The Reasoning fra Wales er på ingen måte noe navn som Mannen I Gata kjenner til, men de har hatt en kometkarriere siden starten for bare fem år siden, og innsatsen ble kronet med en opptreden sammen med de aller største foran 30.000 på High Voltage-festivalen i London i sommer. De var nylig på sitt første Norges-besøk, og i den anledning satte vi oss godt til rette i en hotellbar i Drammen med bassist Matt Cohen og keyboardist Tony Turrell.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Susanne Fausken
– Velkommen til Norge! Dere er friske og opplagte til kveldens konsert, har jeg skjønt?
Tony: – Nei, herregud, vi er helt daukjørte. Vi måtte rekke et fly fra Gatwick til Gardermoen klokka 09 i morges, og vi måtte være der tre timer før for å få sjekket inn alt utstyret vårt. Og det innebærer at vi måtte kjøre fra Cardiff rundt 01 på natta, så og si rett fra øvingslokalet. Så vi har kanskje slumret en time i bussen og en time på flyet, og det er det. Gudene veit hvordan vi skal holde oss våken til over midnatt i kveld ha ha ha!
– Matt, du er såvidt jeg skjønner bandets grunnlegger og høvding. Hva kan du fortelle oss om bandets historie?
Matt: – Jeg sluttet i ett band, fant nye folk, vi skreiv masse låter, spilte inn et par skiver, fikk masse problemer med plateindustrien, sparket en haug med folk og fikk inn nye, spilte inn nok en skive og nå er vi her. Såh! Flere spørsmål?
– Nei, det skulle vel holde fint, og det er forresten din runde i baren. Tony, du er et av bandets nye medlemmer, men likevel den mest rutinerte musikeren av dere. Og du har vært flere ganger i Norge før.
Tony: – Ja, jeg har spilt med Fish i over ti år, og vi spilte masse i Norge. Dette er mitt første besøk i Drammen riktignok!
– Apropos Fish, dere er forbundet til Marillion på ganske mange måter…
Matt: – Ja, vi har spilt noen konserter med dem, og har blitt gode venner med Steve Rothery, gitaristen, som bidrar med soloen på «Within Cold Glass» fra førsteskiva vår. Han er en strålende kul fyr…
– Jeg vet, han har vært gjestegitarist på scenen med bandet mitt også… (Her sporer samtalen litt av når det viser seg at verden er enda mindre enn man faktisk skulle tro. Undertegnede spiller i det internasjonale Marillion-tributebandet Misplaced Neighbourhood sammen med den engelske vokalisten Rich Harding, som også spiller sammen med Tony Turrell i sideprosjektet Skyline Drifters. Og mens vi sitter der og ler av dette, kommer kunstneren Mark Wilkinson forbi og sier hei. Og Mark har lagd platecovere og logoer for både Marillion, Fish og Misplaced Neighbourhood. Absurd.)
Matt: – Det var Rachel (Cohen, vokal og Matts kone) som ordnet oss forbindelsen med Marillion, for Rothery var fan av hennes gamle band Karnakata. Hun spurte om han ville spille en solo på debutskiva og han sa ja. Og som følge av dette var vi support for dem på 5-6 konserter. Vår sjette konsert noensinne var i Bristol foran 2000 mennesker…
– Den første skiva deres var «The Awakening» fra 2006.
Matt: – Og det var en spennende tid for oss. Vi ante ikke hva vi holdt på med, vi ante ikke hvilken retning vi ville gå i, hvordan den skulle spilles inn, hvem som skulle gi den ut og distribuere den, eller hvordan vi skulle arrangere egne konserter. Kjernen i bandet og låtskriverne; meg og Dylan (Thompson, gitar/vokal) og Rachel var fortsatt i første stadium på å bli kjent med hverandre, både som band og som venner. Og vi skrev bare låter som kom naturlig for oss, uten å bevisst prøve å gå i den ene eller andre retningen musikalsk. Så det var definitivt en morsom opplevelse, og jeg smiler alltid når jeg hører på den skiva. Læreperioden vår.
– Oppfølgeren «Dark Angel» kom i 2008.
Matt: – Og der begynte vi å oppleve presset fra musikkbransjen. Jeg var kanskje ikke flink nok til å si nei og sette klare grenser for hva vi burde gjøre og hva vi burde unngå. Og det høres, ihvertfall gjør jeg det.
– «A Musing Dream» fra denne skiva er fortsatt min soleklare Reasoning-favoritt…
Matt: – En av mine favoritter også! Det var meg og Dylan som fant flyten i komponeringa. Vårt vennskap med gutta i Marillion førte videre til at vi ble invitert til å spille på deres convention i Holland i fjor, og det var svært for oss. Å få spille foran så mange tusen entusiastiske musikkfans, ga oss virkelig troen tilbake på hva vi holdt på med, for vi gikk igjennom en tung periode da, både med musikkbransjen og med enkelte av bandmedlemmene.
– Enter Tony?
Tony: – Ja, jeg var blitt ledig på markedet etter at Fish måtte ta det med ro på grunn av sine polypper på stemmebåndene, og han ante ikke om eller når han kunne synge igjen. Og jeg hadde såvidt hørt The Reasoning på en fest, og syntes forsåvidt det hørtes spennende ut. Og noen uker senere ringer tilfeldigvis denne herren ved min side her og lurer på om jeg muligens kanskje kunne tenke meg å spille keyboard med dem, for de var på utkikk etter et par nye folk.
– Dette var i fjor sommer?
Tony: – Ja, så jeg rakk ikke å bidra på låtskrivinga til denne skiva, men til neste skive derimot!
– Ja, stemmer, dere kommer med enda en skive snart, og har gitt ut en akkustisk skive i begrenset opplag?
Matt: – Ja, men «Acoustically Speaking» er kun tilgjengelig via vår hjemmeside. Vi hadde gjort noen låter akkustisk på en radiostasjon, og fikk massive tilbakemeldinger fra folk som lurte på hvor de kunne kjøpe dette. Folk som normalt sett aldri ville hørt på et band som oss.
De samme låtene og melodiene i lettere innpakking.
Tony: – Akkurat. Men låtene blir kanskje mer lettfattelige for folk som ikke er vant til å høre på progressiv musikk når de blir presentert i mer nedstrippede versjoner. Men vi er godt i gang med neste fulle studioskive også, og regner med at den skal være klar over nyttår.
– Ja, deres nyeste skive «Adverse Camber» er jo ikke spesielt lang, drøye 40 minutter, så dere har vel en del til overs derifra?
Matt: – Joda, men vi lager konstant nye låter som vi er ivrige etter å få ut på markedet. Vi skal først fullføre høstens turne med noen konserter i England.
– Hvordan var reaksjonen da dere ble spurt om å spille på Classic Rocks High Voltage Festival i London nå i juli?
Matt: – Selvsagt var det enormt for oss å få sjansen til å spille sammen med svære band som Emerson, Lake & Palmer, Marillion, Transatlantic, Uriah Heep og Heaven & Hell. Vi var ekstatiske.
– Og det ryktes om at dette skal utgis på DVD?
Tony: – Ja, den kommer seinere i år. Hele konserten pluss diverse bonuser og backstageopptak.
– Men selve konserten var vel ikke særlig lang?
Matt: – Nei, rundt 25 minutter. Men den konserten er en milepæl i bandets historie. Klart man heller gir ut en gig som er filmet foran 5000 enn foran 300!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2010