Sweden Rock Festival 2016

For 25. året var det klart for Sweden Rock Festival, i Norje – ikke akkurat verdens navle. Men det spiller ingen rolle. Svenskene kan nemlig det med å lage rockefestival, derfor reiser vi langveis fra for å få med oss denne begivenheten. Blant headlinerne på årets festival finner vi navn som Queen, Twisted Sister, Slayer, Megadeth, Anthrax, King Diamond, Foreigner, The Hellacopters og Sabaton.

Foto Arash Taheri


ONSDAG 8. JUNI

Eclipse: Svenske Eclipse var tredje band ut på denne åpningsdagen, og var det første Norway Rock-redaksjonen rakk å få med seg under årets festival. En noe ufortjent slot hadde de fått; kl. 17.15 på onsdagen. Men gutta leverte varene for de som hadde møtt opp ved 4Sound-scenen. Erik Mårtensson uttalte at det var et privilegium å stå her etter å ha sett favorittband spille her år etter år. Vi fikk servert godlåter som “I Don’t Wanna Say I’m Sorry”, “Stand On Your Feet”, “Wake Me Up”, “The Storm”, “Blood Enemies”, “Bleed & Scream” og årets bidrag til Melodifestivalen; “Runaways”. Under “Breakdown” dro Mårtensson til med en kassegitarsolo. Publikum så ut til å være fornøyde med det de var vitne til på scenen. 4/6 | Marianne Lauritzen


Eclipse

Diamond Head: Av ukjente årsaker fant årets Diamond Head-konsert sted i festivalens minste telt. Diamond Head, som for lengst har skrevet seg inn i tungrockens historie som et betydningsfullt band, burde klart ha spilt annensteds. Allikevel leverte bandet såpass middelmådig at arenavalget i ettertid langt på vei kan forsvares. Diamond Head er i dag et ekko av seg selv, da lite er igjen av det som en gang gjorde dem interessante. Brian Tatlers gitarattakk fortjener ingen negative bemerkninger, da denne per dags dato forsvarer bruken av navnet. Det samme gjelder noen av komposisjonene, deriblant bautaen «Am I Evil?», men rent uttrykksmessig falt Diamond Head gjennom. En annen arenakontekst ville neppe dratt dette i land. 3/6 | Bjørn David Dolmen 

Amaranthe: Amaranthe var kveldens nest siste band på Sweden Stage. Det var tettpakket med publikum på gressletta så de er nok relativt store i hjemlandet, særlig blant den yngre garde – det var i overkant mange fulle fjortisser å se. Svenskene leverte et energisk show, som de etter hvert har blitt veldig gode på – ikke så rart når de har tre vokalister som agerer på scenen. Første låt ut var “Digital World”, etterfulgt av “Trinity” og “Hunger”. “Massive Addictive” ble innledet med et voldsomt pyroshow. Midt i settet var det visst tid for en trommesolo, som riktignok ikke var noen høydare, men det ga Elize Ryd tid til å skifte antrekk før “Leave Everything Behind”. Det var -beklageligvis ganske dårlig lyd på clenvokalene gjennom hele konserten, dvs 2/6 av bandet. Etter at de hadde gått av scenen kom de tilbake med tre ekstra låter; “Nexus”, “Dynamite” og “Drop Dead Cynical”. Etter sistnevnte fikk de besøk på scenen av noen som skulle overrekke dem 2 stk. platinaplater for “Hunger” og “Amaranthine”, som begge har solgt over 50.000 eksemplarer. 4/6 | Marianne Lauritzen


Amaranthe

Graham Bonnet Band: Den gamle høvdingen Graham Bonnet var blant onsdagens forestilte høydepunkter. En mann som har figurert foran folk som Ritchie Blackmore og Yngwie Malmsteen trekker naturlig nok også publikumsmengder. Og jaggu gjorde han ikke jobben. Bonnet begynner å bli voksen; 68 år er mye å dra på når låter fra for eksempel Rainbows «Down To Earth» skal synges. Hva det rent tekniske angår måtte vi tåle mer enn én skivebom, men til sammenligning med tidligere konserter hadde mannen en god dag. En overbevisende jobb som frontmann gjorde han også; han hadde taket på de fremmøtte og formidlet låtene med en selvsikkerhet som overgikk forventningene. Repertoarmessig fikk vi av Bonnet de fleste klassikerne som med tid og stund har gitt ham status som gjenlevende høvding. Konserten ble åpnet med «Eyes Of The World» og avsluttet med «Since You Been Gone», noe som la en fin ramme rundt evenementet. 4/6 | Bjørn David Dolmen

