The Dead Daisies | Holy Ground

SPV

The Dead Daisies har eksistert siden 2013, men har aldri klart å karre seg opp i folks bevissthet. De nærer masse respekt i musikermiljøene, og blant folk som er mer enn snittet over interessert i musikk, men noe allemannseie har de til gode å bli, til tross for et kobbel av kjente og kjære navn i rekkene, for bandet har snart et like stort familietre som Deep Purple. Sa jeg Deep Purple? Ja, jeg gjorde visst det. For i denne inkarnasjonen av bandet har et svært så kjent navn funnet veien inn i familien; Glenn Hughes har entret banen som bandets nye vokalist og bassist, og da vet vi hva vi kan vente oss på den fronten ihvertfall. Hughes fyller småpene 70 år i august, men har fortsatt piper som skremmer fanden på flatmark, for pokker som den mannen synger! Det gjør han også på «Holy Ground», bandets femte utgivelse.

Åpningssporet «Holy Ground (Shake The Memory)» levner liten tvil om at bandet mener alvor, for etter et åpningsriff som treffer deg midt i solar plexus, smeller Glenn i gang med sin velkjente stemme, og en tett produksjon, samt tighte gitarer, forbereder oss på ei skive med masse energi. Det fortsetter like tight med «Like No Other (Bassline)», ei låt som gir Hughes muligheten til strekke litt på fingrene også. Det låter om mulig enda tightere enn åpningssporet, og den funky bassen fra sjefen sjøl sitter som støpt. Med Hughes på bass, og Deen Castronovo på trommer, vet man hva man får; et komp som ikke er redde for å trøkke litt ekstra på gassen. Deen har vært en av undertegnedes favoritt-trommiser i en årrekke, og han skuffer ikke her heller, selv om musikken ikke inviterer til like mye kreativ musisering som man er vant til fra den kanten, men han gir en lekse i trøkk og groove likevel. Når man så legger på gitarene til Doug Aldrich og David Lowy, har man et ensemble som kan lekse opp med de fleste.

Problemet til «The Daisies», er ikke utførelsen. Det har det heller aldri vært. Problemet (om man egentlig kan kalle det et problem) er at de har til gode å lage det riffet eller den melodilinja. Da vi nylig intervjua Deen Castronovo til neste utgave av NRM, sa han at det ikke er ei dårlig låt på plata. Det har han forsåvidt rett i, for plata er både jevn og bra, men ingen av låtene trekker opp nivået, og man sitter igjen uten et riff eller en melodi som har festa seg i hjernebarken, noe som er synd, for The Dead Daisies har utvilsomt mye å fare med, og har musikere godt over snittet kapable til å både skrive og fremføre bortimot hva som helst, det har de bevist ved flere anledninger. Og det er ikke det at riffene er dårlige, for bevare meg vel, det er tøft! Men jeg savner det ekstra giret på komposisjonene.

Plata har sine lyspunkt, for all del. De føromnevnte «Holy Ground» og «Like No Other» er knalltøffe låter, det gjelder også «Bustle And Flow» og King´s X-vibben «My Fate», strålende låter begge to. I tillegg leverer de en beintøff versjon av Humble Pies «30 Days In The Hole». Vi gir The Dead Daisies muligheten til å overbevise oss med flere gjennomlyttinger. For vi hører gjerne plata flere ganger, til vi får oppleve de live, for det gleder vi oss til! Joda, og da får vi høre Castronovo på leadvokal igjen også, og det blir stas!

4/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 22.januar 2021

Vi har ikke helt blodferske intervjuer med Glenn Hughes, Doug Aldrich og Deen Castronovo her!

,