Fysisk Format
Gutta fra Hadeland (og Moi) leverer. Ikke nok med at vokalist Ivar Nikolaisen skal demme opp for liveopptredener og innspillinger for to av Norges største rockeband om dagen, så gir The Good The Bad And The Zugly ut skiver som en leirduekaster. Ikke mer enn to år etter «Algorithm and Blues» (2020), som forøvrig også fikk strålende kritikker (ikke minst her), er altså en ny hårball spydd ut av den grimmeste bakgårdskatta innenfor norsk musikk. Det er tungt å være en inngrodd grunger i 2022 og det er (dessverre) ikke ofte jeg gir nye band plass i hjertet mitt. Det skulle ta lang tid før jeg slapp inn GBZ, som for det meste har surret i bakgrunn som det noe uhåndgripelige undergrunnsbandet det var (du har kanskje ikke sett ett eneste intervju eller hørt om de? Nei, for promo driver de ikke med – unntatt her da.). Men da jeg så de live på Øya i 2022 ble jeg solgt. Setlista var nesten uten unntak fra den nye skiva «Research and Destroy», og etter dette har den blitt en favoritt i 2022. Den innledes med et deilig preludium på «Whats My Rage Again» som tar deg tilbake til en gammel westernfilm, og gir deg en pekepinn på akkurat hvor seriøst du skal ta musikken som følger. Det er så digg at musikk som dette fortsatt gis ut! Er det scandirock det kalles her til lands? For meg er det god, gammeldags punk, med gode vibber. Selvfølgelig må man kunne nevne at de har tatt over stafettpinnen etter Turbonegro med å spre kødd og upretensiøs samfunnskritikk – og takk for at noen tar den drittjobben. Sett forbi budskapet og at The Good The Bad And The Zugly har det litt morro med oss er de også et band som spiller uforskammet tight. På denne utgivelsen bøyer de ikke av for noe og viser oss akkurat hvor gode musikere hver og en av de er. Det går kjapt og er nokså hardcore for mannen i gata, men absolutt håndterbart.
Første halvparten av utgivelsen er en real vitamininnsprøytning. De gjør så klabert narr av Covid med «Song For The Prepper», staten og folk inkludert seg selv, så hvis du er lettkrenka og korrekt er det kanskje like greit å holde seg unna. Over midtveis blir aggen mer tydelig og trigget, med for eksempel «The Power Of Beer». Personlig er høydepunktet på plata «One Dimensional-Man» som refererer til boken av Herbert Marcuse. Det avsluttende sporet «Here Comes The Waterworks» er en melodisk godbit som teoretisk sett kunne fått tårene til å trille. Sum av summarum låter denne skiva såpass bra fra start til slutt at jeg blir litt muggen for at jeg ikke har viet dem tid før. Men det er jo selvfølgelig ikke for sent. I år var jeg også så heldig at «Misanthropical House» (2018) lå under treet.
Så hvis ikke du har gjort det enda har du nå muligheten, på tampen av 2022, til å gni deg inn i ribbefett og rulle deg rundt i bingen med «Research And Destroy» snurrende i bakgrunnen. Kanskje du får noe å tenke på. Eller ikke.
5/6 | Linda Cecylia Taanevig
Utgivelsesdato 08. april 2022