Sweet Oblivion feat. Geoff Tate | Sweet Oblivion

Frontiers

Det er vel ingen overdrivelse å si at Geoff Tates stjerne har vært dalende de siste par tiår. Han har ikke sunget på en helstøpt skive på ca et kvart århundre, og det han har levert på egen hånd etter det stygge bruddet med Queensrÿche i 2012 har vært heller stusslig, for å si det pent. På scenen har han derimot bevist at den majestetiske stemmen hans fortsatt er mer eller mindre intakt, selv om han kanskje ikke har samme kraft og spennvidde lenger. Men han har hatt et sårt behov for en låtskriver som kan matche materialet han sang på i Chris DeGarmo-epoken av Queensrÿche. Det er grenser for hvor lenge han kan turnere med låtene fra 31 år gamle «Operation: Mindcrime» uten å komme opp med noe nytt. (Låtene fra de tre mediokre studioskivene han har lagd under bandnavnet Operation: Mindcrime har nesten ikke blitt fremført live – for det er ikke hva fansen er interessert i å høre fra Tate.)

Det samme resonnementet har plateselskapet Frontiers fulgt, og koblet Tate sammen med den italienske gitaristen og produsenten Simone Mularoni, mest kjent fra progmetalbandet DGM. Tanken bak var å få Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra, og det har de utvilsomt klart. Tittellåta «Sweet Oblivion» låter akkurat slik vi har håpet å få høre Geoff Tate igjen –  akkurat som klassisk Queensrÿche anno «Operation: Mindcrime», faktisk i så stor grad at du fint kan synge melodien og teksten til «Breaking The Silence» over denne.

Og dette er ikke den eneste låten som gir ekko fra 80-/90-talls Queensrÿche. «Behind Your Eyes» påminner om «Spreading The Disease» i starten, mens «The Deceiver» minner om samme låt på versene. Andre steder hører man spor av «The Needle Lies» her og «The Mission» der. Når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis negativt at dette minner om Queensrÿche på sitt aller ypperste, tvert imot – åpningssporet «True Colors» gir deg bare lyst til å kaste knyttneven i været og rope «Yes!!». (Hadde det derimot minnet om «Dedicated To Chaos», ville alt håp vært ute.) Og man må huske at dette er ikke Geoff Tates prosjekt, det er de tre italienerne som har initiert dette og skutt gullfuglen ved å få Tate til å synge på låter som høres ut som Queensrÿche anno 1989. Og i disse ører er det ikke Tate som er dette prosjektets stjerne – det er gitarist Mularoni som gjør en aldeles strålende jobb med å være både Chris DeGarmo og Michael Wilton på en gang, og leverer nydelige tostemte gitarpartier fra aller øverste hylle.

Fortsatt ikke helt sikker på om disse låtene står stødig på egne ben, eller om de lener seg altfor kraftig på oppskrifta fra «Operation: Empire», men skitt au – det er likevel en solid opptur å høre Geoff Tate synge slikt materiale igjen, og det er lett det beste han har medvirket på siden 1994.

4,5/6 | Geir Amundsen

(Les vårt tapre forsøk på å gjøre et intervju med Geoff Tate her.)

Utgivelsesdato 14.juni 2019

, ,