Suzi Quatro – rockens gudmor

Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale. Nå har hun bikka 70 år, men er stadig aktiv, og aktuell med sitt nye album ”The Devil In Me”.

Tekst: Geir Amundsen

– Vet du, Suzi, et av mine aller første musikalske minner er med deg, da storesøstra min blasta ”If You Can’t Give Me Love” og ”Hit The Road Jack” på pikerommet. Du har liksom alltid vært der.
– Haha, og jeg kommer alltid til å være her! Jeg vet hvor mye storesøsken kan bety, jeg hadde to eldre søstre og en bror, og de hjernevaska meg med sin musikk da jeg var liten – inntil jeg fant min egen musikk!
– Siden du er amerikansk, var jeg forberedt på at dette intervjuet skulle skje på kvelden, men du har vært bosatt i Europa i mange tiår nå?
– Ja, jeg har bodd i Essex i England siden 70-tallet. Jeg er født og oppvokst i Detroit, Michigan, men jeg kom til Europa i 1971 og har vært her siden.
– Har du blitt engelsk i løpet av det halve århundret du har bodd her, eller er du fortsatt stolt amerikaner?
– Åh, jeg er fortsatt 100% amerikaner, og det kommer jeg til å forbli til den dagen jeg dør.  Jeg kommer aldri til å bli engelsk! 
– I dag kom forresten den nye skiva til en annen Detroit-væring, Alice Cooper (som anmeldes her!), og du nevnes faktisk ved navn i teksten på en av låtene, passende nok titulert «Detroit City 2021».
– Haha, skulle bare mangle! Jeg og Alice har kjent hverandre i alle år, siden jeg var tenåring, så vi har en lang historie sammen. Han ba meg faktisk om å gjøre en duett med ham på den skiva, men det ble ikke noe av. Produsenten hans ville at jeg bare skulle synge et par linjer, men da sa jeg nei. Skal jeg gjøre en duett med Alice Cooper, så skal det være en skikkelig duett. Men han er en herlig fyr, jeg elsker ham! Og så har han jo covra en av mine låter, ”Your Mamma Won’t Like Me”.
– Dere har turnert sammen også?
– Ja, jeg var Special Guest på hans ”Welcome To My Nightmare”-turné i 1975, med 85 konserter. Jeg kasta en gang en pil rett i øyet på ham rett før en konsert, så han glemmer ikke meg med det første, haha! Men vi har tilbragt mye tid sammen. Og mitt band pleide å øve i hans bands garasje, og vi er alle fortsatt gode venner.
– Jeg trodde lenge at Suzi Quatro var et kult artistnavn, med et hint til en viss Creedence-låt, og at du egentlig het noe annet. 
– Feil! Men ja, det er mange som tror det. Da jeg ble hentet til England av (den legendariske plateprodusenten) Mickie Most, husker jeg at jeg spurte ham: ’Så hva synes du at mitt artistnavn skal være, Mickie? Jeg har noen forslag, hva synes du om…’ og han avbrøt meg med ’Stopp! Du heter Suzi Quatro, og det er navnet ditt. Jeg kunne ikke funnet på noe bedre!’. Men den dag i dag spør mange meg om hva mitt ekte navn er.
– Italiensk, ikke sant?
– Ja. Min bestefar immigrerte fra Italia til New York som 10-åring, og hans etternavn var da Quattrocchi. Men da han ankom Ellis Island for registrering, syntes tjenestemannen at det ble for langt og vanskelig, så han ble innskrevet som Michael Quatro – en prosedyre som var helt vanlig der! Veldig mange immigranter fra Europa mistet sine opprinnelige navn, de ble forkortet av myndighetene. Morsiden av familien min er ungarsk, og farsiden er fra Italia.
– Parli italiano?
– Nei, jeg skulle gjerne lært meg det, men det har aldri blitt noe av. Min bestefar hadde pussig nok en ekstremt tydelig italiensk aksent hele sitt liv, enda han bare var ti år da han ankom USA.      

