The Cure @ Oslo Spektrum

Onsdag 12. oktober 2022

Nesten på dagen seks år etter forrige Spektrum-konsert er de engelske gothrock-pionérene The Cure tilbake i Oslos storstue, og siden sist har de også rukket å spille Øyafestivalen i 2019. Bandets besetning har stabilisert seg de siste ti år, det er akkurat de samme fem som de to foregående besøkene, med en forskjell – de har fått tilbake gode gamle Perry Bamonte, som spilte gitar og keyboard i bandet fra 1990 til 2005. Men i løpet av konserten grep man seg i å lure på hvorfor de har fått ham tilbake, for han utgjør minimal forskjell på lydbildet. Perry fikk sin gjeninntreden i bandet i Riga i forrige uke, kveldens utsolgte konsert var faktisk bare den fjerde i rekken etter over tre års pause.

Fjorten år har gått siden forrige The Cure-skive, og en ny en med tittelen «Songs Of A Lost World» skal visstnok komme når som helst, men ingen vet visst helt når. Men kveldens konsert åpnet i det minste med en av de nye låtene, den ti-minutters seige og basstunge «Alone», som låt som klassisk The Cure med karakteristiske keyboardteksturer, som brukte et par minutter på å sette stemninga før Robert Smith åpnet munnen. Denne trendsettende kultfiguren av en mann har blitt 63 år gammel, men han synger forsyne meg bedre enn han noen gang har gjort, samt at han fortsatt ser ut som the bastard child of Blackie Lawless og Olaug Bollestad.

Deretter var det rett tilbake til årtiet som var The Cures gullalder, med fem låter på rappen fra «Disintegration» og «The Head On The Door». Og publikum var selvsagt i ekstase når de fikk servert perler som «Pictures Of You» og «A Night Like This». «Kyoto Song» var en kjærkommen overraskelse. Og det er ikke ofte at man murrer over at en The Cure-sang går for fort, men så var tilfelle med «Lovesong» i Spektrum.

The Cure har alltid elsket å spille lange konserter på både to og tre timer, og faren med dette er selvsagt at de mister oppmerksomheten til de som kun har hørt hitene. For selv om The Cure har flere hits enn de fleste, så er de heller aldri bekymra for å kjøre litt mer obskure låter som «Burn» eller «Shake Dog Shake», samt to nye låter til i form av «And Nothing Is Forever» og den avsluttende «End Song».

Etter en time og førti minutter går de av scenen, men kommer selvsagt tilbake for ekstranumre – og The Cure er alltid ekstremt rause med ekstranumre. Fansen som foretrekker bandets eldste materiale fikk her sitt i form av halve 1980-skiva «Seventeen Seconds», fire låter, hvorav kun avsluttende «A Forest» med sin særegne bassbeat var en singel.

Men det de fleste ventet på var det som på setlista var beskrevet som «Pop encore x7» – og her kom de låtene som fikk The Cure inn på Top Of The Pops og hitlistene på 80- og 90-tallet. Vi snakker en sjarmøretappe av dimensjoner med gullrekka «Lullaby», «The Walk», «Friday I’m In Love», «Close To Me», «Inbetween Days», «Just Like Heaven» og helt til slutt, etter drøye 2,5 timer, takket de for seg med «Boys Don’t Cry».

Lydmessig låt dette riktig få fint, skal man pirke kan man si at Reeves Gabrels sologitar lå litt for dypt i miksen og ble tidvis totalt overdøvet av Simon Gallups bass og Roger O’Donnells keyboards. Robert Smith og hans muntre menn leverte til de grader det publikum forventet av dem, og vel så det. At det var mange som gikk skuffet ut ifra Spektrum denne onsdagskvelden finner jeg særs usannsynlig.

5/6 | Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker