Suede @ Eventim Apollo, London

Fredag 12.oktober 2018

I kjølvannet av deres nyeste og glimrende skive «The Blue Hour», har naturligvis Suede lagt ut på en turne, som i denne omgang ikke tar de til Norge. Så hva er da mer naturlig enn å se de på hjemmebane i London – faktisk så hjemmebane at Brett Anderson lett kan spasere hjemmefra og til Eventim Apollo, et tradisjonsrikt lokale enhver rocker kjenner bedre som Hammersmith Odeon. Denne salen som har vært åsted for mang en klassisk liveskive, har plass til rundt 5000 og kan sammenlignes med et tre ganger så stort Sentrum Scene.

Dette var den første av to kvelder i London, og tidligere i turneen hadde de kjørt totalt forskjellige sett de stedene de har hatt dobbeltkonserter, så ingen visste helt hva man kunne forvente på gode gamle Hammy-O. Men at den overdramatiske «As One» skulle åpne konserten i likhet med skiva, overrasket ingen. Mellom scene og sal hang et tynt gjennomsiktig lerret som ble brukt maksimalt som en visuell effekt med lys og silhuettene av bandet, men det ble fjernet etter de første par låtene – heldigvis.

Selv om det er et kvart århundre siden Suede debuterte, så holder herrene seg særdeles godt. Frontmann Brett Anderson er fortsatt syltynn og utagerende, og har utviklet seg til litt av en showmann, der han svinger mikrofonen i kabelen som et helikopter, og hopper fra trommepodiet og lander på knær rett foran hardcorefansen i front. Og den karakteristiske stemmen er i høyeste grad intakt, selv om han tyr til et hvileskjær med å snakkesynge seg igjennom versene på «Trash», som var en av låtene som Londonpublikummet tok av mest på.

Men tilbake til åpningen! Etter en trio av låter fra de to nyeste; nevnte «As One», «Wastelands» og «Outsiders», tar konserten en uventet vri. Plutselig kjører de inn i en hitparade som ethvert annet band ville spart til slutt. Publikum tar av på klassikere som «We Are The Pigs», «So Young», «Heroine», «The Drowners» og en særdeles sjeldent fremført «He’s Dead». Og det var tydelig at de ville overraske den harde kjerne av fans med å spille obskure B-sider som de ikke har fremført siden tidlig 90-tall – en B-side så obskur at den ikke engang ble funnet verdig en plass på den doble B-sidesamlinga «Sci-Fi Lullabies». Det er vel ikke mange i salen som på forhånd hadde ønsket seg «Dolly» (b-sida av «So Young»), men det var nok overraskelseseffekten bandet gikk for. Det tok på ingen måte av i salen, men de få som gjenkjente låta, ble ihvertfall forbauset over at de valgte å spille en såpass ikke bare ukjent, men også svak låt. Det tok seg opp igjen med ny hitparade i låter som «Filmstar», «Metal Mickey», «Trash» og «Animal Nitrate», før konserten igjen tok en uventet vri. Suede velger å avslutte hovedsettet med ballader, og først ut er kun Brett på scenen med kassegitar, og gjør en emosjonell «Pantomime Horse» uten mikrofon – 5000 i salen er utrolig nok stille, for skravlet du med kompiser under denne låta, hørte hele salen hva du sa. Deretter over i total kjærlighetssorg i nok en sjeldent spilt låt, «2 Of Us», før det dabber litt ut med de nye «The Invisibles» og «Flytipping». Og etter to bolker med hits, har de nå mistet publikum litt.

Men publikum får selvsagt en siste utblåsning som ekstranummer. Som Anderson sa; ‘If you know the words to this one, please sing along. And if you don’t know the words to this one, then I don’t know what the fuck you are doing here’ – og salen eksploderer til introriffet på «Beautiful Ones». Et smådristig valg å avslutte med nye «Life Is Golden», men det er en av deres beste låter – den har bare ikke rukket å bli en klassiker.

Så joda, Suede på hjemmebane kunne knapt gå feil, og tross en del merkelige valg på setlista og ikke minst rekkefølgen, så ble dette nærmest en ren triumfmarsj. Det var neppe mange som gikk skuffet hjem fra Hammersmith. 5/6

Tekst: Geir Amundsen

Foto: Selveste Anne-Marie Forker