The Magnificent – Michael Eriksens cheesy pornorock

Michael Eriksen er kanskje mest kjent for å være vokalist og frontmann i det norske progmetalbandet Circus Maximus, men han har vært en aktiv herremann de siste par årene. Den ferskeste plateutgivelsen går under navnet «The Magnificent», og er et internasjonalt samarbeidsprosjekt med plateselskapet Frontiers i ryggen. Og en kanonskive er det også, men i en helt annen sjanger enn man kanskje hadde forventet…

Tekst & foto: Geir Amundsen
Livefoto: Marty Moffatt

– Siden vi sitter her i Circus Maximus’ øvingslokale hvor du driver på med å legge vokal på den kommende skiva, er det vel naturlig å spørre hva i helvete det er dere har somlet med i de siste 4,5 årene siden utgivelsen av forrige opus, «Isolate» fra 2007 ?
– Vi har ikke lagt på latsiden, vi har jobbet nesten kontinuerlig med nye låter, men når vi først kommer inn i skriveprosessen, utvikler låtene seg stadig videre, vi blir liksom ikke ferdige med de. Og så har flere i bandet blitt småbarnsfedre, og det tar mye mer tid enn jeg hadde trudd – jeg er ute i pappaperm nå selv.
– Så når kommer skiva, og hva kan vi forvente oss denne gang? Blir det noen stilendring?
– Det blir nytt sound – denne skiva er mikset av Christer Sedberg, som har mikset Maria Mena og Donkeyboy av alle ting…
– Jaha!??
– Ja, men dæven som det trøkker, du skal få høre etterpå. Det var altfor mye effekter på «Isolate» – fett der og da, men ikke det vil vil låte som idag. Nå låter det litt tørrere. Stilmessig har vi ikke endret oss så mye, det er fortsatt typisk Circus Maximus med alle elementene som folk forbinder oss med. Det blir fete gitarriffs og taktskifter og syke timesignatures på bass og trommer som vanlig. Og vi har jo finpussa låtene så det skal låte perfekt. Etter planen skal skiva utgis i april, men jeg blir ikke overraska om den ikke kommer før til sommeren. Selv om nesten alt er ferdig innspilt og miksa, med unntak av vokalen.
– Blir det noen konserter i tida fremover?
– Ingen konkrete planer, nå fokuserer vi bare alt på å bli ferdige med skiva, vi skal ikke gjøre samme tabben en gang til med å begynne og sysle med andre ting innimellom. Men vi har jo allerede begynt å lage låter til neste skive.
– Hva tenker du om de to første skivene pr idag?
– Pussig, jeg hørte på førsteskiva heromdagen for første gang på årevis – det var jo morsomt å høre da.
– Er det mange låter derifra som overlever setlisteutvelgelsen til neste runde av konserter?
– Nei, ikke faen! Men vi må vel ta et par stykker hvis folk vil høre det. Vi var jo lei disse låtene allerede før den ble utgitt – den var ferdig i november 2004 men ble ikke utgitt før juni. Og nå har vi masse nytt materiale som vi klør etter å spille live istedet for disse gamle låtene.

– Forresten! Dere omtales jo stadig som Norges Dream Theater. Hva tenker du om likhetene med coverne på første Circus Maximus-skiva og den nyeste Dream Theater? Med nøyaktig samme enhjulssyklist med samme klær?
– Hehe… artig den..morsomt å se at gutta i DT er klar over det hahaha
– Var de??
– Ja, det er nevnt i flere intervjuer. De visste det kanskje ikke før skiva kom ut, men i etterkant har de fått beskjed, kan du si. John Petrucci ble konftontert med det i ett intervju og svarte «YES I AM AWARE OF THAT ,)»
– Hva med «Isolate»?
– Joda, den er jeg fortsatt fornøyd med. Vi skummer fortsatt internett og ler litt av forumkommentarer som «jævla Dream Theater-kloninger» og bla bla, men jeg synes den er mye bedre enn «The First Chapter».
– Er det noen låter der som kommer til å forbli i setlista deres til evig tid?
– Det må kanskje være «Abyss» i så fall. Og kanskje «Wither». Åpninga «A Darkened Mind» er jo kul å spille live, men min personlige favoritt «From Childhoods Hour» spiller vi ikke live engang. Og på den nye skiva vår har vi en del låter i den stilen – ikke pop da, men veldig melodiøst. Men du hører at det er Circus likevel.

