Fredag 12. februar 2016
Det føles unektelig litt snodig å se et band som tidligere har herja både på Donington-festivalen og på hovedscena på Sweden Rock Festival på lille Olsen, bare et par eplekartkast fra der en sjøl er oppvokst, men det er lite som slår å oppleve et så fett rockeband i en så intim setting. Bandet sparer seg heller ikke, og det er åpenbart at de koser seg, også på små scener i utkanten av Oslo.
Om en skal peke på ett engelsk band som har ført arven videre fra Stones og Stewart/Faces, kan de bare ikke forbigås, og debuten «A Bit Of What You Fancy» står støtt som en påle i genrens minnebok, fullt på høyde med Black Crowes strålende debut fra året tidligere. Det er også låtene herfra som fremdeles både sitter best i øre og allsangstrupe, og det nytter ikke å stå i ro når låter som «7 O’Clock» og «Hey You» spruter av gårde.
Vokalist Spike har kanskje bransjens heseste stemme, men under det karakteristiske skautet synges det bestandig reint, selv om uttrykket formelig reduseres ned til en hvisken i intense roliglåter som «Whippin’ Boy», og en tror på smerten i «I Don’t Love You Anymore». Ellers spilte de vel minst ett kutt fra hver utgivelse i frakken, og selv de mindre kjente fikk et fullstappa sted til å gynge tungt. Bandet sitter tett som bakenden på et livredd lite amfibium, og det svinger faderlig bra av samspillet mellom gitaristene Guy Griffin og Paul Guerin, strålende krydret av tangentene til Keith Weir og solid fundamentert i bånn av en ganske nykomponert forsvarsrekke av bass og trommer. Med god lyd og godt i glasset er det bare å prise seg lykkelig over at dette bandet til stadighet er å få oppleve i slike settinger her til lands, som de reineste ‘Norgesvennene’, uavhengig av dette uttrykkets belastning.
5/6 | Wilfred Fruke
Foto: Wilfred Fruke