– Mange artister som hadde masse hits på 70- og 80-tallet ser ikke noe poeng i å gi ut nye skiver, for nesten ingen kjøper de lenger. Og på konsertene vil alle i publikum bare høre gullrekka, ikke de nye låtene. Jeg tenker da på band som f.eks. Kiss, Journey, Foreigner og Def Leppard. Men du støtter ikke den filosofien, skjønner jeg?
– Ikke! I! Det! Hele! Tatt! Jeg har holdt meg aktiv både med konserter, og med nye skiver, siden jeg ga ut ”Back To The Drive” (i 2006). Så kom ”In The Spotlight” (2011) og QSP-prosjektet (med Suzi, Andy Scott fra The Sweet og Don Powell fra Slade, i 2017) frem til ”No Control”, den første skiva jeg gjorde sammen med min sønn, i 2019. Og nå er ”The Devil In Me” klar. (Og anmeldes her!) På konsertene kommer jeg alltid til å spille de største hitene, alle favorittene, men jeg skjønner ikke hvorfor det skal stoppe meg fra å lage ny musikk. På de siste konsertene jeg gjorde i fjor hadde jeg fire låter fra ”No Control” i settet. Og når vi kommer oss ut på veien igjen i år, må jeg se hvilke låter fra denne nye skiva som kommer med på setlista. Ikke alle funker i en livesituasjon, men det finner vi ut av. Det blir nok fire eller fem, og blant de er i hvert fall ”The Devil In Me”, det er ikke noe å lure på engang!
– Det kan ikke være lett å plukke hvilke når du sikkert har 150-200 låter å velge i – og du har tid til å spille tjue, kanskje?
– Ja, jeg gjør to-timers konserter nå, med et kvarters pause, så jeg rekker 23-24 låter på en kveld.
– Og mange av de er hits som du spille hver kveld?
– Jeg føler ikke at jeg spille noen låter, jeg spiller de fordi jeg vil. Jeg er ikke lei av å spille mine hits, hvorfor i helvete skulle jeg være det? Jeg skjønner ikke den innstillinga. Hver gang jeg introduserer en låt som ”Can The Can” eller ”If You Can’t Give Me Love”, så blir publikum elleville – hvordan kan man bli lei av noe slikt? Publikum sørger for at det er gøy hver gang.
– Hvordan er ditt forhold til Norge? Det er et av landene hvor du har hatt flest listetopper.   
– Ja, er du gal, jeg er utrolig glad i Norge, og har spilt der veldig mange ganger!
– Ikke i Oslo, ikke siden 70-tallet. Men mye rundt omkring i landet.
– Ja, det kan nok stemme.
– Og foreløpig står ikke Norge på turnelista di for det kommende året. Sverige ja, men ikke oss.
– Det må vi få gjort noe med. Hører dere, arrangører!?! Ring meg!  

Suzi Quatro på Chateau Neuf i Oslo, februar 1979. Foto: Kåre Eide

– Både på ”The Devil In Me” og på den foregående skiva ”No Control” har du samarbeidet med din sønn Richard. Hvordan funker det? Er det merkelig, eller den mest naturlige ting i verden for deg?
– Det var han som veldig gjerne ville skrive låter med meg, jeg var litt usikker på hvordan det ville bli. Han sa noe veldig fint: ’Jeg vil minne deg på hvem du er, og se deg smile’. Men vi oppdaget fort at dette funket veldig bra, vi skrev godt sammen, selv om det var utfordrende. Så vi fikk prøvd oss litt med den skiva, vi hadde aldri gjort det før, og det ble en læreperiode for å se hva som funka og hva som ikke funka. Der hadde vi ingen restriksjoner, ingen grenser å forholde oss til, det ble mange forskjellige og uvanlige låter på den men se hva resultatet ble – kritikerne elsket den jo. Da vi i fjor begynte å jobbe med ”The Devil In Me”, så visste vi hvor vi hadde hverandre, og hvordan vi på best mulig måte kunne jobbe sammen. Og da hadde vi ”No Control” som målestokken, vi skulle slå den. Richard er 36 år gammel og kommer fra en annen musikalsk generasjon enn det jeg gjør, og kunne gi det en litt annen vinkling enn det jeg kanskje ville valgt selv. Men vi har jo felles DNA og han har sett meg på scenen og hørt musikken min hele sitt liv, så han vet nøyaktig hvor vi skal. Det er hans bidrag, og jeg har 57 år i musikkbransjen og min livserfaring å bidra med, og sammen kom vi da opp med denne skiva. Selv om han ble født av meg, så blir nesten jeg gjenfødt ved hjelp av ham, fordi jeg ser nå meg selv gjennom hans øyne.
– Jeg så et bilde av dere to sammen – han ser ut til å være en god halvmeter høyere enn deg.
– Tja, jeg er 1,57 og han er 1,90!
– Er du sikker på at han er din…?
– Haha, ja ganske!  
– Spiller han gitar i bandet ditt også?
– Nei, vi jobber bare sammen i studio, men det er mulig jeg drar ham med opp på scenen på noen av de nye låtene ved anledning. Jeg tror han vil være sin egen herre, ikke stå i skyggen av mamma og spille gamle låter som ”Can The Can” og ”Devil Gate Drive” som han ikke hadde noe med å gjøre. Han turnerer stadig som gitartekniker for et annet band som jeg aldri husker hva heter. (Rat Boy! Journ.anm.)