– Nok Circuspreik! Vi skulle egentlig prate om det nye prosjektet du akkurat har gitt ut skive med – The Magnificent. Hva er dette, og hvordan kom det i stand? Og jeg må si at jeg er veldig overrasket over stilen – dette er jo pur poprock! Klassisk AOR!
– Ja, dette er cheesy pornorock! Men jeg liker det, jeg synes det er kult! Det kom i stand via direktøren i plateselskapet vårt, Frontiers, som jeg har veldig god kontakt med. Og de har jo gitt ut flere slike samarbeidsprosjekter satt sammen av dyktige folk (som f.eks Place Vendome med Michael Kiske på vokal, eller From The Inside med Danny Vaughn på vokal) og jeg nevnte for han at hvis det dukker opp et lignende prosjekt og dere trenger vokalist, så kan jeg være interessert. Så gikk det en stund før jeg ble kontaktet med forespørsel om å synge på en skive med låter som denne gitaristen fra Finland hadde laget – Torsti Spoof.
– Han er hjernen bak bandet Leverage har jeg skjønt. Gitarist, låtskriver og produsent. Men jeg kjenner ikke til bandet.
– Det hadde ikke jeg heller før da. Og det er full progmetal det også, så The Magnificent er en helt annen stil for oss begge. Jeg snakka med han før vi begynte arbeidet – og han sa at han hadde drømt om å gi ut en skive som dette i tjue år. Vi er begge vokst opp på 80-tallet og elsket de bandene som var store da. Og det høres vel på skiva.
– Er det finnen som har lagd låtene, eller har dere samarbeidet om det?
– Han har lagd låtene i Finland og sendt meg demoer, og jeg har kommet med mine forslag til endringer og tilpasset melodilinjene til min vokalstil. Unntaket er «Memories», den skrev jeg og Mats (Haugen, gitar i Circus Maximus) sammen og spilte inn på et par dager.
– Og det er kanskje den mest poppy låta av alle – spesielt starten er full 80-talls Europe!
– Jeg veit! Og det er jo et gammelt riff vi hadde fra «Isolate»-skiva – det skulle vært på «Arrival Of Love».  Vi skreiv låta på en dag, teksten neste dag og spilte den rett inn på første opptak – vi prøvde bevisst å gjøre det motsatte av det vi vanligvis gjør – å plukke og rette og polere og arrangere og forandre i månedsvis på hver låt.

