Kategorier
Skiver

The Damned Things | High Crimes

Keith Buckley fra Every Time I Die på vokal, Scott Ian fra Anthrax og Joe Trohman fra Fall Out Boy på gitarer, Dan Adriano sist sett i Alkaline Trio på bass og trommis Andy Hurley også han fra Fall Out Boy utgjør prosjektet The Damned Things, som nå er ute med sin andre skive.

Nuclear Blast

Supergrupper er et relativt innholdsløst og misvisende begrep i de fleste tilfeller. Hvorfor sluttet vi å bruke ord som samarbeid? Eller prosjekt for den del? The Damned Things titulerer uansett seg som selv som nettopp en supergruppe. Det er jo forsåvidt sant at medlemmene ikke akkurat kommer fra beskjedne musikalske bakgrunner, men “super” er ikke en betegnelse som passer uansett. Keith Buckley fra Every Time I Die på vokal, Scott Ian fra Anthrax og Joe Trohman fra Fall Out Boy på gitarer, Dan Adriano sist sett i Alkaline Trio på bass og trommis Andy Hurley også han fra Fall Out Boy utgjør bandet. “High Crimes” er et mildt sagt eklektisk album. Det inneholder en mengde musikalske uttrykk, som varierer både fra sang til sang, men også innad i samme låt. Den mest samlende betegnelsen tror jeg vil være å hente fram Alternativ-sjangeren fra det melankolske 90-tallet.

Det åpner friskt med litt post-grunge, “Cells” hvor  Buckley kan til tider minner ganske så mye om Kurt Cobain i sine sintere stunder. “Something Good” sender tanker og rytmiske minner i retning av Peppers før radiovennlighetsspøkelse spiste sjelene deres, og den har et skikkelig  Foo Fighters refreng. “Invincible”, har en pumpende bass og er en av flere låter som godt kunne ha vært skrevet Kyuss og QOTSA sin rødhårede lederskikkelse. “Storm Charmer”, “Let Me Be (Your Girl)” og “Carry a Brick” er andre eksempler.

“Young Hearts” er den første låta til å by på et skikkelig bluesdrevet gitarriff, litt i Thin lizzy gata, med et skikkelig Foo Fighters refreng. “Keep Crawling” er seig og tung som bly, med en særs melankolsk melodi, og er i det hele tatt et fint tilbakeblikk til den innadvendte, introverte, ingen-forstår-meg rocken fra 90-tallets siste åndedrag. Lydbildet er fett. Det er seigt og tungt, med en bråkete og brølende bass, dype rumlende trommer og beherskede gitarer. Det låter i det hele tatt utrolig bra. Det blir aldri supert fra denne supergruppa, men det er skikkelig bra, hele veien til banken.

5/6 | Ingar Høgstedt

Utgivelsesdato 26.april 2019