Tesla-vokalist Jeff Keith om «Alive In Europe!»

Tesla har i disse dager kommet ut med «Alive In Europe!», en liveskive fra fjorårets Europaturne, og vi fikk i den anledning den morratrøtte, men alltid like entusiastiske vokalisten Jeff Keith på tråden fra hjembyen Sacramento i California.

Tekst og foto Geir Amundsen

– Jeg har hørt på den nye liveskiva de siste par ukene, og det høres virkelig ut som en fest.
– Ja, den ble hovedsakelig innspilt i Barcelona i fjor sommer, og det spanske publikummet var helt gærne, med full allsang både i og mellom låtene.
– Dere gir ut to liveskiver i disse tider, en for det europeiske og en for det amerikanske markedet. Hvorfor det?
– Vi hadde ikke turnert i Europa siden vi splitta opp i ’96, og var veldig fornøyde med opptaket fra Barcelona, så vi bestemte oss for å gi ut den som en takk til fansen i Europa. Amerikanerne fikk derimot en live DVD i 2008 med mange av de samme låtene på, så denfor består amerikanske utgaven mer av obskure Tesla-låter som vi ikke har spilt live så ofte. Vi har gitt ut seks studioskiver nå og har mer enn nok materiale å ta av, så det er alltid noen favoritter som blir utelatt fra setlista.
–  Kommer den amerikanske versjonen også til å bli utgitt i Europa?
– Hmmm, ja, jeg tror det. Det er riktignok ikke såååå lenge siden «RePlugged»-skiva, men den ble mer gitt ut for å markere at vi var tilbake. Vi hadde enda ikke vært i studio og hadde ikke noe nytt album å promotere, så vi hadde ikke helt kontrollen over den utgivelsen. Disse derimot, har vi produsert og gitt ut selv på vårt eget plateselskap Tesla Records.
– Dere har alltid hatt stilige covere, men Replugged-coveret så virkelig amatørmessig ut…
– Ouch. Guily as charged!

– Så hva skjer på Teslafronten i år, bortsett fra å pøse ut liveskiver på markedet? Noen turneer eller ny studioskive på gang?
– 2009 var et veldig hektisk år for Tesla. Vi ga ut «Forever More» på tampen av 2008, spilte mye i Statene og turnerte Europa. Så i år blir det litt mer bedagelig, med endel festivaler på sommeren. Vi har også så smått begynt å skrive låter til neste skive, som etter planen skal komme ut i 2011, og det lover veldig bra!
– Og så kommer dere kanskje tilbake til Europa?
– Ja, så fremst det lar seg gjøre økonomisk. Det koster veldig mye å få med seg hele maskineriet over Atlanteren, så det er dessverre ikke noe vi kan gjøre hvert år. Hvis vi kunne, så ville vi gjort det.
– Dere har aldri vært i Norge, svinepelser, så jeg forlanger å se dere i Oslo i 2011.
– Har vi ikke? Jo det tror jeg vi har, for lenge siden.
– Niks. Dere har spilt i Sverige flere ganger, men aldri i Norge. Ellers hadde jeg vært der.
– Right. Jeg får sette Norge øverst på lista til neste tur over dammen.

– Hva er din favorittlåt å gjøre live?
– Min favoritt er antagelig «What You Give».
– Ah, knall låt, og fantastisk gitarsolo!
– YEAH!! Frank (Hannon, gitarist) skrev musikken til «What You Give» mens vi spilte inn «The Great Radio Controversy» i 1989, men jeg kom ikke opp med noen tekst på låta før vi lagde «Psychotic Supper» i 1991. Jeg hadde akkurat blitt nødt til å avlive en av hundene mine, og det inspirerte meg til å lage den teksten. Jeg vet at det ikke akkurat er noe standardtema å lage en rock’n’roll-tekst om, og mange folk vil si at «Hallo, det er bare en hund«, men for meg var den bikkja en veldig god venn, nesten som et av barna mine.
– Jeg hører at du er veldig opptatt av dyrs rettigheter, og at du faktisk fikk en utmerkelse fra den amerikanske dyrebeskyttelsen.
– Absolutt! Og ja det stemmer. Jeg har mange hunder, og flere av de var hjemløse som jeg har funnet på gata og tatt meg av. Dyr gir meg så mye tilbake, de elsker deg betingelsesløst og kan til tider være dine beste venner.
– Veldig godt å høre, Jeff, stjerne i boka! Jeg har lest på hjemmesiden deres at dere regner «Psychotic Supper» som deres beste skive, men dere gjør ikke så mange låter fra den live? På fjorårsturneen var det vel nesten bare «What You Give» som ble spilt fast?
– Vel, per i dag regner vi vel «Forever More» som vår beste skive, men det er vel alltid slik at man selv er mest fornøyd med sin nyeste skive. Ellers ville vi aldri gitt den ut! Men joda, «Psychotic Supper» har en spesiell plass i historien vår, vi regner nesten den som vår første skive. Det var ihvertfall den første skiva hvor vi var trygge på oss selv og hva vi ville gjøre, uten å bli dratt i den ene eller andre retningen av management eller trender. I USA spiller vi mer fra den skiva fordi publikum har sett oss mange ganger, men siden dette var vår første Europaturne på 15 år, ville vi gi publikum det de ville ha. Og da ble det litt mer fokus på de to første skivene.
– Og hvis dere skulle spille alt som publikum ønsket, ville konsertene vart i tre timer…
– Nettopp. Eller 5-6 timer. Det å velge en setliste er veldig vanskelig når man har så mange låter å ta av, for du er alltid nødt til å velge vekk noen favoritter. Og det er noen låter vi for publikums del ikke kan la være å spille, selv om noen av oss i bandet kanskje er møkka lei den.

– Tesla var oppløst i noen år etter bruddet i 1996. Jeg kjøpte nylig skiva til bandet du hadde i den perioden, Bar 7, og synes den er veldig bra.
– Jeg elsker Bar 7-skiva. Det var meg og Tommy (Skeoch, Teslas andre gitarist) som kom sammen etter at Tesla ble oppløst, og den skiva ble et viktig skritt mot Teslas gjenforening. Skiva fikk ikke den samme produksjonen som vi hadde på Teslas utgivelser, men det er mange knallbra låter der som jeg er veldig stolt av.
– Ja, mange av låtene hadde glidd rett inn på en hvilken som helst Teslaskive og hevdet seg, synes jeg.
– Joda. Tommy og jeg skrev de fleste av låtene, noen av de gjorde jeg på egen hånd, og det var et ypperlig måte å få ut følelser og låter som jeg normalt sett ikke kunne få uttrykt på en Tesla-skive.
– Og hva med Tommy, hvordan går det med han? Jeg regner med at du er den i Tesla som kanskje har tettest kontakt med ham med tanke på at dere har spilt sammen hele tiden siden 1984. (Tommy Skeoch ble sparket fra Tesla i 2006 pga stoffmisbruk.)
– Pussig at du skulle spørre, jeg snakket med ham i går for første gang på flere måneder. Det går veldig bra med han nå, han har slått seg mer til ro og bruker tid på familien sin. Det hjalp ham veldig å komme bort fra alle fristelser du blir utsatt for når du er på turnè, så splitten med ham var nok best for alle parter. Selv om Dave Rude, som overtok for Tommy, er en strålende fyr og en glimrende gitarist, så går vi hver kveld på scenen og spiller mange sanger som Tommy skrev, eller var med på å skrive. Og han var med på å bygge opp navnet vårt. Så sånn sett vil Tommy alltid, til den dagen vi dør, være en viktig del av Tesla-historien. Respekt.
– Hva syslet de andre tre bandmedlemmene med mens Tesla lå på is?
– Alle hadde sine prosjekter og ga ut skiver og turnerte med nye band. Troy (Lucketta, trommer) spilte med flere lokale band, Frank hadde et band som het Moon Dog Mane og har også gitt ut en soloskive, og Brian (Wheat, bass) dannet Soulmotor.