– Jeg ser på turnélista di at du skal faktisk spille i selveste Royal Albert Hall i London?
– Ja, i april neste år, det gleder jeg meg sykt til! Da kan jeg endelig si at Rockens Dronning spiller i Royal Albert Hall. Haha, jeg elsker å si det, hver gang, jeg elsker hvordan det høres ut!
– Det må da være enhver artists store ambisjon å få spille der?
– Absolutt! Jeg husker da vi solgte ut Sydney Opera House i 2017, det var helt surrealistisk. Jeg tittet ut av vinduet på hotellrommet mitt mot Operahuset og tenkte at ’Wow, jeg skal faktisk spille der i morgen!’, men det føltes helt uvirkelig. Det er en av de kveldene i mitt liv som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper Royal Albert Hall kan bli noe lignende.
– Du har tydeligvis et tett forhold til Australia?
– Det blir min 38. turné der nå…! Jeg har rekorden, ingen andre internasjonale artister har spilt mer i Australia enn det jeg har gjort. 

– Tittelsporet på den nye skiva di var også første singel – hva handler den om?
– Da vi begynte arbeidet med den nye skiva i fjor vår, kom jeg i en samtale til å bruke uttrykket ’The devil in me’, og Richard sa straks ’Oj, det var et kult uttrykk! Det hadde vært en bra platetittel!’ Og jeg var helt enig, elsket det med en gang! Jeg begynte straks å skrive en tekst som jeg ble veldig fornøyd med, og så lagde vi musikken,  men jeg fikk ikke helt teksten til å passe til musikken, så den ble lagt litt til side. Skiva var egentlig ferdig, vi trengte én låt til, i det Richard spilte et riff for meg og spurte hva jeg syntes. Jeg jobbet litt videre med det og prøvde finne en melodilinje og tekst til det, og dro frem notisboka mi for å se om det var noe passende der – og så falt arket med teksten til ”The Devil In Me” ut av boka, og det slo meg straks at ord og musikk passet perfekt sammen her. Plutselig var låta fiks ferdig. Det var forøvrig et uttrykk som min nå forlengst avdøde mor pleide bruke om meg. Hun sa at jeg var alltid den mest sjenerte av hennes barn, men den med det mest rampete blikket, hun kunne se djevelungen i meg – ’the devil in me’.  
– Er denne skiva innspilt i et platestudio, eller har du gjort den hjemme?
– Det er litt pussig, men jeg hadde bygd et eget studio her på eiendommen, med tanke på å lage demoer, før lockdown i fjor, vi ante jo ikke at den kom. Richard jobbet mye der med all teknologien mens jeg foretrakk å sitte på terrassen med en akustisk gitar. Og der ble det meste til, inntil vi ba studiomusikerne gjøre sine opptak. Vi la på trommer, bass, keyboards og blåsere hos RAK Records i London, et tidligere plateselskap, og koringene og min vokal på et studio her i Essex. Gitarene ble innspilt på mitt studio her. Videoen til julesangen, ”My Heart And Soul”, ble innspilt i stua mi, og videoen til ”The Devil In Me” ble innspilt i garasjen min, og på grunn av pandemien måtte vi gå inn en og en, og senere klippe det sammen til en ferdig video.
– Så alt arbeidet er gjort i løpet av lockdown?
– Ja. Vi startet med låtskrivinga i mars, akkurat da det brøt ut, og begynte innspillinga på forsommeren, og alt var ferdig mikset og mastret innen oktober.
– Ikke verst å få utnyttet denne perioden, hvor mange andre artister bare har sittet hjemme og vært inaktive.
– Det strider helt imot min natur. Jeg vil alltid prøve å skape noe positivt ut av en negativ situasjon. Jeg begynte straks å skrive låter, og er nå i gang med å skrive både låter til neste album, og min femte bok. Jeg klarer ikke å kaste bort tiden, jeg skape, jeg underholde! Og kan jeg ikke opptre på en scene, så får jeg gjøre det på sosiale medier.