– Men er dette et engangsprosjekt som du ikke skal gjøre noe mer med nå som skiva er innspilt og sluppet? Ingen konserter på gang?
– Nei, det er i utgangspunktet ingen planer om det. Og jeg trøkker jo til så til de grader på skiva fordi jeg tenkte at dette trenger jeg ikke kunne gjenskape på en scene uansett, haha! Men plutselig velter det inn med kanonanmeldelser og Album Of The Year og Album Of The Week, så det er jo utrolig gøy å se at folk synes det er kult! At skiva er gjennomført uten svake spor, sies det, og det er artig å lese.
– Men hvis det rette tilbudet kommer…?
– Vi har fått mange forespørsler på konserter via Frontiers, Sweden Rock har vært nevnt eller kanskje Firefest…
– Firefest hadde jo vært perfekt. (Og slik ble det.)
– Ja, ikke sant? Arrangøren der har mailet oss og forespurt om høstens festival, men vi får se om det passer inn i planene – Circus Maximus har førsteprioritet i tida fremover. I de fem årene som har gått siden forrige skiva vår, har det vært utallige forespørsler på diverse band og prosjekter som folk har villet ha meg med på, men der har jeg vært flink å si nei.
– Har DU vært flink å si nei?!? Unnskyld meg, men hvis Circus Maximus er Norges Dream Theater, synes jeg du i enda større grad er Norges James LaBrie – som synger på så mange sideprosjekter og gjør så mange gjestevokaler her og der så man rent glemmer hvor han egentlig hører hjemme.
– Hahahaha!
– Skal vi se her…jeg kan jo starte med å hilse fra Rich Hinks i Aeon Zen, forresten. (Michael synger på to glimrende låter på «The Face Of The Unknown».)
– Ah takk! Han er jo utrolig flink fyr! Men det var jo sånt jeg hadde tid til innimellom, han sendte meg disse to låtene og jeg tok det på fritida mi. Det blir noe helt annet når folk vil ha deg som vokalisten i bandet for å gjøre en hel turne og sånt da.
– Ja, hoppet ikke du inn som kriseløsningsvokalist for Kamelot på en USA-turne i fjor da?
– Jo, men det var jo ikke noen skive. Thomas Youngblood fra Kamelot ringte meg og sa at de hadde fått et dilemma – Roy Khan kunne ikke være med på turneen som de skulle starte om en ukes tid, og det var mye på spill med noen viktige konserter. Så han lurte på om jeg kunne hjelpe dem. Før jeg sa ja, snakket jeg med gutta i bandet som ga grønt lys, de syntes bare det var kult. Og jeg snakket med Roy også før jeg sa ja – på det tidspunktet var det ikke snakk om at han skulle slutte, han var sjuk. Når jeg først sa ja, hadde jeg 4-5 dager på å lære meg en haug med Kamelot-låter. Jeg kjente jo låtene, men å kunne tekstene er noe annet, så jeg satte som krav at de sørget for en teleprompter med tekstene på scenen for sikkerhets skyld. Så jeg dro over, og vi øvde i to dager før vi dro og spilte på ProgPower i Atlanta. Resten av turneen kansellerte de, slik at fansen kunne få tilbake pengene sine – de var usikre på hvor akseptert det ville bli hvis de dro på full turne med en annen vokalist. Men det var helt greit for meg, jeg skjønte det og koste meg!
– Så slutta Roy, og da tok de kanskje kontakt igjen?
– Ja, men det hadde ikke gått å bli med i Kamelot på heltid. Da måtte jeg ha lagt om hele livet mitt, og Circus er babyen min. Så jeg sa ifra kjapt at det er det ikke snakk om, uansett.
– Var ikke du stand-in i Pagans Mind også?
– Jo, men igjen, det var en tjeneste jeg gjorde til et kompisband, å steppe inn på tre konserter da Nils Rue var sjuk. De hadde allerede booka seg inn på en turne som support for Symphony X, nå i høst, og ba meg om hjelp. Så det endte med at jeg og Truls (Haugen, trommis i Circus Maximus) gjorde konsertene sammen som vokalister.  Jeg hadde litt problemer med stemmen da og kunne ikke trøkke til, så Truls ble også med så vi kunne dele på vokalen.
– Og i forrige uke snakket jeg med Ørjan fra The Wheel. Jaggu var du ikke involvert der også.
– Hahahah, ja faen! Men det er jo fordi Jan Erik, vokalisten der, er bestekompisen min. Og han korer på «Isolate». Så jeg har bidratt med noen melodilinjer på ellers ferdige låter, og da ble det til at jeg ble med å kore litt. Det var ikke noe jeg brukte mer enn en helg på.
– Til slutt, hvilke vokalister og band er det som har inspirert deg mest?
– Jeg har veldig respekt for Kip Winger, siste soloskiva hans er fantastisk bra, for en musiker! Jeg havna på scenen og kora for ham på «Miles Away» da han spilte solo på Smuget for et par år siden. Og så har jeg plukket opp mye fra Richard Marx…
– Det var ikke fullt så innlysende.
– Nei, det kan du si. Russell Allen fra Symphony X er også en kar jeg har veldig respekt for – og så må det nevnes at Def Leppards «Hysteria» virkelig snudde livet opp ned for meg. Den hørte jeg sykt mye på, og den er fortsatt en av Tidenes Skiver for meg.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2012

, ,