The Sabbathian – Norsk amerikansk doomsamarbeid

For fire år siden fikk vi servert en særdeles lovende EP fra produktive Chad Davis, som vi kjenner fra blant annet Hour Of 13. Bandet bar navnet The Sabbathian, og det mest spennende for oss nordmenn var vokalist Anette Gulbrandsen. Omsider er debutplata «Latum Alterum» ute. Ting har gått tregt, men så er det jo tross alt doom.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Therese Vadem

– Jeg fikk låtene så langt tilbake som tidlig i 2016, og begynte opptak ganske kjapt etter det. Etter det var gjort krasjet harddisken, og selv om noen av filene lot seg redde måtte jeg gjøre en del nye opptak. Det var også noen av låtene jeg sleit med å komme i gang med. Oppi alt dette hadde også Chad problemer med sin maskin. For all del, jeg liker låtene, men det det er grenser hvor kreativ jeg klarer å være på alt sammen, så jeg ville gjerne omarrangere litt. Dette ville ikke maskinen hans være med på, så jeg måtte bare jobbe utfra det jeg hadde fått. Jeg jobber fulltid i Sandefjord, Chad er familiefar med fulltidsjobb i North Carolina, så det er ikke bare å ta en telefon så er alt ordnet. Det går gjerne et par dager fra en mail er sendt til den er besvart, så en del utfordringer er det jo. Innspillingene var ferdig sommeren 2017 og deretter skulle selskapet ordne mixing i Finland, og dit jeg reiste jeg da i januar i fjor.

Arbeidet med «Latum Alterum» har foregått på hver sin side av verden, og Anette og Chad har aldri møttes.

– Det var meningen vi skulle ut på en turne i fjor høst. Vi satt med flybilletter og alt var planlagt til minste detalj, så fikk ikke Chad fri fra jobben.

Låtskrivingen har Anette allerede sagt litt om, det er Chad som står for musikken og deretter utveksles det ideer via mail.

– På EP’en fikk jeg alt servert, siden det var tiltenkt en annen vokalist. Der lagde jeg kun melodilinjene. Denne gangen har jeg laget både tekst og melodilinjer. Jeg har også laget introen «Requiem» og outroen «Libera Me». Det er liturgiske tekster som jeg har manipulert til å være religionsnøytrale. Jeg stiller fritt til å legge på keyboard og lydeffekter. Denne gangen har jeg kun brukt stemmen, men det kan endres i fremtiden. Jeg har jo allerede fått nye låter, så jeg jobber jo med nye ting.

The Sabbathian har gravd litt i norsk historie, og hentet frem «Liti Kjersti».

– Det er jo en tradisjonell folkesang, som det er blitt gjort utallige versjoner av. Selvfølgelig innen folkemusikk, men jeg var ikke klar over at så mange metalband hadde gjort den. Så jeg tenkte jo at uff, har jeg gjort en sånn låt som alle har nå da, hehe. Jeg følger ikke så godt med på hva som skjer på metalfronten, så jeg trodde jo jeg hadde plukket ut noe unikt. For noen år siden var jeg en uke på Voss og lærte om folkesang og kveing, og jeg mener jeg hørte denne der. Min versjon er veldig inspirert av Arve Moen Bergset. Jeg har selvfølgelig omarrangert den litt, omkvedene som kommer etter hvert vers har jeg fjernet og gjort om til refreng, sånn at det skulle passe musikken til Chad. Den handler jo om en jente som blir lurt over til den andre siden av bergekongen, og aldri returnerer til menneskeverdenen. Den passer jo fint inn siden plata i sin helhet handler om overgangen mellom liv og død, og «Latum Alterum» betyr jo den andre siden.

NRM snakker med Anette like før jul, noe som er en hektisk periode siden hun synger i Sandefjord Kammerkor. En sterk kontrast til okkult doom metal.

– Nå er ikke disse tekstene så veldig okkulte egentlig. De baserer seg mest på egne og venners opplevelser, men jeg har prøvd meg litt på «Head Of A Traitor», som tar for seg en mann som har forrådt to kvinner som skal ta igjen ved tortur og halshogging på middelaldersk vis. Hodet på en stang og kroppen balsamert er jo metoder man brukte på den tiden, så middelaldersk barbarisk historie er vel det som er nærmest okkult på plata.

Liv Kristine Espenæs bidrar med vokal på nettopp «Head Of A Traitor». En ren payback, siden Anette har sunget på flere utgivelser med Leave’s Eyes.

– Uten å låte helt fjortis i førtiåra, hehe, så har vi blitt bestevenner og har mye kontakt. Hun har hatt sitt å stri med, men ting begynner å gå seg til. Så jeg reiste på besøk til hennes nye leilighet, tok med meg opptaksutstyr og lurte på om hun ville bidra på en låt. Hun ble jo kastet ut av Leave’s Eyes, så det var nok en og annen tidligere medmusiker som var i tankene i denne teksten, haha. Vi lo oss omtrent i hjel og hadde det utrolig morsomt. Hun synes det er artig at jeg skriver så rett frem og ikke pynter på ting, siden hun ikke er like direkte selv. Det er for øvrig første gang jeg tar opp en annen vokalist, og selv om hun fikk klare instrukser er ikke jeg like pirkete som hun er vant til i studio, noe hun digga å jobbe med. Hun er jo så profesjonell, så alt satt med en gang.

Liv Kristine er et ikon innen gothmetallen, med bakgrunn fra Theater Of Tragedy. Anette har selv hatt band i denne sjangeren, før hun nå er plateaktuell med The Sabbathian, som klassifiseres som doom. Doom med kvinnelig vokal var vi tidlig ute med her i landet. The 3rd And The Mortal så vel som TOT ble betegnet som dette på tidlig nittitallet. Når ble doom til goth?

– I begynnelsen var de inspirert av Paradise Lost og My Dying Bride, som jo var veldig atmosfæriske. Jeg tror det skjedde mye da Theater Of Tragedy la seg på en mer kommersiell linje med «Aegis». Den kvinnelige vokalen, og spesielt Livs, er jo veldig pen og pynter opp lydbildet. Plutselig blomstret det jo opp en mengde av band med dette utgangspunktet, og dermed var vel nok en subsjanger født, med base i doom metal.

Til denne artikkelen har vi et ferskt bilde tatt av Therese Vadem. Tidligere har bandet brukt et bilde fra Gokstadhaugen, som Anette sier hun tok selv. Bokstavelig talt. Undergrunn og DIY i ordenes rette forstand.

– Hehehe, jeg hadde ikke noe valg, vi måtte hoste opp noe i full fart. Jeg har et bra speilreflekskamera, men det tok evigheter før jeg skjønte hvordan selvutløseren fungerte. Jeg så døra og tenkte jeg slenger meg ned foran den og ser hvordan det går, hehe. Jeg løp frem og tilbake og prøvde meg frem, tok masse bilder, og endte opp med noen få som kunne brukes. En har jo ikke mange sekundene på seg, så det var jo tilfeldig hvordan håret la seg. Dette var i juni og det var jo så jævlig varmt. Som jeg svettet, haha, men jeg fikk god trening da.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019