– Du var en av de første kvinnene i musikkhistorien som både sang og spilte bass mens du frontet et band. Hvordan endte du opp med bassgitar?
– Ja, det er sant nok, det er det jeg vil bli husket som – første bass-spillende kvinne som frontet et rockeband. Det var en tilfeldighet, egentlig. Da jeg og mine søstre fant ut at vi skulle danne vårt eget band, ropte jeg ikke ut høyt nok, uvanlig nok. Og dermed snappet de andre til seg gitaren og mikrofonen. Jeg spurte ’Jeg da, hva skal jeg spille?’, og de sa ’Du kan vel ta bassen?’. Det var greit for meg så lenge jeg fikk være med, så jeg spurte min far, som hadde vært musiker i alle år: ’Pappa, vi skal danne band, har du en bassgitar et sted?’. Og han ga meg altså – som min aller første bass – en 1957 Fender Precision – alle andre bassister blir grønne av misunnelse når jeg forteller dem det.
– Det er som å ha en Porsche som sin første bil!
– Haha, helt riktig!
– Har du den fortsatt?
– Selvsagt! Den er jo veldig hard å spille på, en av de tyngste bassene – men det ante jeg ikke da, så jeg utviklet jo dermed en egenartet og røff spillestil. Jeg ante ikke at det fantes lettere og smalere basser – jeg bare spilte det jeg fikk utlevert!
– Hadde du noen forbilder på bassgitar?
– Egentlig ikke, jeg lærte meg selv med bakgrunn fra det jeg kunne om musikk – jeg spilte allerede piano og perkusjon. Og siden jeg er oppvokst i Detroit, har jeg selvsagt Motown i DNAet mitt. James Jamerson som spilte på de fleste Motown-utgivelsene på 60-tallet er kanskje den som har hatt mest å si for meg. Og bassisten fra Canned Heat, Larry Taylor, likte jeg veldig godt.
– Hva med Carol Kaye?
– Ja! Selvsagt! Hun er fantastisk, og en del av The Wrecking Crew (kollektivet av session-musikere i Los Angeles som spilte på tusenvis av skiver på 60- og 70-tallet), så jeg var ikke den eneste kvinnelige bassisten! Jeg har forøvrig aldri spilt med plekter, alltid med fingrene! Jeg er bassist, ikke en frustrert gitarist!
– Jeg oppdaget nettopp at du spiller bassen på Cozy Powells solohit ”Dance With The Devil” fra 1973. Hvordan kom det i stand, gjorde du sessions da du flytta til London?
– Det var en låt som Mickie Most hadde skrevet og produserte, og han pleide av og til å ringe meg eller noen av de andre i bandet mitt når han trengte en ekstra musiker, så vi fikk litt ekstra inntekter i starten, og denne låta med Cozy var en av disse. Ellers var det mest koringer. Jeg sang på et Donovan-album, jeg sang på et Duncan Browne-album. Og på Hot Chocolate’s singel ”Emma” synger jeg ’Darling, I love you’-partiet. Det var helt tilfeldig at jeg var innom studioet da de holdt på med den, og Mickie ba meg spontant om å komme frem til mikrofonen og synge den linja.

– Takk for praten Suzi, da satser vi på å se deg her til lands i løpet av kommende år.
– Takk selv, og ja – jeg blir skuffet og overrasket om jeg ikke kommer meg til Norge innen 2022 ebber ut.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021