The Gasölines | Death Or Eternal Glory

Speed Club Records

Man har rock, også har man rawk! Førstnevnte er for menn som har pusha 50 og mener den virkelig bra musikken døde en gang på 70-tallet, drar på seg den brune skinnjakka den sjeldne gangen i blant de beveger seg på konsert – fortrinnsvis med Pink Floyd-skjorta under som har blitt litt for trang med årene og som bestiller «en halvliter med pils» som han betaler med kortet fra den slitte lommeboka samtidig som han ser litt for lenge på den alt for unge jenta bak baren. Kjerringa er jo allikevel trygt plassert hjemme med kidsa, så det spiller vel ingen rolle?

Rawk derimot, det er for oss som mener at Pink Floyd er for gubber og trenger mer fart og energi i musikken – og akkurat her finner vi norske The Gasölines. Etter omtrent å ha gått i fistel av debutskiva som kom så sent som i fjor ble undertegnede meget glad da oppfølgeren allerede var rett rundt hjørnet. Hva kan vi da her vente oss?

Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett. Allerede et par sekunder ut i åpneren «Rum Runner 500» er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines. Det er en grunn til at vi aldri gikk lei Lemmy og Motörhead, og akkurat dette har våre venner skjønt med god margin. 

Jeg tror ikke de overtenker noe som helst underveis i låtskriving, for her høres det veldig ut som de bare kjører på når en god idé dukker opp – og der det forrige gang funket utmerket har nok det resultert i et par riper i lakken denne gang; Deriblant et riff som nesten er en blåkopi av Turbonegro, og tilogmed Anthrax kunne ha raslet med rettsaks-sablene hadde de hørt «Hellbreaker».

Men på den andre siden finnes det også godt med homage her, som for eksempel til AC/DC under «Burnin’ Dice» der de holder seg på den rette siden av plagiatistreken, og ikke minst sju andre totale fresrockere som ikke står tilbake for noen som helst. Denne typen musikk er ikke skapt for at man skal dissekere den ihjel, den er skapt for å settes på høyt med et glass Lemmy i den ene hånda og en øll i den andre hånda. 

Alt som fungerte på debuten fungerer også vel så bra denne gangen, men uten overraskelsesmomentet forgjengeren levde meget godt av. Det er også akkurat passe mengde gitarsolo av den virkelige bredbente sorten tilstede, og blir man sur av «Grand Prix», «Raceway War» eller «Welcome To My Hell» er det bare å dra et annet sted – fortrinnsvis i den brune skinnjakka med trang Pink Floyd-skjorte under.

Vi andre får kose oss med vår Lemmy, øll og ikke minst The Gasölines.

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato 07.oktober 2022