The Dead Daisies – Brennende supergruppe

Det er en imponerende rekke med navngjetne musikere som har passert gjennom rekkene til den australsk/amerikanske supergruppa The Dead Daisies siden de startet opp i 2013. Folk med band som Guns N Roses, INXS, Foreigner og The Rolling Stones på CVen har kommet og gått, men har nå stabilisert seg med folk mest kjent fra band som Whitesnake, Mötley Crüe, Dio og Journey. Før konserten i Oslo i april fikk vi en halvtime med gitarvirtuos Doug Aldrich.

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Synne Nilsson

– Mange har inntrykk at at «The Dead Daisies, det er bare hobbyprosjektet til en styrtrik forretningsmann som har hyret inn en gjeng med kjente musikere til å spille inn skiver og turnere med ham.»
– Au. Den var tøff. Men tja, det er ikke helt feil. Men de fleste såkalte supergrupper er satt sammen og/eller finansiert av et plateselskap som motiveres av å tjene penger på dette. The Dead Daisies er satt sammen og finansiert av (rytmegitarist) David Lowy, som motiveres av pur lidenskap for musikken. Han gjør ikke dette for å tjene penger, men fordi han brenner for dette, han elsker å spille gitar. Så jeg ser ikke helt at det skal være et problem. Jeg har vært i bransjen i så mange år nå og hørt så mye rart om de bandene jeg har spilt i, at jeg klarer ikke helt å bry meg – jeg har hørt at David Coverdale bare mimer til vokal på tape, noe som selvsagt er helt latterlig.
– Men David Lowy er sjefen i The Dead Daisies?
– Javisst! Alle band trenger en leder. Men han er ikke diktatorisk, vi har alle innspill til musikken, det er ikke slik at han sier hva vi skal spille mens vi nikker ydmykt og sier ok. Og sånn er han visstnok som forretningsmann også, han lar alle gjøre den jobben de er best egnet til.

– Dere har vært ganske så produktive og aktive siden du ble med i bandet i starten av 2016!
– Ja, vi ga ut «Make Some Noise» og gjorde sikkert hundre konserter i løpet av det neste halvåret. I fjor hadde vi en liveskive å promotere og turnerte kanskje i tre måneder for den før vi begynte å lage «Burn It Down» som kom ut nå tidligere i april. 2018 blir sykt travelt, vi har konserter frem til jul, og skal spille over hele verden – Nord- og Sør-Amerika, Australia, Asia, og Europa – to ganger.
– Hvordan skriver dere låter sammen når dere er spredt over hele USA og Australia?
– Ingen av oss kommer med ferdige låter, men alle bidrar med riff og ideer som vi jobber videre med sammen i løpet av en måneds tid når vi samles for å lage ny skive. Det er mer gøy og givende å samarbeide med de andre om å lage en ny låt sammen, enn å bare vise de andre hvordan de skal spille din låt. Og vi er alltid villige og åpne for å teste ut forslag til endringer og forbedringer til låtene under veis.
Det er derfor dere alle pluss Marty Frederiksen, er kreditert som låtskrivere på alle låtene?
– Ja, nettopp. Det er mest rettferdig.
– Dere har tydeligvis også et godt og tillitsfullt forhold til Marty, som har produsert begge de to siste skivene deres?
– Ja, det er han som har siste ordet. Han ble hyret inn for å ta avgjørelser til det beste for låtene. Det var ikke alltid jeg var enig med ham, men vi følger hans råd. Det var sånn produsenter jobbet på 70- og 80-tallet, bandene hadde ikke peiling på hva de skulle gjøre i et studio, de bare spilte. Nå for tida kan enhver lage en skive. Så hvis du skal hyre inn en dyktig produsent som Marty, så kan du ikke trekke hans avgjørelser i tvil. Man må gi ham kontrollen.

