The Residents @ Rockefeller, Oslo

Søndag 12. november 2017

Sjelden har undertegnede blitt så svar skyldig som da noen spurte «The Residents, hvilken sjanger er det?» i anledning søndagens konsert. Det maskerte og avantgardistiske kunstnerkollektivet har i over 40 år levd sitt eget liv på siden av alt som heter trender og strømninger i musikkbransjen. Få, om noen, kan sies å fortjene tittelen «kult-band» mer enn gruppa som nekter å kalle seg et band. Med over 60(!) album under beltet, i tillegg til et ukjent antall andre utgivelser, er det alltid noe nytt og uventet å forvente fra det California-baserte bandet….unnskyld, kollektivet.

«In Between Dreams» er årets turnekonsept, beskrevet som «The Residents invite their audience to escape to a land of dreams, where the act of posing questions outweighs the art of answers». Med forventningene nøye innstilt på «surrealisme» tok vi turen til Rockefeller. Et Rockefeller som viser seg noe overraskende å bare være litt over halvfullt besøkt denne kvelden. Det ikoniske «øyet» til The Residents er projisert på en rund skjermlignende innretning, og resten av scenen er passende surrealistisk innredet da de fire maskerte medlemmene kommer på scenen.

Anonymiseringen er av høy viktighet for konseptet The Residents, det en mellomleder på et teambuilding-seminar ville kalt en «kjerneverdi». Maskeringen har variert opp gjennom årene, de karakteristiske øye-kostymene er lagt bort denne gangen. I stedet kommer tre av medlemmene ut med blant annet pestdoktor-lignende masker, mens vokalist «Randy» (pseudonym naturlig nok) er en ku. Med fare for å virke plebeiisk så er det litt vanskelig ut i fra denne konserten å forstå hvor i settingen et heldekkende ku-kostyme passer inn, men det er nå en gang The Residents vi har med å gjøre. Alle e-poster inn til redaksjonen med forslag om å endre «ku-kostyme» til «kustyme» vil for øvrig bli automatisk slettet. Ikke tenk tanken en gang.

Hva så med det musikalske? Konserten er delt inn i fire bolker, fire drømmesekvenser som skal utfylle hverandre. Med en så enorm diskografi er det bortimot umulig å kunne plassere hver enkelt låt som blir spilt denne kvelden, men her er det uansett helheten som er det essensielle. Og helheten, den er overraskende tam. Teknisk sett er det ingenting å utsette, spesielt gitarist «Bob» gjør en imponerende figur. Allikevel må det mer til enn dyktighet for å skape en konsertopplevelse. Vokalist Randy er den eneste som gjør noe ut av seg på scenen der han vandrer rundt syngende, brølende eller skrikende. Det føles litt som om alt er lagt til rette for at det skal foregå en helt annen forestilling på scenen enn det vi blir servert.

Låtene er sentrert rundt den samme tematikken, men den røde tråden forsvinner allikevel frustrerende ofte. «From The Plains of Mexico» skiller seg klart ut som en veldig stemningsskaper, men den klarer ikke å rette opp inntrykket. De fire drømmene brytes opp av en filmsnutt mellom hver bolk. En blues-syngende Richard Nixon fører til det som i Stortingsprotokoller kalles «munterhet i salen», men de andre tre klippene gir en følelse av rotete 70-talls-surrealisme. Tidligere live-manifesteringer av The Residents har gjerne vært mer performance art/teaterstykke, noe vi kun aner bruddstykker av denne gangen.

I forsøket på å kombinere performance art-konseptet med en tradisjonell rockekonsert ender denne kvelden opp med å falle mellom to stoler. God baktanke, uinspirert utførelse fra The Residents.

3/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Tom Arild Hamre