Britiske The Pineapple Thief har holdt det gående i 20 år, og lever fremdeles med drømmen om å en dag få den oppmerksomheten og berømmelsen de fortjener. Og alt ligger nå til rette for at den kommer. Vi møtte sjefstyv Bruce Soord (låtskriver, gitarist og vokalist) på en utecafé i Camden en lørdag formiddag, bare timer før de avslutter turnéen sin i forbindelse med promoteringen av deres nyeste album «All The Wars» på et for lengst utsolgt Barfly.
Tekst: Terje Embla
– Hvordan kan vi beskrive musikken til The Pineapple Thief for de av våre lesere som ikke kjenner bandet fra før?
– Haha, du starter med det vanskeligste spørsmålet først ja. Men jeg blir alltid spurt om dette. Sjangere er jo meningsløst, men man trenger dem likevel. Vi er på en prog label, men er vi prog? Hvis du ser på artistene som er signert til labelen vår K-Scope, så har man alt fra Gazpacho til Steven Wilson til Anathema til oss… alle har sin unike sound, det er vanskelig å sette disse, og oss, i en bås. Jeg pleier bare å si at vi spiller rock. Vi er ihvertfall ikke prog på den måten som mange andre band er, som for eksempel band som Pendragon og Flower Kings. Vi lener oss mer mot sangene og stemningene… men vi har også strykere og kor, og psykadeliske midtpartier, så vi har helt klart progressive påvirkninger. Vi kan fort bli kalt et progband fordi vi kan ha en ti minutter lang låt på albumet vårt, men for meg så spiller det ingen rolle om det tar fire eller ti minutter å si hva jeg vil si med en låt. Men jeg har ingenting imot å bli kalt prog heller. For ti år siden ville det vært selvmord for bandkarrieren å innrømme det, men idag er ikke «prog» et så negativt ord lenger.
– Ja, noe har definitivt skjedd der i gården. Hvorfor har prog blitt et mer stuerent ord i løpet av de siste få årene?
– Vel, i England har vi en veldig populær tidskrift som heter Prog Magazine, det har definitivt hjulpet. Jeg vil også si at Porcupine Tree og Steven Wilson har hatt mye å gjøre med saken, selv om han kanskje ikke vil innrømme det selv. Den «nye proggen», om vi kan kalle det det, er ikke like pretensiøs eller innadvent som den var før. Hvis du ser på et band som Marillion, som ble sterkt kritisert for å høres ut som Genesis på 80-tallet, de har en helt unik sound idag. Så på en måte så er de jo mer progressive i dag enn de noen gang var.
– The Pineapple Thief har akkurat gitt ut et nytt album, den niende i rekken siden oppstarten for 12 år siden. Du har kalt albumet «All The Wars». Hvilke kriger snakker du om her egentlig?
– «All The Wars» handler om konfliktene vi har med våre medmennesker. Personlige kriger. Når vi blir eldre opplever vi at familiemedlemmer og folk vi er glad i dør… og noen dør altfor tidlig, men en eller annen gang vil vi miste de vi står nært. Og ofte har man konflikter med disse personene, og man rekker ikke skvære opp med dem før det er for sent. Det er horribelt å oppleve det, men alle går igjennom det. Og det er dette platen handler om. Jeg har alltid skrevet personlige tekster. Det er mine egne opplevelser som kommer frem. Jeg kan ikke forestille meg å gå på scenen og synge låter som ikke var personlige. Du kan si at det er en slags terapi for meg å få dette ut i tekster og låter.
– Hvordan opplever du responsen til dette albumet?
– Vi har fått veldig mye god feedback, men det vil alltid være fans som foretrekker vår gamle, litt mer drømmende, sound. Og vi opplever alltid en og annen som roper etter de gamle låtene på konsertene våre. Sånn er det bare. Hver gang vi gir ut et nytt album får vi nye fans, men det er også noen gamle som faller fra. Men vi ønsker ikke å sette oss fast i en stil. Vi ønsker å fortsette å utvikle soundet vårt.
– Så du er ikke redd for å stagnere?
– Nei, det vil vi aldri gjøre. Jeg er allerede igang med å tenke på neste plate, og den vil igjen låte ganske annerledes. Vi utvikler oss på hvert album. Vi lekte litt med elektroniske elementer på det forrige albumet vårt, men på det siste så høres vi ut som et skikkelig rockeband. Ganske organisk, og det høres mer ekte ut. Og det liker jeg. Men vi er alltid under utvikling.
– The Pineapple Thief startet som et soloprosjekt, på lik linje med Steven Wilson og hans Porcupine Tree. Kan du fortelle litt om hvordan dere ble et band?
– Etter albumet «Variations On A Dream», som du kan si var et slags gjennombrudd for oss, var det mange som ville høre oss live. Selv hadde jeg også alltid lyst til å spille live. Så jeg samlet noen av mine nærmeste venner og dannet et band så vi kunne gjøre det. Man kan nok høre forskjellen allerede på platen etter «Variations», som heter «10 Stories Down», hvor hele bandet er med på. Nå tenker jeg alltid når jeg lager en låt; ‘hvoran vil dette høres ut live?’ Det gjorde jeg ikke før. Nå legger jeg ikke tjue lag med gitarpartier på en låt lenger… haha.