Tribulation: For undertegnede var dette et helt totalt ukjent band, jeg ble tipset om dem rett før de gikk på den minste scenen. Sterkt, grønt lys kombinert med røkelse, orgelmusikk og masse røyk innleder konserten. Fire mystiske skikkelser trer fram i mørket og musikken er igang. En teatralsk og majestetisk start på konserten. Tribulation kan defineres musikalsk som melodiøs progressiv death metal. Mange forbinder death metal med tung og hard musikk, men det er ikke tilfellet med Tribulation. De har fokus på melodier, og lydbildet er progressivt med definerte instrumenter, samt svak growling hvor man faktisk kan høre tekstene. Det er mye stemning i musikken, og bandmedlemmenes valg av klær er gjennomtenkt. De er i konstant bevegelse mens de spiller. Hovedgitaristen danser samtidig som han spiller og klærne hans flagrer mens han tar piruetter. Kombinasjonen av deres kroppsbevegelser, klær, ansiktsmaling, røyk, lys og kontakt med publikum får meg til å føle at jeg er vitne til et musikalsk metallteaterstykke. Lydkvaliteten er helt topp og alle instrumentene høres veldig definerte ut for undertegnede. Tribulation leverer en meget sterk opptreden, både hva gjelder lydkvaliteten og det visuelle. Denne konserten ble faktisk min beste konsertopplevelse på årets Sweden Rock Festival og jeg gleder meg enormt til å se Tribulation igjen i nærmeste fremtid som headliner på en klubbscene. 5/6 | Arash Taheri


Tribulation


TORSDAG 9. JUNI

Lordi: Det helt ufattelig barnslige bandet Lordi ble i år tildelt plassen som torsdagens -formiddagsmatiné, og med sola brennende i kostymene gjorde de et forsøk på å underholde med simpel kosmetisk metal. Kompositorisk representerer Lordi den verst tenkelige klisjé. Samspillet og livesounden er heller ikke mye å skrive hjem om. Lordi-konserter har definitivt en -underholdningsverdi, da de drar den kosmetiske dimensjonen forbausende langt. Vi lo og vi drakk, og vi var alle enige om at dette var både morsomt og elendig. 2,5/6 | Bjørn David Dolmen 

Sixx:A.M.: Etter ni år og fire plater hadde jeg ennå ikke fått sett dette bandet live, men nå som Motley Crue er lagt på hylla er Nikki Sixx tydeligvis klar for å ta dette bandet til nye høyder. Dette var derfor den konserten jeg hadde sett mest frem til i forkant av festivalen. Midt i solsteika på Lemmy Stage tropper DJ Ashba ut på scenen og spiller introen til “This Is Gonna Hurt”, før Nikki Sixx og James Michael slår følge med han. Og fra andre låt “Rise” har de også publikum med seg. Det er noe med denne låta som folk tydeligvis kan relatere seg til. Videre følger “When We Were Gods” og “Everything Went To Hell”, begge fra siste skive. Sistnevnte dessverre med litt dårlig lyd på vokalen. Synd, ettersom James Michael synger like bra live som på plate, og han ikke kom helt til sin rett. Det får han til de grader bevist under “Skin”, hvor han tar første halvdel av låta alene på piano, før Ashba kommer inn og legger til en gitarsolo, og Sixx akkompagnerer med show og bass. Definitivt konsertens mest magiske øyeblikk. Trioen har med seg Dustin Steinke på trommer og to kordamer som bidrar med englekor i ny og ne. Under “Prayers For The Damned” kommer damene frem på scenen og gjør et større nummer ut av seg, og under “Goodbye My Friends” bidrar hun ene sågar med et tilnærmet operaparti. “Lies Of The Beautiful People” og “Stars” følger før et annet av konsertens høydepunkt; “Rise Of The Melancholy Empire”. Denne låta ble skrevet etter terrorangrepet i Paris, og James Michael oppfordrer publikum til å filme den og sende den til noen man er glad i. De avslutter med “Life Is Beautiful”, til allsang fra publikum. Gutta er energiske på scenen og leverer et knallbra show. Jeg kunne snappe opp følgende kommentarer fra folk som ikke kjente bandet fra tidligere: “Er det dette Nikki Sixx egentlig driver med”, “Så kult for Nikki Sixx å få vise frem hva han egentlig har holdt på med under de siste umotiverte åra med Motley Crue” og “Dagens positive overraskelse”. 5/6 | Marianne Lauritzen


Sixx:A.M.

L.A. Guns: L.A. Guns så jeg sist på Elm Street i Oslo, rett før de la ned i 2011.  Siden de spiller på så små scener ble jeg litt overrasket over at de trakk så mye folk på Sweden Stage. Men sleazerock og melodisk hardrock er som kjent mer akseptert i Sverige enn i Norge. De fyrte i gang med “No Mercy”, “Showdown (Riot On Sunset)” og velkjente “Sex Action”. Phil Lewis fortalte oss hva vi kunne forvente av denne konserten; “It’s just us rocking,
no girls and no pyro”. De spilte nesten bare låter fra deres tre første album fra deres glansperiode 1988-1991, med unntak av “Hellraiser’s Ball” og “Gypsy Soul” fra 2000-tallet. Disse klarte Phil Lewis å blande, han introduserte “Gypsy Soul” med en liten historie, men resten av bandet hadde tydeligvis -“Hellraiser’s Ball” på sin setliste, og de måtte dermed starte låta på nytt. Etter disse “nyere” låtene var det dags for å hylle Prince, med en cover av “Purple Rain”. Sunget av gitarist Michael Grant faktisk, hvilket han fikset utmerket. Utover dette fikk vi også godlåter som “Over The Edge”, “One More Reason” og “Electric Gypsy”. Før de avsluttet med “Rip And Tear” kom de ikke unna sviska “The Ballad Of Jane”, hvor Lewis oppfordet publikum til å synge med; “Det gjør ikke noe om dere ikke kan teksten, for det kan ikke jeg heller”. Undertegnede savnet “One Way Ticket” og “Crystal Eyes” på setlista, men erkjenner at powerballader ikke hører hjemme på festival. 4,5/6 | Marianne Lauritzen


L.A. Guns

Slayer: La det være klart med en gang: Når man går på Slayer-konsert er det for å høre eldre låter, og selv om “Repentless” er bra, så er Slayer et band med så ekstremt mange klassikere, de beste innen Thrash-sjangeren, at låter fra de siste 26 årene blekner kraftig i forhold. Det avhenger veldig mye av hvor man er plassert i forhold til hovedscena, men når man beveger seg lenger frem er lyden langt bedre. Bortsett fra tamme “Pride In Prejudice” fra den siste skiva så har de klart å lage en godkjent setliste med nytt og gammelt. Slayer er et rutinert band som vet å velge de rette låtene fra den gamle katalogen – hvor alle sammen er høydepunkter. Hvis jeg skal være pirkete, så opplever jeg at enkelte partier går kjappere enn vanlig, spesielt gjelder dette Paul Bostaph (trommer) som girer opp tempoet på enkelte mellompartier. Før “Mandatory Suicide” kommer Tom Araya med et politisk innlegg, forøvrig det eneste. Araya sluttet å bange for mange år siden pga en nakkeskade, men det tenker man ikke på lenger, han har akkurat den autoriteten og kule fremtoningen en frontmann skal ha. Savnet etter Jeff Hannemann er fortsatt stort, men Gary Holt er en verdig arvtager, og spilleteknisk minst like bra. Alt i alt en bra konsert, men de kunne med fordel putta inn minst fire eldre låter fremfor nye. 4/6 | Sverre Rokseth


Slayer

Megadeth: Etter Slayer bar det rett over på Lemmy Stage for å bivåne Dave Mustaine og hans Megadeth. Etter å ha hørt seg opp på “Dystopia” i lang tid, er man klar for både nytt, men helst gammelt materiale. “Hangar 18” er en kraftstart så det holder. Dave Mustaine med sin snerrende vokal (noen mener svake) har vi blitt vant til de siste årene, men man går ikke på Megadethkonsert for å pirke på vokalteknikk! Det er ikke mye “show” å spore, men bandet er i godt humør og de utviser en energi som smitter over på publikum. Bandets nye gitarist, Kiko Lueiro (tidligere Angra), imponerer stort med sin melodiøse spillestil, som glir bra inn med de fete thrashriffene Dave Mustaine er kjent for. På en festival som SRF hadde det nok vært lurere å spille noe mer “best of”-materiale, for det merkes at publikum ikke er kjent med den nye skiva ennå – “Fatal Illusion” sitter forøvrig knallbra. Høydepunktene er bl.a. “In My Darkest Hour», “Peace Sells” og “Holy Wars”. 5/6 | Sverre Rokseth


Megadeth

Queen + Adam Lambert: Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt. Like fullt hadde jeg et ørlite håp om at dette kunne bli et av høydepunktene under årets Sweden Rock Festival. Omlag 33.000 andre festivaldeltakere aktet å finne ut det samme som meg.

På storskjermene kunne vi følge gutta fra garderoben og til de inntok arenaen. Brian May og Roger Taylor ble møtt av en respektabel jubel, men da Adam Lambert entret scenen med nagleskinnjakke og solbriller på størrelse med virtuelle briller, var undertegnedes skepsis fortsatt tilstedeværende. De åpnet ballet med låta «One Vision» – derav brillene formodentlig. Brillene forsvant med låta, og avdekket vanlige pilotbriller under, mens de fortsatte med «Hammer To Fall». Gamlegutta rocket som bare det, og Lambert fungerte også. Heldigvis prøvde han ikke å være Freddie Mercury – der hadde han falt kraftig igjennom med et mye smalere stemmeregister enn kongen sjøl – han gjorde det heldigvis på sin egen måte.

De første låtene synes jeg var litt tamme vokalmessig, vi måtte gjennom både «Stone Cold Crazy», «Another One Bites The Dust» og «Fat Bottomed Girls» før det tok seg opp. For det var ikke før føste klesskift vi fikk se hvilken entertainer Lambert er. Det var da naglene ble byttet ut med fjær og platåsko, og han begynte å spille på sine homsefakter, at Lambert var i sitt ess på scenen. Under «Killer Queen» kunne han sågar boltre seg i en trone som hadde funnet veien inn på scenen. Her viste han gode takter som drag-Queen! Akkompagnert av Brian Mays gitarriff. Og det var først etter denne låta de hadde kontakt med publikum. Vi fikk en ydmyk tale fra Lambert om hvor heldig han var som fikk lov til å spille med disse gamle heltene – iført en latterlig fjørkrejakke.

Videre fulgte «Don’t Stop Me Now» og «Somebody To Love», før May tok ordet, samt dro frem selfiestanga for å filme publikum. Deretter dro de i gang «Love Of My Life» med Brian May på vokal og akustisk gitar. I duett med selveste Freddie, som vi fikk et gledelig gjensyn med på storskjermen. En nostalgisk effekt de gjerne kunne brukt mer. Lambert fikk seg en lengre pause – det var dags for at de eldre herrer skulle få briljere – og det viste seg at også Roger Taylor kunne synge da han stemte i på «A Kind Of Magic». For anledningen hadde han fått et ekstra trommesett plassert ytterst på catwalken, slik at også han fikk noen minutter i høysetet. Og ikke nok med det, men sønnen hans, Rufus Taylor, hadde tatt plass bak det andre trommesettet, og godt ut i låta ble vi vitne til en trommebattle mellom far og sønn.

Så kom Lambert tilbake, denne gang iført rød skinnbukse og røde hansker – og matchende rød mikrofon. Såpass må det være. Det var tid for «Under Pressure» – og for å hedre David Bowie på skjermen. Deretter fulgte «Crazy Little Thing Called Love» og «I Want To Break Free». Sistnevnte med skuffende lite sceneshow. Her er vi vant til å se Freddie Mercury – og Åge Sten Nilsen for den saks skyld – med miniskjørt og støvsuger. Dessverre intet skjørt å spore på Mr. Lambert, så her vil jeg si Åge vant den duellen – dog er Lambert noe mer troverdig som homofil enn den norske glamrockeren.

«I Want It All» ble spilt til allsang, før det var tid for Mays solonummer; «Last Horizon» fra hans album «Back To The Light» fra 1992. Her ble han løftet opp i været på en lift, med universet og stjerner på bakskjermen – en astrofysiker verdig. Til tider fikk jeg en anelse Pink Floyd-følelse, men da han dro dette over i en heftig gitarsolo og det utartet seg til et one-man show som varte i typ ti minutter, ble det litt i det meste laget for en festivalsetting.

Da var det greit å bli reddet av «Tie Your Mother Down» og en Lambert som kom inn igjen med hvit dress og zebratrøye – og selvfølgelig matchende hvit mikrofon. Etterfulgt av «Bohemian Rhapsody», hvor Mercury igjen sang halve låta fra storskjermen. Ganske så magisk. Avslutningsvis fikk vi «Radio Ga Ga» før gjengen forlot scenen til etterdønningene av publikums taktklapping.

De kom selvfølgelig tilbake, vi manglet jo noen låter. Som for eksempel «We Will Rock You». Denne fikk vi servert av en Lambert som helt ubeskjedent hadde fått på seg en krone på hodet, iført gulljakke og gullhansker – og ja, du gjettet riktig; med en matchende gullmikrofon. Her var det høy allsangfaktor, som også fortsatte ut i neste monsterhit «We Are The Champions». Etter store mengder gullkonfetti gikk de av scenen for godt. Jeg var helt sikker på at de skulle komme ut enda en gang, og ble derfor stående å måpe over at de ikke hadde spilt «The Show Must Go On» og «Who Wants To Live Forever». Det gikk nemlig ikke an oppi mitt hode. Heldigvis hadde kvelden uansett vært en eneste lang hitparade. 5/6 | Marianne Lauritzen


Queen + Adam Lambert

Mayhem: Våre egne black metal legender gjør en one off konsert med kun Maniac på vokal. Bandets time er delt opp i to akter, der del en har fokus på skiver som “Grand Declaration Of War” og “Wolf’s Lair Abyss”. Dekoren er veldig Grand Declaration, med piggtråd foran på hele scenen. De starter med noe så originalt som “A Bloodsword And A Colder Sun”. Jævlig synd at tekniske prolemer gjør at Maniacs vokal knapt høres på akkurat en sånn låt. Heldigvis tar det seg opp. Del to av konserten starter med “Silvester Anfang” og vi får klassikerne som “Deathcrush”, “Necrolust” og “Freezing Moon”. Veldig bra konsert. Hvis noen lurer kan jeg fortelle at komboen Queen (som spilte samtidig) og Mayhem ikke er å anbefale. 5/6 | Ronny Østli

King Diamond: En proffere mann enn King Diamond skal man jaggu lete lenge etter. Med et repertoar som kretset rundt den mesterlige «Abigail» la King Diamond for dagen en konsert av det Sweden Rock-historiske slaget. Stemmemessig låt det optimalt, og med et band og et sceneshow som per dags dato bare kan matches av Alice Cooper, slukte han festivalens Rock Stage med rå samspillsenergi og en direkte giftig visuell formidling. Bedre lyd på en arena av denne størrelsen kan heller ikke tenkes. Dette var overbevisende, brutalt, ondt og akkurat passe finslipt. 5,5/6 | Bjørn David Dolmen


King Diamond


FREDAG 10. JUNI

220 Volt: I 1987 slapp 220 Volt en låt ved navn “Young & Wild”. Det stemmer ikke helt i 2016, for jeg har sett mer krutt fra en scene. Med skiver som “Power Games” og “Mind Over Muscle” har svenskene gode klassikere innen puddelrocken, men også to år gamle “Walking In Starlight” er en god skive. Som gitarist Mats Karlsson sa, vi skal spille noe nytt, noe gammelt, så går vi av. Og setlisten var god og variert den, og alt i alt en koselig start på fredagen. Selv om Skintrades vokalist Matti Alfonzetti er en midlertidig løsning synes jeg det ser altfor uprofesjonelt ut med dette iPad-stativet (flere band bruker) hvor det til stadighet må blas på skjermen. Kan man ikke lære seg tekster så spill heller triangel hvis man vil drive med musikk! 3,5/6 | Ronny Østli

Loudness: Et band jeg egentlig ikke hadde på lista mi var japanske -Loudness. Selv om jeg er svak for den typen klassisk 80-talls heavy metal de serverer har jeg aldri helt fått fot for dem. Men så er det dette med festival da, man spaserer forbi, tar en liten pause fra ens planlagte agenda og så blir man revet med når man minst venter det. For Loudness leverer de. Det er overraskende catchy i grunnen, for vi snakker jo ikke grensesprengende musikk her. Man kommer langt med god stemning på scenen, tøff lyd, blide publikummere og et lenge etterlengtet gjensyn med sola og når lett gitaronani i Malmsteens ånd får meg til å glise bredt har de gjort det rett. Bare litt synd at jeg gikk glipp av Hawkwind, men skitt au. 4/6 | Thomas Rinnan

Glenn Hughes: En litt utakknemlig plass i formiddagssola rundt hovedscenen ble i år tildelt Glenn Hughes, en mann som av åpenbare grunner burde headlinet festivalens Rock Stage senere på kvelden. Dette til tross, Hughes kunne ikke brydd seg mindre om de slette forholdene, og i halvannen time forsynte han de fremmøtte med udødelige klassikere og holdt et suggererende driv fra oppvisningens første til siste takt. Hughes er blant de få gjenlevende høvdinger som rent stemmemessig når helt opp; han synger fortsatt over ørten oktaver og formidler en desibelkraft av det sjeldne slaget. Nå vet Hughes kanskje litt for godt hva han fortsatt er i stand til, noe som fra tid til annen resulterer i en litt masete fremtoning, men låtene fra «Burn» og «Stormbringer» hører jeg heller med Hughes enn med dagens David Coverdale. 4,5/6 | Bjørn David Dolmen 

Lita Ford: Rockens førstedame spilte passende nok på Lemmy Stage denne ettermiddagen i lett regnvær. Men litt regn hindret ikke gutta i å få med seg Lita Ford, selv ikledd lilla ponchoer. Lita rocket løs på gode gamle hits som “Gotta Let Go”, “Larger Than Life”, “Hungry”, “What Do Ya Know About Love”, og “Back To The Cave”, samt “Can’t Catch Me”, som ganske tydelig er skrevet sammen med Lemmy. Elton Johns “The Bitch Is Back”, Sex Pistols “Black leather” og The Runaways “Cherry Bomb” sto også på setlista. Og selvfølgelig “Cloe My Eyes Forever”, hvor gitaristen inntok rollen som Ozzy Osbourne, mer eller mindre greit gjennomført. Deretter avsluttet hun, innlysende nok, med “Kiss Me Deadly”. De siste låtene spilte hun med 12-strengs gitar. Dama holder fortsatt koken i en alder av 57. Dog kunne “Falling In And Out Of Love” gjerne funnet veien inn på setlista. 4/6 | Marianne Lauritzen

Foreigner: Foreigner er et band jeg lenge har hatt lyst til å se, og her bød det seg altså endelig en anledning. Det ble halvannen time med god gammel classic rock – de spilte flest låter fra 70-tallet og tidlig 80-tall. Den “nyeste” låta de spilte var klassikeren “I Want To Know What Love Is” fra 1984. Hvilket betyr at vi ikke fikk høre monsterhiten fra 1987; “Say You Will”. Minus i boka for å utelate både den og “Waiting For A Girl Like You”. Ellers leverte gamlegutta varene med selvskrevne låter som “Double Vision”, “Cold As Ice”, “Feels Like The First Time”, “Urgent”, “Juke Box Hero”, “Long, Long Way From Home” og avslutningsvis “Hot Blooded”. Og så kan man jo si at Foreigner ikke er det samme uten Lou Gramm bak mikrofonen, hvilket i og for seg er riktig, men jeg synes Kelly Hansen gjorde en overraskende god figur. Denne figuren var riktignok Steven Tyler. Makan til likhet har jeg sjelden sett, både i utseende og oppførsel på scenen – ja, selv kjeften var den samme. 5/6 | Marianne Lauritzen


Foreigner

Slough Feg: Det er få som er mer høyt og lavt live enn gitarist og vokalist Mike Scalzi. I kveldens konsert i Rockklassikerteltet er han i det minste på bakkenivå, selv om det variereres om det er på eller foran scenen. Det er umulig å kjede seg på en Slough Feg-gig, ei heller på Sweden Rock. At bandet ikke er allemannseie viser oppmøtet, men vi som er der får servert materiale fra hele karrieren. Dette blir mitt første møte med det seneste albumet “Digital Resistance” live, og således første gang jeg ser bandet med den nye trommeslageren Addison Filipczyk. Begge deler fungerer veldig bra. 4/6 | Ronny Østli

The Hellacopters: Hele 18 år har det tatt å grave en liten midlertidig grav for Hellacopters’ interne lille stridsøks, og sannelig var det moro å se igjen bandet slik det både en gang var, og kanskje også alltid burde ha vært, med Dregen tilbake på lav økseføring. En kan ikke underslå bandets influenser på i første rekke svensk og norsk rettframrock med retropreg, men sjøl synes jeg vel de faller litt for ofte inn på det repetetive, nesten til tider sjølplagierende. Uansett; som liveband leverer de alltid solid, også denne gangen. Med et publikum lydende det minste vink og en generell god vibb over det hele ble seansen av det nært religiøst klimatiske for den innerste menigheta, denne gang bortimot fulltallig. Settlista var naturlig nok konsentrert rundt Den Gang Da, og selv om min personlige favoritt “Hopeless Case…” utelates, ble det umulig for en rocker å gå derfra med surfjes, om så noen skulle ville prøve på det. 4/6 | Wilfred Fruke

Twisted Sister: Twisted Sister er blitt en gjenganger på Sweden Rock, og følgelig er det lenge siden Dee Snider og kompani var en spennede festivalheadliner. Når det er sagt er det ingen tvil om at Twisted Sister kler festivalprofilen, og foran en fullsatt arena leverte de atter en overbevisende konsert til glede for fansen. For undertegnede er Twisted Sister en nostalgitripp som i beste fall får det til å bruse litt i barneblodet. Håndverksmessig gjør de imidlertid allikevel jobben; ikke minst i form av Sniders uttrykksmessige vokalleveranse og visuelle utstråling. Tøft, fengende og koselig, om ikke akkurat tiltrengt åndelig næring. 4/6 | Bjørn David Dolmen

_DSC6962
Twisted Sister

Satyricon: Satyricon skulle også her spille hele “Nemesis Divina” som har 20-årsjubileum i år. Og det var en ydmyk Sigurd Wongraven som før tittelsporet kom med følgende utsagn: “Hvem skulle trodd for 20 år siden at dette skulle bli en sånn plate for oss, og for dere. Det er ikke viktig at det er 20 år siden, men det er viktig at på de årene har black metal gått fra å være en nisje til å bli kjent over hele føkkings verden.” Det kan vi ikke si oss uenige i. “Mother North” var siste låt fra dette albumet, som ikke nødvendigvis ble spilt i kronologisk rekkefølge. Etter dette hadde de ytterligere fire låter å by på, først “Black Crowe On A Tombstone” før Sivert Høyem gjorde en særs vellykket gjesteopptreden under “Phoenix”. Hans kraftige stemme ble lettere båret av vinden enn Satyr sin. De rundet av med “The Pentagram Burns” og “K.I.N.G.”. 4,5/6 | Marianne Lauritzen


Satyricon

Avantasia: Avantasia er et band jeg likte tidligere, men så har interessen dabbet av fordi jeg synes det blir litt slitsomt å høre på stemmen til Tobias Sammet i lengden. Men dette metalloperakonseptet hans passer sikkert bedre på en scene med pompøse kulisser tenkte jeg, spesielt hvis han har med seg bra gjestevokalister. Her tok jeg grådig feil skjønte jeg, da han åpnet ballet alene med “Mystery Of A Blood Red Rose” (en låt som like gjerne kunne vært skrevet av Meat Loaf). På låt nummer to entret heldigvis Ronnie Atkins (Pretty Maids) scenen, og videre utover i settet fikk vi gjesteopptredener fra Michael Kiske (ex-Helloween), Bob Catley (Magnum), Jørn Lande, Eric Martin (Mr. Big) og Amanda Somerville. Desverre var det ganske elendig lyd på alle vokalistene, vokalen druknet i trommene. Bob Catley stotret rundt på scenen i en alder av 68, og kunne med fordel overlatt flere av låtene til Jørn Lande. Eric Martin kom inn på “Dying For An Angel”, en av de bedre låtene, til tross for at Martin ikke nådde helt opp til Klaus Meine på originalen. Høydepunktet var “Twisted Mind” hvor Eric Martin og Ronnie Atkins sammen skulle prøve å fylle skoene til selveste Roy Khan, mens Sammet tok seg en pause bak scenen. Sammet uttalte på et tidspunkt at det var tett program for kvelden, siden de vanligvis pleide å sette opp konserter på 3,5 time! Da var jeg greit fornøyd med at jeg var på festival. 3/6 | Marianne Lauritzen


LØRDAG 11. JUNI

Niterain: Konsertstart 11.30 siste dag av en festival er selvfølgelig ingen drømmespot, men jeg har sett dårligere oppmøte foran 4Sound-scenen. Gutta er naturligvis klar over spilletiden, men har humoren og energien som skal til for å underholde slitne festivaldeltagere. Å slenge inn litt Deep Purple og Van Halen er også en smart ting å gjøre på denne tiden av døgnet og jeg synes bandet gjør en veldig god opptreden. Det som overrasker meg er at jeg trodde det var her alle de jeg ser med høyt hår og spandex skulle være, i stedet -besto publikum stort sett av godt voksne menn med måne. Kollega Fruke mener dette skyldes tiden på døgnet. Jeg trumfer med at jeg har inntrykk av at ingen av sleazefolket sover i løpet av festivalen. 4,5/6 | Ronny Østli

The Winery Dogs: Såvidt meg bekjent var det første gang det pussige skjedde at en artist som avslutta hovedscena på fredag var førstemann ut samme sted påfølgende dag, riktig nok med et annet band, og vel også med et annet trommesett. Allsidige Mike Portnoy hjelper TS med å banke bøtter og lokk gjennom deres siste turné, mens hans eget band Winery Dogs inntok Festival Stage til frokost, til mangt et kuppelhues store glede. Betegnelsen ‘supergruppe’ er så visst et slitt begrep, men hva annet kan man kalle en powertrio med Portnoy, Ritchie Kotzen og Billy Sheehan? Duperband..? Astralforsamling..? Det er en musikalsk kompetanse hinsides denne verden samlet på disse seks hender, og jaggu klarer de å få musikk ut av det, også! På plate synes jeg de blir noe ujevne, med rundt halvt om halvt steintøff ørkenbluesrock og salgsdesignet småpjattete popselvfølgeligheter, men når de i all hovedsak velger førsnevnte del i settet og krydrer med suveren instrumental øyeblikkskunst, er det bare å gi seg ende halvt over. Det er gøy å oppleve en så gjennomført dyktig levert konsert, og når også låtene sitter og det hele oser av genuin spilleglede føles det i grunnen litt synd at settingen er tidlig dagslysshow på avstand og ikke av type intimkonsert på utested à la Elm Street. 5/6 | Wilfrd Fruke

Finntroll: På festivalens siste dag var det Finntroll som fikk æren av å dra ræva mi ut av campen og inn på området. De leverer skikkelig livlig musikk å bælme øl til, og har stått på lista over band jeg har hatt lyst til å se en god stund nå. De har sin helt spesielle stil der de beveger seg mellom melankolske folketoner og beinhard metal ispedd allsang og ompatakter, og sjelden har vel finnlandssvensk vært en mer passende språkdrakt. Det var første gangen på 13 år de opptrådte på festivalen, og publikum kjente sin besøkelsestid. Fullt av folk, masse allsang og jaggu fikk vi ikke danset litt i mølja foran scenen også. Vel verdt å stå opp for, bare synd de ikke kunne spille et lengre sett enn det de gjorde, for dette var artig. 4,5/6 | Thomas Rinnan

Steve Vai: Tryllekunstneren Steve Vai utgjorde i år Sweden Rocks store idrettsalibi, og i halv-annen time forsynte han de fremmøtte med alle de umulige gitartriks som tenkes kan. Fra et gitarteknisk perspektiv er Vai sublim. Fra en estetisk synsvinkel har han imidlertid mindre å fare med. Ved min høyre side overhørte jeg underveis noen referere til David Copperfield. Jeg tok meg selv i å like referansen. Grunnen til det er at Vai per dags dato fungerer best som nettopp tryllekunstner. Underholdende, ja, kunstnerisk signifikant, nei. 4/6 | Bjørn David Dolmen 

Symphony X: Dette var fjerde gangen Symphony X spilte på Sweden Rock, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor de blir invitert tilbake. De er kanskje verdens beste progmetalband (for oss som aldri helt har blitt bitt av Dream Theater-basillen), og de leverte en av festivalens mest tighte konserter. De åpnet med “Nevermore”, og spilte jaggu samtlige låter fra fjorårets “Underworld”. Utover dette spilte de kun tre eldre låter; “Out Of The Ashes” og “Sea Of Lies”, begge fra 1997, samt “Set The World On Fire (The Lie Of Lies)” fra albumet “Paradise Lost” (2007). Russell Allen beviste at han har en formidabel vokal, også live. Under “To Hell And Back” dro han på seg en hvit og lilla Harlekin-maske, som halvveis i låta ble byttet ut til fordel for en som var rød og svart. Etter “Legend” gikk de av scenen for andre og siste gang. 5/6 | Marianne Lauritzen 


Symphony X

Anthrax: Det store (?) spørsmålet var om Charlie Benante var å finne bak trommene i dag pga problemer med håndleddene, men der satt han jaggu!  Å starte med åpningssporet fra den nye skiva, for så å gå over i en av deres   kjipeste låt ever “Got The Time”, var ikke noe sjakktrekk, selv om den for mange er en hit – dette er pliktløp. Men når “Caught In A Mosh” kommer så røsker det bra og konserten er i gang. Joey Belladonna informerer publikum om at “Evil Twin” ble skrevet i Sverige en gang. Konserten bærer litt preg av rutine, men alt i alt Anthrax på det jevne. Høydepunktene er “Medusa”, og avslutningen med “Indians”. 4/6 | Sverre Rokseth


Anthrax

Dirkschneider: Et av festivalens høydepunkt for min del var Udo’s farvel med Accept-epoken. For en som oppdaget hardrock med en kassett med “Fast As A Shark” som første spor har denne stutte tyskeren alltid hatt en viktig plass. Jeg har sett mannen live mange ganger solo, og fått med meg de største Accept-klassikerne fra scenen med Udo’s røst, men dette ble noe annet. For det er noe helt spesielt med en konsert viet utelukkende til soundtracket fra min ungdom. I utgangspunktet visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, men fra det smeller i gang med Starlight er jeg tredve år tilbake, på den Accept-konserten jeg var for ung til å få med meg. Udo er i fin form og er iført den klassiske camoen og det ryr på med godlåter, fremført med lite avvik fra originalmaterialet. Det gledet meg stort at det var viet plass til mange av de mindre spilte Accept-låtene. Å få høre spor som “Living For Tonite”, “Midnight Highway”, “Breaker” og “Losers and Winners” var rett og slett litt magisk. På “Princess Of The Dawn” er det som vanlig duket for allsang og det gaules for full hals fra mengden. Akkurat i leflingen med publikum virker mannen selv litt ufokusert, men med en gang musikken starter er han tilbake. Jeg synes bandet skal ha skryt for fremførelsen også, det blir jo ikke helt det samme som originalbesetningen til Accept, men de er tighte og de mestrer den fete koringen som er så viktig for soundet på dette materialet. Alt i alt synes jeg det ble en knall konsert, stor stemning, bra låter og når kvelden avluttes med “Burning” og dugelig med pyro så er jeg 13 år igjen. Det er en følelse jeg aldri før har opplevd foran en scene. Pur lykke rett og slett. 5/6 | Thomas Rinnan


