The Rainmakers – et band av folket

The Rainmakers fra Kansas City, Missouri, faller definitivt inn i kategorien ‘Norgesvenner’. Etter å ha vært uvirksomme i femten år, er de nå gjenforente og har plusset den nye skiva «25 On» på discografien. De gjennomførte en 8-konserters Norgesturne i mars, og vi tok i den anledning en prat med vokalist Bob Walkenhorst og bassist Rich Ruth på bakrommet på Union Scene i Drammen.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Viktor Jæger

– Velkommen tilbake til Norge! The Rainmakers har alltid vært svære i Norge, og bortimot ukjente i resten av verden, med unntak av Missouri. Hva er greia der egentlig, tror dere?
Bob:
– Ja, si det. Helt siden vår aller første konsert her, på Sardines i 1986, har vi blitt mottatt som helter. Jeg husker vi kom hit på tampen av vår første Europaturne, og hadde spilt for halvtomme småklubber i England og Tyskland og Nederland, og vi forventet oss egentlig ikke noe mer i Norge heller. Men her var det smekkfullt hus, og folk skrålte med og så ut til å kunne alle tekstene våre.  Fullstendig galskap! Og siden har vi hatt et dypt og nært forhold til landet deres. Hva det er som gjør at akkurat nordmenn har trykket oss til sitt bryst, aner jeg som sagt ikke.
Rich: – Dere har antagelig bare mye bedre musikksmak enn svensker og tyskere! 
– Bob, jeg så deg og gitarist Jeff Porter akustisk på John Dee i fjor på denne tiden, og den konserten ble jo en fest uten like.  Hadde den elleville mottagelsen fra publikum  den kvelden påvirkning på beslutningen om å komme sammen igjen?
Bob:
– Stemmer. Da Jeff og jeg turnerte Norge i fjor, holdt vi vår første konsert i Oslo. På låt nummer to, ”The One That Got Away” sang publikum så høyt at vi måtte starte forfra. Det minte meg om at The Rainmakers virkelig hadde betydd noe for en generasjon nordmenn – hvilket jeg er svært takknemlig for. Det var i dette øyeblikket – på scenen på John Dee – at ideen om en gjenforening kom til meg.
– Ja, det var sykt bra stemning, tror sjelden jeg har hørt 150 mann synge så høyt og entusiastisk. Og jeg var en av de i fronten.
Bob: – Ah, syntes det var noe kjent med deg!
– Det har kanskje mer å gjøre med at jeg tok bilder i front på Rockefeller i overigår…hva skjedde så videre da du kom hjem til Kansas City?
Bob: – Jeg har alltid holdt en viss kontakt med de andre gutta i bandet, og tok en ringerunde for å lodde stemninga. Med unntak av Steve (Phillips, orginalgitaristen)  som var opptatt med sitt eget band The Elders, så var det positiv respons fra de andre to.
Rich: – Vel, jeg måtte tenke meg om noen dager, om jeg var klar for en runde til. Jeg har bodd i Nashville i nærmere tyve år, og hadde egentlig ikke tid til noen turne med The Rainmakers.
– Ja, du sluttet vel egentlig i 1994 og var ikke med på forrige skive, ”Skin”  fra 1996?
Rich: – Riktig, jeg var ganske lei på den tida.
– Trøst deg med at ”Skin” er The Rainmakers klart svakeste skive…
Rich: – Haha, godt å høre!
Bob: – Og hadde ikke Rich sagt ja, ville vi nok ikke gjennomført det med bare meg og Pat (Tomek, trommer) fra orginalbesetningen. Da kunne vi ikke kalt det for en gjenforening.
– Jeg antar det var høyst naturlig å dra inn Jeff Porter?
Bob: – Ja, han har vært min nærmeste venn lenge, og vi har lenge spilt mange av Rainmakerslåtene som en duo, slik som på John Dee i fjor. Han kjente dermed låtene, og han var sugen på å få spille litt elgitar igjen. Og ikke minst var han lysten på å besøke Norge en gang til, etter at vi ble mottatt som rockestjerner i fjor!

