The Police – ikke fullt så tilsynelatende uavhengige fenomener

Man skulle kanskje tro at det å rangere fem skiver skulle være en tur i parken, men neida, det kan fremstå som et lite helvete fordelt på fem tallerkener med nytelse. Egentlig har jeg mest lyst til å dele ut to førsteplasser, én andreplass og to tredjeplasser, men redaktøren sier jeg ikke får lov, slemme mannen! Dermed blir det rangering fra 5. – 1.- plass likevel. Pokker! Pop, rock, punk, reggae… Disse gutta var ikke redde for å rive ned gjerder mellom stilarter. Velkommen til fem plater med Sting, Stewart og Andy.

Lensmann: Jan Egil Øverkil

5. «Outlandos D´Amour» (1978)
Man må jo bare digge et band som åpner debutskiva med å fly i trynet på lytteren! Man blir umiddelbart klar over at disse gutta ikke leker butikk. «Next To You» er en energiinnsprøytning av de sjeldne. Hi-hat´en til Stewart Copeland er uvanlig langt framme i lydbildet, noe som gir bensin på bålet til framdriften i låta, noe som var gjennomgangstonen til The Police. Likevel blir det en jumboplass på «Outlandos D´Amour». Og det med en hit som «Roxanne» i lasten. (Og Roxanne kan ikke nevnes uten å kommentere piano- markeringa i starten. Sting er kreditert med «butt piano» på den, ettersom han satte seg på klaviaturet. Klassiker!) Allerede her viser Sting seg som kongen av vissvass, med teksten på «Masoko Tanga». Man skulle kanskje tro at det handler om ei elv i Kongo eller noe liknende, men neida, her er det svada fra start til mål, noe han skulle vise at han behersker svært godt ved flere anledninger.
Det som er tøft med The Police, er at de arrangerte og produserte alle fem skivene sjøl, og det med bravur, om jeg tør påstå. Det er lite som later til å ha vært tilfeldig i noe av det bandet foretok seg i løpet av de 5 årene de brukte på fem LPer. (Og fenomenet «tilfeldig» kommer vi vagt innom senere i artikkelen)

4. «Regatta De Blanc» (1979)
Ofte hører vi uttrykket «den vanskelige andreskiva». Det ble det også for The Police. Til og med med et åpningsspor som «Message In A Bottle» må den ta til takke med en beskjeden fjerdeplass. Og det er ikke med lett hjerte jeg plasserer den der! (Det var da svært så vanskelig dette skulle være!) «Regatta De Blanc» var den første plata jeg hørte med bandet, og jeg var bare 9 år gammel! Jeg husker det så godt, og jeg husker også at jeg tjuvlånte t-skjorta til storebror med «Outlandos D´Amour»- coveret på…
Trommis Stewart Copeland er viden kjent for sitt temperament, noe som gjenspeiles i spillestilen hans. Han går liksom i strupen på deg fra første slag! Bare hør på introen til tittelkuttet. Herregud som han stuper inn i kantslagene! For øvrig fikk bandet Grammy i 1980 for «beste rockeinstrumental», og det for ei låt som for en gangs skyld var signert alle tre.
Intensitet har alltid vært et av varemerkene til The Police, noe de beviser gjennom hele denne skiva!
Så har vi Stings teft for melodi, den er generelt uovertruffen. Bare hør på «Bring On The Night». Og nå kommer vi ikke utenom bandets favorittsport; «Finn 1-er’n». På «The Bed´s Too Big Without You» flytter Copeland basstrommeslagene sine, så 1-eren forsvinner inn i materien. Det var vanskelig å forstå som 9-åring, og jeg må fortsatt konsentrere meg for å henge med.  

3. «Zenyatta Mondatta» (1980)
Det er liksom noe med The Police og platetitler. Vi har allerede vært igjennom frekkaser som «Outlandos D´Amour» og «Reggatta De Blanc», og nå, midtveis i lista, jazzer de seg opp med «Zenyatta Mondatta». Hvor tar de det fra?? Og nå begynner det virkelig å tette seg til, for her kommer perlene på ei snor. Åpningssporet «Don´t Stand So Close To Me» er en tidløs klassiker, ikke kom her og fortell meg noe annet! Allerede her hører vi utviklinga bandet hadde mellom «Regatta De Blanc» og «Zenyatta Mondatta». Plutselig er keyboards blitt et mer fremtredende element i produksjonen. Den blir etterfulgt av perlene «Driven To Tears», der Andy Summers virkelig får sluppet seg laus på solopartiet, og «When The World Is Running Down, You Make The Best Of What’s Still Around», (kunne ikke tittelen bare vært kuttet før kommaet?) noe som viser hvilken låtsnekrer Sting er. Men så var det dette med tekster da. Igjen byr han på vissvass av ypperste merke, med «De Do Do Do, De Da Da Da», ei låt som rett og slett er et stikk i siden til tekstforfattere med lite å melde.

