The Savage Rose @ Rockefeller, Oslo

Fredag 03.mai 2019

Forrige gang jeg så The Savage Rose, som var den første gang jeg så bandet, blåste de meg og resten av de fremmøtte veggimellom, sementerte ikke bare årets konsert men limte seg samtidig høyt oppe på lista over mine beste konsertopplevelser noensinne. Der lå lista før kveldens evenement, og det virket som en list som umulig kunne nås. Eller?

Kveldens stjerne og midtpunkt Annisette Koppel entret brått scenen mutters alene og satte i gang konserten utelukkende med hennes særegne englerøst, og både gåsehud og tårer ga seg umiddelbart til kjenne under «Pigestemmer», hvor så en etter en av bandet slang seg med til en aldeles nydelig versjon. En fantastisk start på en fantastisk kveld.

Jeg brukte opp de fleste superlativer om Annisette forrige gang, men for en dame altså. Med en stemme som en engel og utstråling som en gudinne hadde hun Rockefeller i sin hule hånd konserten igjennom godt backet opp av et mildt sagt fantastisk band. De lyste spilleglede og virket å virkelig stortrives i hverandres selskap der de lo og smilte til hverandre kvelden igjennom. Slikt smitter. Sjefsorganisten liknet til og med på avdøde Thomas Koppel og jeg går ut ifra at sjefen sjøl ville vært meget stolt av sitt livsverk.

Fra der jeg sto så jeg utelukkende smil fra fornøyde tilskuere som virket like fornøyd med opplevelsen som undertegnede, for The Savage Rose er virkelig en opplevelse å bevitne live. Og fra de satte opp tempoet i «Open Air Shop» svingte det realt av bandet også, og den berømmelige rockefoten var i gang. Det var ikke mange gangene dronningen talte under kvelden, men de gangene hun gjorde det var det meget sterke opplevelser og formaninger hun kom med, som da hun fortalte om den gangen de skulle spille i en flyktningleir og hun fikk en blomst av en av barna tilstede. Da dette så ledet inn i «We Go On» fra sisteslippet «Homeless» var det tid for enda mer gåsehud og tårer. Man kan rett og slett ikke gjøre konserter bedre enn dette.

Liveopplevelsen de gir er helt ekstremt dynamisk, der det låter nydelig og magisk under de rolige partiene, fengende som fy når det svinger og et realt trøkk når de tråkker til også. Dette ble spesielt eksemplifisert under «No More Love To Give» som etterfulgte fantastiske «Byen Vågner» – der Annisette og koristene fikk seg en velfortjent pause.

Vi fikk den beste anti-Trump talen jeg noensinne har bevitnet, da den beste måten å bekjempe Bukken Bruse på er å kysse hverandre og vise kjærlighet. Kyss alle, hele tiden – og det synes jeg var en fin moral. Kveldens fineste øyeblikk sto for øvrig publikum for da de uoppfordret startet å nynne med koristene på slutten av «Dear Little Mother». Rett og slett vakkert.

Når man innleder ekstranumrene med «Wild Child» er det bare å ta av seg hatten og tørke tårene for nte gang denne kvelden og innse at de var minst like bra som sist – og da er det bare en ren toppkarakter som gjelder atter en gang, noe ingen andre band har klart før de. Jeg mister fullstendig munn, mæle og pust under en kveld med våre danske venner, og jeg kan allerede knapt vente til neste gang.

6/6 | Sven O. Skulbørstad

Foto: Anine Desire

Les vårt intervju med Annisette her!