Kategorier
Nyheter Skiver

The New Death Cult | The New Death Cult

Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også.

Indie Recordings

Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også. Fra åpneren «Light Spills Over» til avslutteren «Edel» svinger det fint av våre romvesen-venner, og det er også ekstremt fint å høre band som lager sin egen versjon av det ganske utslitte stoner-begrepet da det begynner å bli temmelig utvannet og oppbrukt.

«Zeitgeist» har blitt en aldri så liten favoritt hos undertegnede, spesielt på grunn av en råfrekk mollakkord under refrenget. De nøler heller ikke med å låne litt av popverdenen som under finfine «True Eyes». Men, romvesenhistorie til side – det er litt for seint å dra på seg hodeskallemasker med tanke på våre svenske spøkelsesvenner som har gjort stor suksess på omtrent akkurat det samme. Musikkmessig er de ikke milevis fra hverandre heller, selv om Ghost er vesentlig mørkere og storslagent. Allikevel, når det er omtrent det eneste jeg har å utsette på både band og skive er det ikke så aller verst.

Vi får litt folk under «Moon» og litt tempo under «Blood Of Babylon» bidrar til variasjon, der sistnevnte samtidig også må finne seg i å bli kalt en favoritt på debutskiva til gjengen. Idet skiva begynner å nærme seg slutten ved «Colours Of The Mind» slår det meg at The New Death Cult også kan sine refrenger og man sitter igjen nynnende på flere melodier i etterkant. Og da skal det også sies at de benytter seg heftig av «ABBA-metoden» – altså minst én uventet akkord i løpet av minst et parti i en låt, og det bidrar alltid til å løfte komposisjonene uansett hvilken genre man ligger i.

Et av de største høydepunktene for min del er avslutningen på «Home», der stort sett halve låta som nesten runder 05:40 på klokka er en oppbygning rundt refrengets fire grep. Ikke mange får til det uten at det blir ensformig, men våre utenomjordiske venner gjør det uten det minste problem. Og da gjenstår kun avslutteren «Edel», en rolig og pen liten sak som runder av debuten på en forbilledlig måte og våre romvesener kan trygt forlate jorden igjen med vel utført oppdrag. Men frykt ikke, dere er hjertelig velkomne tilbake for konserter og ny skive når den tid måtte komme.

5/6 | Sven O Skulbørstad

Utgivelsesdato 06.september 2019