2. «Ghost In The Machine» (1981)
Så var vi der igjen. «Finn 1-er´n». Det tok meg årevis å forstå hva i helvete som foregikk på starten av «Spirits In The Material World», og den fascinerer meg fortsatt! Herregud for et mesterverk den låta er! Og når du tro det ikke kan bli bedre, toppar dei heile driden med «Every Little Thing She Does Is Magic»! Den låta bringer fram følelser i meg som svært få låter gjør! Jeg tror rett og slett jeg må konstatere at dette er favorittlåt mi med The Police. Og nå blir vi for første gang introdusert for en tekstfrase Sting tydeligvis setter stor pris på;
«Do I have to tell the story of a thousand rainy days since we first met?
Its a big enough umbrella but it’s always me that ends up getting wet».
Den dukket opp flere ganger i karrieren hans.
På denne tiden begynner uroen å spre seg i bandet, og Summers og Copeland er misfornøyde med å være «backingband» for Sting. Det vises tydelig både i låtskrivinga, og i tittelen i seg selv. I sin første engelsktitulerte utgivelse, er det en av Stings tidlige favoritter som er inspirasjonskilden, både i utførelse og tittel. «The Ghost In The Machine» var tittelen på en bok av Arthur Koestler. Sting er utdannet lærer, og vel kjent for å være belest, og han var over snittet inspirert av Koestler på denne tiden, noe vi faktisk kommer inn på igjen på førsteplassen.

1. «Synchronicity» (1983)
Nei, har du sett! Det var bare å følge utgivelsene kronologisk, så var lista klar. Det gjorde vondt, det må jeg innrømme, for «Ghost In The Machine» betyr så vanvittig mye for meg og utviklinga av musikksmaken min, at den faktisk hadde fortjent førsteplassen. Men her er det ikke rom for følelser, her er det vitenskapelige fakta som teller. Om man ser på tallenes klare tale, så burde valget være enkelt, om det var aldri så vanskelig. Om man ser på de amerikanske platesalgene, så fikk vi disse metallene: «Outlandos D´Amour»: Gull, «Reggatta De Blanc»: Platina, «Zenyatta Mondatta»: 2x Platina, «Ghost In The Machine»: 3x Platina, «Synchronicity»: småpene 8x Platina. Men nå vet vi alle at tall betyr ingenting i den store sammenhengen, her er det tørre fakta som gjelder! Etter en forholdsvis grandios produksjon på «Ghost In The Machine», gikk bandet tilbake til mer triobasert tankegang igjen, selv om keyboards er godt tilstede hele veien.
Igjen er Stings litterære interesser basis for såvel tittel som innhold, selv om mye av tekstmaterialet bærer preg av skilsmissen han sto i. Bitterheten skjærer igjennom både på mesterverket «Wrapped Around Your Fingers» og  «Every Breath You Take».

Sistnevnte skulle jeg nesten ønske jeg kunne komme unna å snakke om, men det kan jeg ikke, for låta ble bandets udiskutabelt største hit, og du skal være rimelig uinteressert i musikk om du ikke har hørt låta mer enn 327 ganger siden 1983. Dessverre så har kommersielle radiostasjoner gjort låta såpass til allemannseie at jeg er på grensa til å starte side 2 på vinylutgaven med spor 2. Jeg må faktisk med skammen i ansiktet innrømme at jeg har gjort det en gang eller to… Igjen har Sting tatt i bruk Koestler for både platetittel og generell tekstinspirasjon. Ordet «Synchronicity» betyr enkelt oversatt «tilsynelatende uavhengige fenomeners sammenheng», og ble først brukt av Carl Jung, så det er ikke lettlest lektyre han benyttet seg av.
Dessverre ble dette bandets siste plate, før Sting følte han måtte formidle sine svært personlige tekster uten å føle at han tvang sine bandmedlemmer til å fortelle hans historie. Dermed avsluttet The Police mens de var på topp, bokstavlig talt.

Bandet står som en bauta i rockehistorien, og selv om mange av oss skulle ønske de ga oss mer enn 5 skiver, er ihvertfall undertegnede svært takknemlig for de vi fikk.