Jeg forstår det sånn at det var du som dro Deen Castronovo inn i bandet som ny trommis?
– Tja, da Brian Tichy slutta brått like før vi skulle begynne denne skiva, lagde vi alle en liste hver over potensielle erstattere, og Deens navn sto på lista til de fleste av oss. Jeg lagde ei skive med ham for ett års tid siden, med Revolution Saints, så jeg visste hvor dyktig han er og hvor superpositiv han er. Han ble flydd inn for å møte bandet da vi nettopp hadde kommet sammen i New York for å starte jobben med å skrive og spille inn den nye skiva, og han tok greia med en gang. Hans brikke til puslespillet falt perfekt på plass. Han gjorde låtene litt enklere og med mer trøkk – mer Bonham’sk kontra Tichy’s trommespill.
– Han har jo gjort veldig mye forskjellig opp gjennom årene – fra pur metal med GZR via Ozzy og Steve Vai til pur AOR med Bad English og Journey.
– Ja, nettopp! Så han har vært en gledesspreder i bandet fra Dag 1. Det var selvsagt trist at Brian slutta, han er også en utrolig bra trommis og etterlot Deen et par store sko å fylle.
– Merker du stor forskjell på scenen med Deen nå kontra Brian?
– Ja, så klart! Brian er kanskje den trommisen jeg har spilt mest med, til og med mer enn Tommy Aldridge. Utenom Whitesnake har vi spilt sammen i sideprosjekter, og han har spilt på en av mine skiver, så jeg kjenner hans trommespill ut og inn. Jeg vet hva han kommer til å gjøre før han gjør det, og kan være klar til overganger og brekk. Med Deen er jeg like komfortabel, men jeg kjenner ham ikke så godt enda. Men det kommer! I kveld er bare vår tiende konsert eller så med The Dead Daisies, og så gjorde vi én konsert med Revolution Saints i fjor.

– Jeg registrerer at dere spiller ganske mange klassiske coverlåter på også denne turnéen, selv om dere har fire egne studioskiver.
– Ja, vi gjør «Bitch» av The Rolling Stones, og den er også på nye skiva. «Helter Skelter» av The Beatles…
– «Midnight Moses» av SAHB, «Fortunate Son» av Creedence og «Evil» av Howlin Wolf…
– «Evil» spiller vi ikke i år. Men vi gjør av og til «Highway Star» av Deep Purple istedet for Beatles-låta.
– Dere har ikke vurdert å dra inn låter fra deres tidligere band, låter dere har skrevet med band som Whitesnake og Mötley Crüe? Og som er grunnen til at Daisies-fans sjekka ut bandet i utgangspunktet?
– Grunnen til at vi gjør coverlåtene er fordi det er låter vi selv elsker, og som vi synes er gøy å spille. Og det har Daisies gjort siden før jeg begynte. «Midnight Moses» er en veldig abstrakt låt, men den funker. Men jeg ser poenget ditt! Det er enkelte låter jeg skrev med David Coverdale som jeg ville elsket å spille. «Forevermore» for eksempel. Vi kunne ha spilt en låt som John (Corabi, vokal) gjorde i Mötley Crüe, en låt Deen gjorde i Journey, og noe fra Marco (Mendoza, bass – ex-Whitesnake, Thin Lizzy, Blue Murder), men da har man plutselig et helt nytt sett. Vi har tross alt fire egne skiver å spille fra.
– Men førsteskiva gjør dere jo ingenting fra lenger.
– Nei, men det var jo med et helt annet band, med unntak av David. Hver eneste dag ser vi på setlista og tenker på hvordan vi kan forbedre den. Hvis vi klusser til en låt en kveld, så jobber vi med det neste dag slik at det sitter til neste konsert. Og det liker jeg. Vi skal være trygge på oss selv og gjøre alt vi kan for at det skal låte optimalt hver eneste kveld. Ting kan skje underveis, en gitarforsterker kan ryke eller slike ting, men vi skal ha gjort vår hjemmelekse. Men apropos førsteskiva, så ble dette bandet først startet av David og en annen vokalist (Jon Stevens fra INXS), og noen innleide musikere som ikke brydde seg stort. Jeg har inntrykk av at ting begynte å løsne da Marco Mendoza ble involvert, og han dro med seg folk som han kjente, som Richard Fortus og Dizzy Reed fra Guns N Roses. Og Frank Ferrer som har spilt trommer for de på turné.
– Slash spiller vel også på førsteskiva.
– Ja, på en låt. Men jeg vil påstå at det var da de fikk med John Corabi at brikkene virkelig falt på plass. (Intervju med Corabi her!) Men så stakk Guns-gutta tilbake til Axl, og jeg ble dratt inn via min bestekompis Tichy. Jeg har kjent John Corabi siden vi var tenåringer, og jeg har spilt med Marco i årevis, så det var lett å si ja da David Lowy ringte – vi fant øyeblikkelig en fin tone på telefonen. Han ville ikke lenger ha med keyboards, blant annet fordi du kan ikke erstatte Dizzy Reed! Han ville ha det litt mer gitardominert og tyngre. Så det har absolutt vært to morsomme år jeg har hatt i dette bandet så langt, og alt går i riktig retning – bandet vokser og får stadig flere fans.

