The Norseman Company – en trommeslagers bekjennelser

Ut fra de dype skoger i Telemark kommer Geir Arne Dale, trommis, komponist og enehersker i prosjektet The Norseman Company, som har gjort seg bemerket i norsk rockeliv den siste tida. Bra strømmetall, flinke folk på laget og bra låter har gjort at vi måtte gå denne karen etter i sømmene. Hvem er denne Norseman? Vi tok en samtale med sjefen sjøl.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

– Heisann, Geir Arne. Er det Stardom neste, avstigning på venstre side?
– Hehe, tja… jeg har jo kjøpt billett da, men jeg vet ikke om den virker.
– Det er vel bare å trøkke til, det skjer jo masse rundt deg nå.
– Jada, det gjør det. Nå er jo plata ute, så får vi ta opptelling om to-tre måneder og se, etter vi ser tallene. Jeg håper det blir tilfredsstillende. Det blir spennende å se hvordan det utvikler seg, for det er jo ikke et band dette her, så om det blir noe live-greier, det får vi se på. Jeg har ikke planlagt å gjøre mye live, men det hadde vært moro å gjøre en festivalkonsert med sceneshow, pyro og alt det der. Såpass må jeg prøve å få til.

– Kult! Men la oss starte med begynnelsen av «The Norseman Company». Det er jo ikke ofte man ser trommeslagere starte egne prosjekter, og fullfører med bravur og telemarknedslag.
– Nei, det er kanskje ikke det, men så er det ikke mange trommeslagere når det gjelder låtskriving heller. Det ligger vel i trommeslagerens natur å sitte baki der og spille og holde kjeft. Men det ligger ikke i min natur både på godt og vondt.
– Akkurat. For du var jo aktiv som låtskriver allerede på andre halvdel av 80-tallet, da i Trondheimsbandet Vigilante?
– Ja, jeg var jo det. Jeg ble stor KISS-fan da jeg fikk KISS ”Alive!”, og da tok det ikke så lang tid før jeg oppdaga at Peter Criss skreiv jo låter han også, og sang til og med! Da ble tanken sådd om at kanskje jeg kunne få til det også, men jeg gjorde ikke så mye ut av det før jeg oppdaga Y&T egentlig, for trommisen der, Leonard Haze var veldig aktiv på tekstfronten, i hvert fall i starten av bandets karriere, så det å se trommeslagerens navn bak nærmest hver låt var en viktig oppdagelse for min del. De to er viktige brikker bak mitt ønske om å lage låter.
– Da skjønner jeg litt av bakgrunnen for tittelen på plata også. «The Coming Of The Chord» har vel en viss forankring i Y&T?
– Ja, den er litt arti. Det er ei enkelt linje fra «Rock & Roll´s Gonna Save The World» fra plata «In Rock We Trust», og den traff meg umiddelbart. Akkurat den linja satte seg fast såpass at jeg har forsøkt å lage flere låter med den linja som tittel. Da jeg spilte i Humbucker gjorde jeg tre eller fire forsøk, men jeg fikk ikke noe dreis på det, men som albumtittel i et nytt prosjekt, det fikk jeg til!
– Tittelen høres jo nesten ut som et skapelsesverk. «The Coming Of The Chord» er jo pompøst og grandiost nok det.
– Ja, i hvert fall som tittelen på den første plata i et nytt prosjekt. Alt ble plutselig riktig med den tittelen nå, så da fikk jeg endelig brukt den, men det tok noen år, hehe.

– Du nevnte Humbucker her, da må vi sveipe innom de også, for dere rakk jo å gjøre noen kule greier før dere ga dere. Et par skiver og TV-opptredener og greier.
– Jada, vi gjorde det. Vi holdt det gående i seks år, og jeg tror jeg jobba 24/7 med de greiene der. Mye arbeid, men mye kult også. Låta «Strongman» ble jo kjenningslåta til programmet «Strongman» i Norge, det var utrolig arti. Jeg traff (Svend «Viking») Karlsen helt tilfeldig på Karl Johan. Han var rimelig stor og lett å få øye på, kan du si, så jeg gikk bare bort og spurte om han hadde lyst til å bli med i en musikkvideo en gang, og det var han helt med på. Han digga rock, og hadde ingen motforestillinger til det. Jeg foreslo at han kunne prøve å få inn ei låt i programmet, noe han mente skulle være mulig, men foreslo; «skal dere ikke lage ei ny låt istedet da»? Han var helt på hugget med én gang, og var en skikkelig kul kar, så da sydde vi sammen «Strongman», og spilte den inn i et studio i Oslo. Han ville til og med være med å synge litt. Jeg hadde ikke akkurat sett for meg han som en utpreget vokalist, men vi fikk til noen linjer med snakking ihvertfall, haha!
Senere fikk vi en guttedrøm oppfylt, da vi ble invitert med på en tre ukers Europaturné som oppvarmingsband for Helix. Det ble to fridager på tre uker det, og knallhard jobbing. Jækla moro! Den turneen var i utgangspunktet ikke så godt organisert, der mye ikke stemte og ikke var godt nok planlagt, så det ene tok det andre, og plutselig fungerte jeg som road manager for Helix også. Brian Vollmer er opptatt av detaljer og at alt skal fungere godt til enhver tid, så han var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand før jeg tok over. Sånn sett gikk det litt skeis for min del, for jeg skulle jo bare ligge baki Nightlineren og kule´n med filmer og greier, men sånn gikk det ikke. Vi spilte først, så brukte Helix vår backline, for det var en del av dealen, så måtte vi vente til de var ferdige, for så å rigge ned utstyret, og hive det inn i bussen. Deretter var det egentlig bare å finne fram turnéboka og begynne planlegginga for neste konsert mens vi var på vei videre.

– En lærerik opplevelse å ta med seg ihvertfall. Og noe godt kom vel ut av den turnèen likevel, for du og Brian Vollmer har holdt kontakten?
– Vi har holdt kontakten, og har blitt veldig gode venner. Han er kanskje en av de beste vennene jeg har i musikkbransjen, han veit ikke hva godt han kan gjøre for sine venner, så det nyter jeg godt av ja. Fruen og jeg reiste til Canada i 2014 og besøkte han der, og etter det har han kjøpt seg sommerhus i Florida, så det blir noen turer dit også.
– Høres ikke så verst ut. Hva skjedde videre med Humbucker, og i tida etter dere splitta opp?
– De hadde lyst til å drive på hobbynivå, og spille bare når de hadde lyst. Ambisjonsnivået var ikke helt på samme nivå som for meg.
– Humbucker var vel hjertebarnet ditt det også?
– Det var det så absolutt. Det hadde vært fint å ha kunne fortsette med det bandet, men når et band består av 4-5 medlemmer, er det nesten som å være gift. Det kan være vanskelig nok å være gift med ei dame, om du ikke skal ha 3-4 stykker, hehe. Jeg hadde et høyere ambisjonsnivå enn resten av bandet, så etter to skiver, følte jeg at ønsket om fremdrift lå for det meste hos meg, dessverre. Det som hadde vært fint med å ha gitt ut «The Coming Of The Chord» med Humbucker, er at vi kunne reist rundt og promotert skiva live, men sånn gikk det ikke. Gjengen som er med på plata har jo gitt uttrykk for at de kan bli med om det skjer noe live, så om jeg spør, tror jeg ikke det skulle vært vanskelig å få til, men vi får se hva som skjer. Det spørs hvor bra plata selger, jeg har gjort mine konserter for 38 stykker, for å si det på den måten.