Frank Hannon

– Stemmer det at Frank og Brian er bandets managere pr idag?
– Brian er i praksis bandets manager, og tar de fleste forretningsmessige beslutninger på vegne av Tesla. Og han gjør en glimrende jobb.
– En gang i tiden regnet jeg Brian Wheat som en av verdens heldigste menn, da han var gift med Sandi Saraya (vokalisten i bandet Saraya, som ga ut to skiver rundt 1990), som jeg hadde plakater av på gutterommet mitt…
– Hahah! Joda, men det varte ikke så lenge, dessverre for Brian.
– De er visstnok også gjenforent nå.
– Hvem?
– Saraya.
– Jaha? Det visste jeg ikke. Fint for henne, hun er ei kul dame.

– Hva er ditt favoritt livealbum gjennom tidene?
– Aerosmiths «Live Bootleg», uten tvil.
– Det kommer ikke som noen overraskelse. Du er tydeligvis veldig inspirert av Steven Tyler vokalmessig.
– Ja, absolutt. Han og Bon Scott er vel kanskje de som har betydd mest for meg som vokalist.
– Du er Bon Scott-fan??? Kult! Jeg spiller i et Bon Scott / AC/DC-tributeband her i Norge.
– Glimrende! Spre det glade budskap! Vet du, min aller første konsert var festivalen Day On The Green i Oakland Coliseum i 1978. Aerosmith var headlinere, og Van Halen, som da akkurat hadde gitt ut debutskiva si, spilte også. Og Bon Scott kom på scenen i bar overkropp,  iført bare jeans og tennissko, og ga bare full pinne. Og han var jo visuelt sett ikke spesielt glamorøs ved siden av David Lee Roth og Steven Tyler, men gudbedre han virkelig rørte ved hjertet mitt den dagen. Så han er definitivt en stor inspirasjonskilde for meg.
– Det har kanskje manifestert seg i Teslas image også? Eller rettere sagt mangel på image? For dere debuterte mens puddelrocken var på sitt mest populære og spandex og hårspray var obligatorisk for rockemusikere, men dere har alltid vært dønn ærlige, jordnære jeans & t-skjorte-folk som ikke ser spesielt annerledes ut enn fansen deres foran scenen?
– Takk for det! Musikken er da det som betyr noe. Eller det som burde bety noe! Da jeg vokste opp på 70-tallet hadde vi ikke MTV eller myspace og visste knapt hvordan artistene så ut bortsett fra platecoverne, så vi satte oss ned og hørte på musikken i høretelefoner og drømte oss bort. Og Tesla vil gjerne videreføre den følelsen og tradisjonen uten all den andre jålete bullshiten.

– Da jeg kikket gjennom discografien deres her om dagen, kom jeg over en utgivelse som heter «A Peace Of Time» som jeg ikke har hørt om. Hva er det, har jeg gått glipp av noe her? Jeg trodde jeg hadde komplett Tesla-samling!
– Du har kanskje det, for «A Peace Of Time» kan du ikke ha i CD-hylla. Det er en EP som kun er tilgjengelig på iTunes, med noen coverlåter og alternative versjoner av «What You Give» og «The Way It Is». Vi går med planer om å gi ut en boks med materiale fra hele vår karriere gjennom 25 år, men det avhenger litt på om vi kommer til enighet med vårt tidligere plateselskap som faktisk sitter på rettighetene til disse opptakene. For tiden er situasjonen litt fastlåst. Politisk bullshit, men «A Peace Of Time» er altså en smakebit på boksen som kommer når vi får ordnet opp i dette. Det blir neppe i år, men den kommer!
– Flotte greier, vi gleder oss, og ses i Oslo neste år!