– Hva er ståa med den andre supergruppa di, Revolution Saints, som du og Deen har sammen med Jack Blades fra Night Ranger? Dere har gitt ut to skiver og kun spilt én konsert – skjer det noe mer?
– Det er det en mulighet for. Jeg ville egentlig ikke gjøre andreskiva med mindre vi alle var innstilt på å turnere. Vi snakket om det, men klarte ikke finne felles ledig tid. Jack er travelt opptatt med Night Ranger, og det kan jeg ikke si noe på – det tjener de bra på og kan forsørge familiene sine med, kontra å spille med et såpass nytt og ukjent band som Revolution Saints. Han kan ikke bare si til sine kolleger i Night Ranger at ‘Jeg blir opptatt i hele sommer, jeg skal turnere i Europa med et annet band!‘. Det funker ikke sånn. Jeg har skjønt at det er mange som liker de to skivene vi har lagd med Revolution Saints, men jeg er kun villig til å lage en tredje skive med mindre det er helt garantert – skriftlig! – at vi også gjør en turné sammen for å promotere den. Jeg ser ikke poenget ellers.

– Du har jo også et tredje band, som har vært inaktivt i et par år nå.
– Riktig, Burning Rain. Og vi er klare til å kjøre i gang! Låtene til vår fjerde skive er ferdig skrevet, halvparten av låtene er innspilt, skiva kommer på nyåret og vi kommer definitivt til å gjøre konserter. Så jeg håper at det er mulig å få alle mine tre band til å eksistere side om side. (Intervju med Doug om Burning Rain her!)
– Er det fortsatt de samme fire musikerne i Burning Rain? Det er vel fem år siden forrige skive!
– Det er samme vokalist, Keith St.John, men nye folk på trommer og bass. Blas Elias, som du kanskje husker fra Slaughter? Og Brad Lang på bass, han har spilt med Y&T i det siste. (Tidligere hadde Burning Rain trommis Matt Starr, nå i Mr Big, og bassist Sean McNabb, nå i Lynch Mob.) Det lover veldig bra, jeg gleder meg til folk får høre skiva! Keith er kanskje ikke så kjent, men han er en fantastisk vokalist med særpreg.
– Sang ikke han med Montrose en periode da? Og i Lynch Mob?
– Jo stemmer!

– I november 2015 så jeg deg på scenen med Glenn Hughes, på turnéavslutningen i London. Og på den konserten erklærte jo Hughes deg som sin musikalske tvillingsjel, som en bror, og det var ikke måte på hvor rosenrød fremtiden var for deg og ham i tospann. To måneder senere begynte du i The Dead Daisies. WTF skjedde?
– Det var sånt han bare sa! Jeg ble hyret inn til å gjøre en turné, som han var innstilt på å gjøre som en trio, litt i stil med Trapeze. Han sa at hans faste gitarist Søren var opptatt, og han trengte en solid vikar. Vi hadde en helt topp turné, det var helt strålende, men jeg hørte aldri noe om at han hadde planer om å lage en ny skive. Vi turnerte en måned i Europa, et par uker i Sør-Amerika – det var snakk om USA, men det var alt Glenn var innstilt på å gjøre. (Her er Glenn Hughes’ svar på samme spørsmål!) Da jeg fikk tilbud om The Dead Daisies på full tid, kolliderte det med USA-konsertene jeg egentlig skulle gjort med Glenn, det lot seg ikke kombinere. Jeg fikk Daisies til å flytte litt på sitt tidsskjema så jeg kunne gjøre begge deler, men så kansellerte Glenn USA. Jeg måtte prioritere det langsiktige, jeg har en familie og to små barn å forsørge. Jeg skulle gjerne jobbet videre med Glenn Hughes, men han var veldig vag på hvordan fremtiden ville bli, så da valgte jeg å gå for The Dead Daisies 100%.
– Hvor gamle er barna dine?
– Jeg har en sønn på åtte og en datter på to.
– Er de noensinne med deg på turné?
– Guttungen har vært med The Dead Daisies, men jenta er for ung, du tar ikke med en baby på turné med et rockeband. Datteren min ble født den dagen jeg ble med i bandet – 8.januar 2016.
– Da deler hun bursdag med Bowie og Elvis, forresten.
– Jaha!? Kult! De ringte meg den dagen og sa at de gjerne ville ha meg med, og kunne jeg komme til New York? Jeg svarte at ‘det får vi sikkert til, men jeg er litt opptatt nå, min kone har akkurat født!‘ Men tre uker senere gikk vi i studio og lagde «Make Some Noise», og siden har steinen bare rullet videre.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2018