– Hvem er det du har med på plata (som anmeldes her!)?
– Jeg hadde voldsomme ambisjoner til å begynne med, og hadde både den ene og den andre kompisen på låtene, og endte opp med et enormt antall folk etter hvert. Det bydde på problemer når jeg begynte planlegginga av studiotider, for om det passa for meg, på passet det ikke for den ene eller andre, og ihvertfall ikke for den tredje, så jeg forsto raskt at jeg måtte moderere meg kraftig, så produsenten min, Hallgeir Rustan i Stargate Studio i Trondheim, foreslo at vi skulle leie inn en fyr til å spille gitar og bass på alle låtene. Det var jeg jækla skeptisk til i starten, for han kan sikkert være god på ei låt, men ikke på ei anna, men jeg innså fort at Hallgeir veit hva han driver med, så jeg kjøpte ideen, og sendte oppover ei låt der jeg spiller kassegitar, så skulle han få Jarl Ivar Andresen til å spille inn gitar og bass. Da jeg fikk låta i retur, tenkte jeg at «yes, dette er jo kanon!», så da gikk jeg for den ideen. Rowan Robertson, som spilte på Dio-skiva «Lock Up The Wolves» spilte solo på ei låt, Tor Erik Myhre som har spilt med Jørn Lande har solo på ei låt, og Peer Helge Taraldsen, eller Peer Gynt, som han også er kjent som, spilte alle gitarene på en ny versjon av Humbucker-låta «Dirty Nelly», som jeg strippa ned litt, og fikk med litt honky-tonk piano i Jon Lord-stil, som ble gjort av Olav Ajer. Jeg har ønska meg en sånn versjon av den låta i årevis, men det passa ikke inn i Humbucker-konseptet, men nå fikk jeg endelig tatt den i bruk. Åge Sten Nilsen synger på to låter, det er jo ikke akkurat negativt heller. Magne Vikra synger på to låter, Martin Steene to, Rudi Remme på to låter, og Jostein Almåsbro på tre. I tillegg har jeg fått med meg Jo Henning Kåsin (kjent fra Come Taste The Band og Kaasin) på gitar, for å få den Ritchie Blackmore-vibben jeg ville ha på «Since You´ve Been Gone». På toppen av det hele har jeg fått med meg en amerikansk skuespiller og forfatter ved navn Gary Sturm til å lage introen til skiva, som skal forrette gospelen om Reverend Norse. Kan ikke ha en nordmann som snakker engelsk med norsk aksent da, veit du, hehe. Han har en dritkul stemme, og har gjort mye voiceovers og slike ting, så han fikk Reverend Norse til å høres ut som den kuleste typen på kloden. Det ble en artig intro!

– Et bra ensemble det der. Men du har en annen kar med på laget for å mikse skiva, nemlig Beau Hill. Hvordan kom det i stand?
– Han har blitt en enorm kompis. Hva skal jeg si om han? I utgangspunktet var det den første Humbucker-plata som fikk meg til å kontakte Beau. Da vi starta innspillinga av den første Humbucker-skiva, trodde jeg at det ble med den ene skiva, så jeg ville ha en bra miks av den, og han er en av mine favoritter når det gjelder lyd, så jeg sendte en mail og spurte om han kunne mikse. Med navnet hans på plata, så kunne jeg slå meg til ro med at jeg har en av mine skiver med kanonlyd på. Det skulle vise seg å være et lurt trekk, for det åpna ekstremt mange dører for Humbucker, og da spesielt i utlandet. Det kom mange forespørsler om hvordan vi hadde fått selveste Beau Hill med på plata, og svaret ble jo at det bare var å sende en mail og spørre. Verre var det ikke. Dermed ble det ei Humbucker-skive til, før «Norseman»-plata, som da blir min tredje med Hill på miks.

– Det er moro å få med seg gamle helter på laget. Plata er nå ute, både digitalt og på CD. Hvordan ser du på det?
– Jeg er veldig spent på hvordan dette ser ut framover. Dessverre har vi ikke noe distribusjonssenter i Norge, så den er ikke å finne i norske butikker for øyeblikket, men jeg jobber med saken. Foreløpig må norske lyttere bestille fra utlandet, noe jeg vet flere har gjort, så det er fullt mulig å få tak i den her også. Jeg håper å få til en vinylutgave etter hvert også, men den må jeg stå for sjøl, for Perris Records har ikke vinyl i sortimentet sitt. Det blir litt lengre fram i tid, men et mål jeg ser for meg å fullføre.
– Hvordan har forhåndssalget vært? Vet du hvor i verden du ligger godt an?
– Japan, veit du, det er et artig land på mange måter. De er vel så tekniske som oss, og laster ned like mye som oss. Forskjellen fra oss i vest, er at de kjøper platene i tillegg til å laste ned om de liker musikken. De har en annen innstilling til det å støtte artistene de liker enn vi har på denne siden av kloden. Det selges ikke like mye fysisk format som før der heller, men de ligger langt over oss fortsatt den dag i dag. Et utrolig dedikert folkeslag. Det er forskjell på The Norseman Company og Whitesnake, så noe millionsalg blir det nok ikke, men det blir spennende å se. Ut over det har jeg ikke noe tall på forhåndssalget, men Tom Mathers, som driver Perris Records er fornøyd han. Så lenge han er fornøyd må vel nesten jeg være det også. Jeg har et hårete mål om at plata skal gå i null. Jeg behøver ikke tjene ei krone, men det hadde vært fint å se tilbake på et prosjekt der jeg ikke tømte kontoen for å nå målet mitt. Om jeg taper på det, er jeg ferdig, men går den i null, da blir det en til.
– Der kom du meg i forkjøpet. Det kan altså komme mer fra The Norseman Company etter hvert?
– Det er helt umulig å si, men om den ikke går i null, da tror jeg ikke det blir noe mer. Det koster en liten bil å spille inn ei plate, så det er begrensa hvor mye jeg kan spytte inn i dette her. Det er jo selvfinansiert fra første krone. Ikke har jeg livespilling å hente penger fra heller, som jeg hadde med Humbucker. Det var jo jeg som dreiv det prosjektet økonomisk også.
– Det koster å være rocker. Og i tillegg til å drifte først Humbucker, så hele The Norseman Company, jobber du fulltid. Det blir ikke mye tid til å sitte i ro?
– Nei, men så er jeg ikke skrudd sammen for å sitte i ro heller. Den første Humbucker-skiva gjorde vi 100% sjøl, så der var det ekstremt mye jobbing, men på oppfølgeren ble mye gjort oppe hos Hallgeir i Stargate, så da skjønte jeg at dette var en måte jeg likte å jobbe på, da han har god kontroll på det han driver med. Der ble også Jo Henning Kåsin god hjelp, for når jeg ikke hadde bandet å støtte meg til på låtskrivinga, ble Jo Henning sparringpartneren min for å få fram gitarriffene. Jeg kan skrive tekstene og få frem akkordene, men gitarriff, det kan jeg ikke, så der var han god å ha. Jeg sang riffene for ham, så spilte han de inn på telefonen, før jeg sendte det opp til Hallgeir i Trondheim for innspilling. Hallgeir har virkelig gjort jobben denne gangen, med å arrangere låtene, og få de innspilt.

– Du har holdt på mye og lenge med dette prosjektet. Hvor lang har prosessen vært?
– Jeg begynte som smått å tenke i allerede i 2016, men det ble ikke noe fres på det før i 2018, som jeg anser som starten. Men det er sånn med hobbyer, uansett hva man driver med, det koster både tid og penger. Noen driver med bil, båt eller motorsykkel, det er jo ikke akkurat billig eller tidsmessig økonomisk det heller. Man må velge hvor mye energi man skal legge i det, er det viktig for deg, er det bare å trøkke til. Det ble et langt lerret å bleke, men nå er vi i mål, og jeg gleder meg til å sette meg ned og se hvordan det utvikler seg.

– Det blir helt klart spennende! Lykke til med skiva, så ser vi fram til å følge deg videre.
– Tusen takk for det, jeg gleder meg sjøl.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021

,