Dirkschneider

Eric Sardinas: Det som er kult med festivaler er overraskelser. Ved en tilfeldighet sto jeg langt fremme i Rockklassikerteltet, hvor amerikanske Eric Sardinas spilte. Jeg hadde hørt om fyren, men har så og si null kjennskap til musikken. Eric sardinas leverer rå og bluesa rock’n’roll, som passer perfekt på Sweden Rock for øltørste rockere. Mannen ser ut som en krysning av Richie Sambora, Ted Nugent og Stevie Ray Vaughan, og spiller gitar deretter! Det er umulig å ikke la seg fenge av måten han spiller gitar på sammen med de to andre tighte musikerne i trioen sin “Big Motor”. Og han er veldig flink til å få med seg slitne publikummere på festivalens siste dag, enten han improviserer akustisk på gitaren, eller spiller med hele bandet. Hard bluesrock av ypperste merke! 5/6 | Sverre Rokseth

My Dying Bride: Trekkplasteret for undertegnede under årets Sweden Rock Festival var My Dying Bride. Doom metal-legendene feirer sitt 25-årsjubileum med turné og et nytt studioalbum; “Feel The Misery”. Mine forventninger er skyhøye for denne konserten, og det viser seg at jeg blir fornøyd mer enn forventet. Setlisten består av seks låter, tre fra den nye skiva og tre av de beste klassikerne; “Your River”, “Feel The Misery”, “And My Father Left Forever”, “The Cry Of Mankind”, “She Is The Dark” og “To Shiver In Empty Halls”. Du vet du er vitne til en genial konsert når du ser hardbarka fans på knærne med hendene i været som synger sammen med Aron sin knusende episke doomvokal. Dette er akkompagnert med en bølge av tung, sigende bass og definerte hypnotiske gitarriff. Konsertopplevelsen er magisk i form av et utrolig bra lydbilde, samspilte musikere, entusiastiske fans og et vanvittig gjennomført låtutvalg med sømløse overganger. Det eneste jeg kan sette fingeren på er at konserten kun var 60 minutter lang, noe som føles litt for kort til et så stort band som My Dying Bride. Til tross for dette er dette min desidert beste opplevelse under årets Sweden Rock Festival, med “She Is the Dark” som høydepunktet. 5,5/6 | Arash Taheri 


My Dying Bride

Sabaton: Sabatons cover av “In The Army Now” ble spilt på anlegget før de svenske soldatene inntok scenen. Gjennomførte er de i hvert fall, det skal de ha, med to svære tanks på scenen. Den ene fungerer som base for Hannes Van Dahl og hans trommesett. De sparker i gang showet med “Ghost Division”. De spiller flest låter fra “Heroes” og “Carolux Rex”, men også flere eldre innslag, samt den helt nye “The Lost Battalion”. “Carolus Rex”-albumet er gitt ut på både svensk og engelsk, men i kveld ble alle låtene herfra sunget på svensk (eller dalamål som de rettet det til). Her kunne de fortelle at de dreit seg ut i 2012 med å synge tittelsporet “Carolus Rex” på engelsk – og det på svenska flaggans dag. Svenske flagg er det ikke manko på i dette showet; Pär Sundström hadde lakkert bassen sin som det svenske flagget, og under nevnte tittelspor var Joakim Brodén iført en kongekappe i de svenske fargene. Sabaton har spilt så mange ganger på Sweden Rock at de nå har vært innom alle scener der, men dette var første gang de spilte på den største scenen – attpåtil som headliner. Dette var de ganske ydmyke for, og det var gøy å se hvor utrolig stas dette var for dem. Joakim Brodén klarte nesten ikke slutte å smile. Og sånt smitter jo over på publikum. Det var et relativt takknemlig publikum å spille for også, på hjemmebane. Hovedscenens aller siste encore besto av “Night Witches”, “Primo Victoria” og “Metal Crüe”. 4,5/6 | Marianne Lauritzen


Sabaton

Demon: Som nest siste band ut på festivalen er det de eivge sliterne i  Demon som står for tur. Som eneste originalmedlem er Dave Hill (vokal) i strålende humør på Rockklasiker Stage. En meget sympatisk brite, som har skjønt at det er festival, og da er det klassikere som først og fremst gjelder.  Han vet å spøke med slitne festivalgjengere også! God pubrock-feeling, blandet med old school NWOBHM hardrock er stikkord her, og med låter som “The Plague”, “Into The Nightmare” og “Don’t Break The Circle” blir dette en av høydarene på årets festival. 5/6 | Sverre Rokseth

Michael Schencker satte det endelige punktum for festivalen, men det fikk vi dessverre ikke med oss. Da var vi godt fornøyde etter fire dager med masse bra musikk, på Nord-Europas mest rutinerte festival. Hyggelig var det også at både Lemmy, Freddie Mercury, David Bowie og Prince ble hyllet av så vel arrangører som artister i løpet av disse dagene. Vi ses igjen neste år!