– Hva med låtmaterialet fra denne nye skiva, ”25 On”?
Bob: – Med unntak av en låt, ble samtlige skrevet etter at vi hadde blitt enige om å komme sammen igjen. Jeg skrev de i fjor høst, og i januar i år samlet vi oss i studio for å spille inn den første nye Rainmakers-skiva på over 15 år.
– Det må ha føltes merkelig.
Rich: – Vet du, det føltes veldig naturlig fra første øving, vi falt rett tilbake i grooven igjen. Kanskje enda bedre, for vi har blitt teknisk bedre musikere siden sist.
Bob: – Ja, det var en fryd, vi sto bare og gliste mot hverandre. Og deretter gikk det kjapt å spille inn skiva. Vi gjorde alt i løpet av fem dager.
– Fem dager?!?
Bob: – Ja. Og en dag til overdubs som koringer og gitarsoloer og slikt.
– Og Rainmakers-soundet er tilbake, dette høres helt annerledes ut enn soloskivene dine. Skriver du på en annen måte for bandet?
Bob: – Ja, jeg gjør kanskje det. Men det føles ofte som om jeg må finne låtene istedet for å skape de. Jeg må bare lytte til universet for å vite hvor jeg skal finne de. Og da det ble klart at The Rainmakers skulle komme sammen igjen, begynte jeg å lytte etter lyder som hørtes ut som The Rainmakers.

– Jeg la merke til at dere alle fire gikk på scenen i hvite t-skjorter og jeans. Er det en bevisst uniformering, eller var det et sammentreff?
Bob: – Det er bevisst. Vi har alltid vært et band av folket, vi er fire av gutta på gølvet, for å si det sånn, og vi har ikke noe behov for å ta på oss noen kostymer før vi går på scenen. Og t-skjorte og jeans er så klassisk rock’n’roll som det kan bli.
Rich: – Og så slipper vi å lure på hva vi skal ha på oss hver kveld!
– Det ble nevnt på scenen i går at det faktisk finnes et norsk Rainmakers tribute-band?
Bob: – Ja, det er en gjeng i Trondheim som kaller J-Walkers, etter en av låtene på soloskiva mi. Og det er visstnok et tributeband på gang her i Oslo og, så vi tilegna ”The Lake View Man” til dem, som et forslag til bandnavn!
– Eller hva med The Big Fat Blondes?
Rich: – Det funker hvis det er et jenteband!
– Du fikk sjansen til å være overta mikrofonen på den låten som Steve Phillips normalt sang på, Rich?
Rich: – Ja, da vi bestemte oss for å gjøre hele debutskiva vår på denne turneen, i anledning 25-årsjubileet, ble det en selvfølge at en av oss andre måtte synge ”Nobody Knows”.
– Jeg hadde regnet med at Jeff skulle ta vokalen der, og ble litt overrumplet over at du gjorde  det istedet.
Rich: – Ja, jeg har alltid syntes det har vært gøy å synge, selv om jeg kanskje ikke er noen stjernevokalist. Håper det ikke låt for ille!
– Det funket greit. Du og Jeff skal forresten ha skryt for live-koringene deres, det låter helt kanon.
Rich: – Takk takk, de har vi jobbet med!
– Bob, du har alltid hatt både morsomme,  politiske, melankolske,  tankevekkende, provoserende og satiriske tekster som folk flest kan kjenne seg igjen i. Hva har inspirert deg denne gangen?
Bob: – Det kan være hva som helst. På de første skivene var jeg mye mer sint, indignert og politisk engasjert enn jeg er i dag, med en god porsjon ungdommelig arroganse. Nå er jeg midt i livet, er gift og har et fredelig og harmonisk liv jeg er veldig lykkelig i. Så tekstene inspireres mer av hverdagslige ting, observasjoner av folk jeg møter, betraktninger rundt mennskers skjebne.
– Men oftest med en stor dose humor! I forrige nummer av Norway Rock Magazine fikk refrenget på ”Like Dogs” fra nye skiva spesiell heder.  (If you don’t like  dogs, there’s something wrong with you) Så liker du bikkjer?
Bob: – Klart jeg gjør! Den låta havner forøvrig ikke om bikkjer, men om en grunn drittsekk av en fyr.
– Så hva skjer med The Rainmakers i tiden fremover, nå som deres sjette studioalbum er ute og Norgesturneen straks er ferdig?
Bob: – Vi holder på å booke noen vår- og sommerdatoer i USA, og vil se hvordan de går. Men vi håper virkelig å returnere til Norge til sommeren for å gjøre noen utendørskonserter da. Vi elsker vinteren her, men vi vil også gjerne oppleve sommeren igjen!
– Er det noen av de mange konsertene  dere har gjort her i Norge i løpet av det siste kvarte århundret som dere husker bedre enn andre?
Rich: – Debutkonserten i 1986 snakker vi ofte om.
Bob: – Ja, men den som har satt dypest spor for min del er likevel andre gangen vi spilte på Kalvøyafestivalen (i 1990), da vi spilte sammen med Bob Dylan og vi gikk på scenen rett etter Midnight Oil. I  midnattssol og foran tjuetusen superentusiastiske mennesker, det var en enorm opplevelse. Noe slikt gjør vi gjerne igjen til sommeren!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011