The Jesus And Mary Chain @ Rockefeller, Oslo

Søndag 2. juli 2017

For første gang på ti år skulle Oslo-publikummet få et gjensyn med de skotske shoegaze-pionerene i The Jesus and Mary Chain. Bandet ga ut sin første fullengder på nesten 20 år tidligere i vår, “Damage and Joy” var en ganske så positiv opplevelse, spesielt tatt i betraktning av bandets turbulente fortid og den klart nedadgående kurven på utgivelsene deres før de ble oppløst i 1999.

For turbulens har det alltid vært rundt brødrende Reid og bandet i seg selv. På 80-tallet ble bandet både berømt og beryktet for sin eksessive dopbruk, ekstremt korte liveopptredener (ofte bare 15-20 minutter lange, gjerne spilt mens de sto med ryggen til publikum), og alt bråket rundt kombinasjonen av de to faktorene. Ofte endte konsertene opp med bråk, slossing i publikum, flygende ølglass og andre utriveligheter da publikum fort følte seg snytt da bandet gikk av scenen nesten med en gang. Store problemer innad i bandet, spesielt mellom vokalist Jim Reid og gitarist William Reid, førte til nevnte oppløsning på slutten av 90-tallet.

Men det virker som om harmonien er tilbake i bandet og blant de to tidligere kamphanene denne søndagskvelden i hovedstaden. Et stort, enkelt backdrop med coveret til den nye plata på er det eneste av staffasje på scenen, det er tydelig at det er musikken som har hovedfokus nå om dagen, heldigvis får man nesten si. Førstesingelen “Amputation” fra det nye albumet åpner det hele på fortreffelig vis. Men det tar ikke lange tiden før det er som om tiden har stått stille, allerede som låt nummer to kommer megahiten og klassikeren “April skies” fra 1987. Gitarist-bror William ser fortsatt ut som han går til samme frisør som Robert Smith, og det blir fort rimelig god stemning på Rockefeller av en slik plutselig nostalgitripp (selv om det nok var det de fleste var der for å oppleve denne kvelden).

Bandet har heldigvis utvidet repertoaret sitt en smule siden den spede begynnelsen for mange år siden, og det er et velbalansert og variert sett vi blir servert. Utblåsningene, støyveggene og feedbacken kommer dog ytterst sjeldent, de er faktisk nesten fraværende. Fokuset ligger på altrock/indie/shoegaze-biten av soundet. Noen vil nok si at det er en naturlig utvikling for et band der medlemmene stort sett har passert 50, men skal det trekkes frem noe negativt fra konserten blir det at det kan føles noe vel snilt og polert. Trøkket og øset er helt klart tilstede, men kantene føles litt slipt ned og ufarliggjort.

Allikevel er det et spillesugent og åpent band som befolker scenen, vokalist-bror Jim Reid har en veldig god dag på jobben og virker genuint takknemmelig over responsen fra Rockefeller. “Teenage Lust” fra “Honey’s Dead”-albumet fra ’92 får virkelig sving over både bandet og oss i salen. Ett av de få øyeblikkene denne kvelden hvor bandet virkelig tar på seg støyhatten og den noe forstyrrende teksten gir det hele en følelse av at bandet fortsatt kan være farlige og utfordre om de ønsker det.

Andre høydepunkter verdt å nevne er “Blues from a Gun” og ikke minst “All Things Pass” fra det nye albumet som virkelig skiller seg ut som en fantastisk livelåt, den treffer en rett i Solar Plexus og blir værende der. Kveldens høydepunkt energimessig, uten tvil. Vokalist Reid er til og med så utadvendt at han slår noen vitser om at han er forpliktet til å si at den strålende “Reverence” er kveldens siste låt, selv om alle vet hva som skjer og at det kan hende de kommer tilbake på scenen om det jubles litt etter låta er ferdig.

Naturligvis kommer de tilbake før noen av de har rukket så mye som en kjapp tisse- eller røykepause. Og ekstranumrene innledes av den aller største hiten deres, “Just Like Honey”, hvorpå stemningen nærmer seg salig inne på det tidligere offentlige badet i Oslo Sentrum. Vokalist Reid proklamerer “Walking back to you is the hardest thing that I can do”, og ingen har problemer med å tro på akkurat det. Alt disse skottene foretar seg på scenen denne kvelden virker gjennomtenkt, gjennomført, proft og ikke minst ærlig. Men noe av de røffe kantene og det uforutsigbare ved bandet har forsvunnet litt gjennom årenes løp, og med en sånn historie er det litt synd. På tross av dette en veldig hyggelig tilbakekomst til Tigerstaden.

4,5/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Arash taheri