– Føler du at bandet har modnet som et liveband?
– Vi var rett og slett ræva i starten. Vi gjorde en av våre aller første konserter som support til Marillion i England, og vi sugde! Det ble bedre over tid, men det er ikke før de siste par årene jeg virkelig føler at vi har blitt et bra liveband. Jeg husker Steven Wilson kom til en av våre første konserter for å sjekke oss ut for en mulig supportjobb til Porcupine Tree. Han sa han likte musikken vår, men at vi var ganske hanglete live. Det ble en vekker for meg. Så jeg sa da at vi enten måtte ta steget fullt ut og virkelig jobbe for å bli bedre, eller så kunne vi like gjerne bare legge instrumentene på hylla. Så vi trakk oss litt tilbake, og begynte å øve masse. Og så begynte det endelig å bli bedre.
– Så du er fornøyd med hvor bandet er idag?
– Vel, jeg er fornøyd med at vi i dag låter bedre enn jeg noen gang hadde drømt om, vi er på et fantastisk plateselskap, vi i bandet er fremdeles gode kompiser, og har det veldig bra sammen… men jeg er ikke helt fornøyd med hvor vi er. Vi er ambisiøse. Hver gang vi gjør en konsert kommer det alltid noen til meg og sier de ikke kan tro at vi ikke spiller for flere folk. Og for å være helt ærlig, så føler jeg selv at vi fortjener et større publikum. Men vi har som sagt akkurat blitt gode nok, så kanskje det fremdeles kan skje…
– Kanskje det ville hjulpet om dere fikk spille support for et større band?
– Ja, det tror jeg absolutt. Vi skulle gjerne fått jobben som supportband for Porcupine Tree. Jeg tror publikumet deres ville likt oss. Men på den annen side så var vi ikke modne nok når vi hadde sjansen. Vi fikk god respons når vi gjorde support for Blackfield. Men det jeg virkelig skulle ønske var om vi fikk dra på turné med en skikkelig mainstream band, som for eksempel Biffy Clyro. Hvis du hører på deres siste album, så er det klare progressive tendenser der. Og deres bruk av strykere inspirerte meg faktisk til å gjøre det samme på vårt nye album. Så jeg tror vi kunne vært en god kombinasjon, og det ville vært en kjempesjanse for oss.
– Dere merket kanskje en opptur etter at dere ble signer til plateselskapet K-Scope?
– Ja, helt klart. K-Scope er det viktigste plateselskapet for progressiv musikk idag. Vår profil ble større, å ha Steven Wilson der er fantastisk. Han er veldig inspirerende. De har mange nyttige kontakter, og det var slik vi ble tilbudt supportjobben til Blackfield. Jeg følte med en gang vi ga ut vårt første album på K-Scope at ting begynte å røre på seg.
– På de aller fleste albumene deres finner vi en skikkelig stor avslutningslåt, en grand finale. Er det noe dere bevisst gjør, eller er det tilfeldig?
– Helt ærlig så er det bevisst. Jeg kan ikke forestille meg et album uten en stor avsluttningslåt, et slags klimaks. Ved å plassere en dyp, episk låt som siste spor, føler jeg kan oppsummere albumet. Og hvis man ikke er i humør til det, så kan man jo bare slå av før sistelåta kommer.
– Hva var det som egentlig fikk deg til å plukke opp gitaren og starte et band?
– Jeg vokste ikke opp i noen musikalsk familie. Jeg var rett og slett en musikalsk analfabet. Jeg møtte en venn på skolen når jeg var 13 år gammel, Neil Randall, som tok meg hjem til huset sitt og viste meg platesamlingen til faren sin. Han hadde en stor platesamling, og han spilte Alan Parsons «Tales Of Mystery And Imagination» for meg. Og jeg elsket den. Det var et rockealbum med strykere og kor, akkurat hva jeg gjør idag. Det var da jeg ble en musikkelsker. Vi startet et band sammen, Vulgar Unicorn, hvor han var den kreative kraften. Men han ville ikke spille live. Så jeg begynte å skrive mine egne låter og startet mitt eget prosjekt. Jeg hadde ingen anelelse om at jeg fremdeles skulle gjøre dette ni album senere… men det har blitt livet mitt.
– Hvordan ser så fremtiden ut?
– Vi vil turnére dette nye albumet så mye som mulig. I dag elsker jeg å spille live. Jeg er mer selvsikker som frontmann, med publikum, og med hvordan vi låter. Jeg koser meg virkelig på scenen. For 2-3 år siden var jeg et vrak. Jeg var dødsnervøs før en konsert. Jeg gikk alltid av scenen og tenkte at det var en katastrofe. Jeg er veldig glad for at det ikke er slik lenger. Det blir nok en større turné rundt Europa over nyttår ihvertfall, og forhåpentligvis noen festivaler på sommeren. Og så skal jeg begynnte å tenke mer på det neste albumet…
Da takker vi for praten. Resten av bandet har ankommet konsertlokalet, hvor Soord må være med å bære inn og sette opp utstyret.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2012