Symphony X @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 21.mai 2019

Norgesbesøk av Symphony X er ikke dagligdags. Hele 12 år siden er det bandet sist var i Norge. Med andre ord skandaløst lenge siden og det var en sulteforet fanskare som hadde møtt opp på Rockefeller denne tirsdagskvelden. Det skulle vise seg at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Symphony X blåste nesten taket av Rockefeller!

Med på slep var engelske Savage Messiah som support. Ungfolene platedebuterte så langt tilbake i tid som 2009, og har turnert hyppig med også andre storheter tidligere. Ingen tvil om at engelskmennene har lest læreboka i heavy metal, for det låt bra men lite originalt. Genremessig var det langtfra skivebom, og således funket de bra som oppvarming. De leverte også et innlevende sceneshow og et par av låtene festet seg i øregangene. Variasjonen mellom ganske så klassiske heavy metal riff og thrash metal skapte en god variasjon i låtene, og joda selv om det ikke var veldig spennende var det en godt over middels oppvarmingsøkt med Dave Silver og gjengen. 4/6

Så var det endelig dags for å rulle ut den røde løperen. 12 års ventetid var endelig over. Ville Russell Allen & Co. leve opp til forventningene? Du kunne formelig kjenne den spente stemningen og pulsen i salen. Det var klamt ute etter et helvetes regnvær, og det var ikke mindre klamt inne på Rockefeller som nesten var fylt til randen med yre og hungrige Symphony X fans. Det meste av tvil ble umiddelbart blåst bort da Michael Romeo dro sitt første riff, og resten av gjengen hengte seg på «Iconoclast». Det tok riktignok litt tid før alle ble varme i trøya, og mest av alle trengte Russell Allen litt tid før stemmebåndene ble varme. Men da de ble varme låt det som smør, gull og helt fantastisk. For en vokalist! Etter å ha vært ute av spill en stund på grunn av tragiske omstendigheter var det godt å se og høre at Allen virkelig er tilbake. Foruten å synge som en gud virket han også til å være i slaget der han smågjøglet og spøkte fra scenekanten. Og jeg mistet tellingen på hvor mange ganger han nevnte ordet vikinger. Michael Romeo er jo et kapittel i seg selv. Litt tynnere i håret og fortsatt like rundt i kantene, og den fysiske likeheten mellom han og en annen gitarvirtuos fra Sverige er slående. Bortsett fra den neo-klassiske inspirasjonen er det ikke så mange fler likheter. Romeo er et unikum. Selv om han hadde et og annet feilskjær spiller han med en teknikk, kraft og sjel som er sjelden vare. Mannen er en levende gitar. Men det er så klart kollektivet Symphony X som er essensen og gjør bandet til noe mer enn hvilket som helst prog metalband. Så la oss ikke glemme Mike Lepond, Michael Pinnella og Jason Rullo. De leverte fjellstøtt og spesielt Lepond var i kanonform. Han spilte med et konstant glimt i øyet og du kunne virkelig se at han hadde det gøy. Men så var det publikum. Sjelden har jeg vært på en progressiv aften der stemningen er så god. Feil, den var ikke god. Den var ekstatisk. For et herlig publikum som virkelig viste å sette pris på det som skjedde på scenen. Og det var lett å se at bandet satte pris på engasjementet, det kan love godt for et nytt besøk i fremtiden, og forhåpentligvis ikke med en like lang intervall.

Lyden ja. Den var bra, men kunne vært enda bedre. Da hadde kvelden blitt optimal og seks øyne på terningen. Vokalen kunne med fordel vært bittelitt lenger fremme i lydbildet og trommene kunne hatt litt mer mat. Og det stod ikke på Rullo for han klarte å slå i stykker en cymbal. Men dette blir flisespikkeri i denne sammenhengen. Det var en utrolig konsert og selv om jeg aldri har sammenlignet Symphony X og Dream Theater, to band jeg har vært blodfan av siden 90-tallet, stod jeg og tenkte at dette slår faen meg drømmeteateret langt ned i støvlene. En tanke jeg ikke tenkte for 12-år siden. Meg om det, men ingen kan komme og si at Symphony X ikke fortjener en plass på progtronen etter gårsdagens opptreden.

Det er på sin plass med noen ord om settlista også. Den var ingen overraskelse fra foregående konserter på denne Europa-turneen. Vi fikk servert det ypperste av det ypperste av det bandet har å by på og vi fikk blant annet servert indrefiletene  «Sea of Lies», «Serpent’s Kiss», «Domination» og «Set the World On Fire» og når det hele avsluttes med eposet «The Odyssey» på 25 minutter er det vanskelig å holde tilbake det som finnes av superlativer i ordboka og ikke minst følelser. Hva mer kan man egentlig få? Det var følelser på scenen også og det låt så langt fra mekanisk som du kan komme. Her lå det følelser og sjel i hver eneste tone. Ord blir nesten fattige for å beskrive dette verket som mesterhjernen Romeo skrev i 2002, og å se og høre det live er nesten en utenomjordisk opplevelse. Er det sånn det oppleves å se lyset?

Det ble kort og godt en magisk kveld med et av verdens beste band. Og det er ikke bare en subjektiv mening. Symphony X har alt. Låtene, teknikk, råhet, trøkk, sjel og en hel del til som det er unødvendig å ramse opp. De som var tilstede skjønner hva jeg mener og de som ikke var der gikk dessverre glipp av noe virkelig spesielt. Og nok en gang det som virkelig gjorde kvelden spesiell var et fantastisk band og et like fantastisk publikum på Rockefeller! 5.8/6

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker