Suburban Savages – Progressive demagoger

Trond Gjellum har vært aktiv på Oslos musikkscene i mange år. Mest kjent er han kanskje med bandet Panzerpappa, men denne karen har mange jern i ilden, og nå er han aktuell med ei ny skive med bandet Suburban Savages. Vi tok en prat med en multifasettert trommeslager.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Thomas Kaldhol

– Det ryktes at du har sluppet ny musikk igjen. Da må du innvie oss litt, for når det gjelder, skal vi kalle det norsk undergrunns-prog, så er det ikke bare å lese seg opp på det, vi må gå direkte til kilden.
– Ja, jo. Jeg kan kanskje starte med hvordan det hele begynte. Vi slapp den forrige skiva, «Kore Wa!» i 2017, som var ferdig innspilt i 2016, så allerede på senhøsten 2016 begynte vi, eller jeg, å skrive nytt materiale. Suburban Savages begynte egentlig som mitt eget soloprosjekt, men jeg fikk hjelp av Thomas Meidell og bassisten i Panzerpappa, Anders Krabberød, samt en annen kompis av meg, men det har alltid vært jeg som har skrevet låtene, men nå ble plata veldig preget av at den nærmest ble skrevet av et band. Når konseptet demagogi kom opp, og da spesielt etter Trump kom til makta i 2016, så ga det temaet nærmest seg sjøl. Fake news ble et husholdningsbegrep, ikke sant, så dette ble nesten et tema på plata, sjøl om det ikke var det i det hele tatt.
– Man skulle kanskje tro at det er ei konseptskive, men det er det ikke?
– Nei, det kan du si at det ikke er, men det er et gjennomgangstema, dette med kommunikasjon. Tittelkuttet er jo ei hyggelig låt om folk som prater dritt, mens musikalsk sett har vi forsøkt å lage ei plate som kommuniserer på veldig mange plan. Ta for eksempel tittelkuttet igjen da, som i utgangspunktet er ei rimelig streit pop-låt, men legg merke til at alle vers og refreng går i 7, en skikkelig sløy 7-takt, eller valsetakt i 7, mens mellompartiet veksler mellom 10, 11 og 12 hele tida, og det er kun keyboardisten som greier å spille riktig på øving, hehe. På andre låter, som for eksempel den som heter «Under Mirrored Skies», der vi forsøker å ha en slags dialog, der jeg synger versene, og Thomas synger refrenget, så når vi hadde den tanken om kommunikasjon i bakhodet, tenkte vi at; ’Oj! Det kan jo også forme hvordan vi tenker hvordan låtene skal være.’
– Interessant! Det er jo som du sier; når ting går i skeive taktarter, så er det kanskje vanskelig å henge med, men som på «Demagogue Days» som du sier går i en 7-takt, det er noe med kunsten i det å lage musikk som er skeiv, men som oppleves som å gå i en straight 4/4-takt.
– Ja, nettopp, og det er noe med den musikken som ikke følger standard-skjemaet. Jeg oppdaga prog da jeg var 15-16 år gammel, men den skiva som gjorde at jeg oppdaga hvor elegant det er mulig å spille skeive taktarter, det var «Ten Summoner´s Tales» med Sting. Det er en kunst få behersker, det å få det til å flyte i skeive taktarter. Det som alltid får meg til å komme tilbake til artister som Yes og Genesis, og kanskje spesielt Gentle Giant, som denne skiva er mye preget av, er ikke at de var av de første bandene jeg ble fan av, men det er det faktum at de gjør det så ufattelig elegant, hver gang de skal gjøre noe skeivt. Jeg satt og surfa på YouTube her en kveld, og fant en luring som hadde klart å plukke ut bass- og trommespor på en del Genesis-låter, og han har sånn øye for detaljer, og det er swing inni swingen, om du skjønner hva jeg mener. Det er alt for mange band som hopper over den greia i våre dager, det er bare et lass skeive taktarter der det hopper og hakker, og det er som om de bare har kutta en åttendel fra hele greia, og det blir bare så stakkato, litt sånn tidlig Marillion, haha! Det er kult det også, men det er faktisk mulig å løse det på litt smidigere måter, altså. Men jeg er også veldig glad i folkemusikk fra Øst-Europa. Jeg har blant annet vært mye i Hellas, det er bare så elegant! Der sitter det 70 år gamle gubber med strengeinstrumenter og trekkspill, og hopper mellom de drøyeste taktarter, mens amerikanske turister står rundt og forsøker å klappe i 4/4, hæhæhæ!! DET blir prog, det, haha! Et annet punkt som har vært viktig i Suburban Savages, er at ting skal være nynnbart, det har alltid vært viktig.

– Suburban Savages er jo et band som faktisk har en ganske lang historie. Det startet jo da bandet het Tr-Ond And The Suburban Savages, og skiva som kom i allerede i 2007.
– Altså. Den «TR» henspiller på Rolands gamle trommemaskiner, for jeg hadde en sånn TR-505 eller noe sånt, så det var helt tilfeldig, bare for moro skyld, en kompis av meg som klistra en lapp med «Ond» foran de «TR»-bokstavene, og i 2000-etellerannet, lagde jeg en demo på ei CD-R-plate. Den solgte faktisk litt, hvorpå noen mente at jeg faktisk burde gjøre noe på egen hånd, pluss at gutta i Panzerpappa pusha meg litt. Panzerpappa lager jo ganske kompleks musikk, og fremstår som ganske ekstremt, men jeg digger jo det, og har ikke spilt i det bandet i 25 år for ingenting, men jeg hadde lyst til å gjøre noe med mer vokal, og jeg er også veldig glad i punk og new wave, blant annet så er jeg jo svært glad i The Stranglers. Jeg elsker Yes, men er også glad i The Stranglers, og hadde lyst til å blande dette sammen, for å se om det lot seg gjøre, og dermed kom den gule skiva til Tr-Ond And The Suburban Savages. Den solgte jo ikke i bøtter og spann, men den fikk faktisk jævlig gode kritikker, folk likte skiva, men så kom Panzerpappa inn i et spor der vi skreiv jævlig mye, og ga ut skiver på rad. Så var det bassisten i Panzerpappa, som også spiller i Suburban, som foreslo at vi skulle vekke opp Suburban til live igjen, så da begynte besetninga vi hadde den gang å komponere musikken til det som da ble «Kore Wa!» Du hører jo i Suburban at det er elementer av Panzerpappa der, jeg har ikke skrevet 1/3 av musikken der for ingenting, men jeg har også lyst til å få fram andre ting, og det kan jeg kanskje ikke gjøre i Panzerpappa, så da bruker jeg det i Suburban istedet. Det er litt som Ole (Michael Bjørndal) gjør i Caligonaut. Han er egentlig die-hard prog-rocker som har gått på Robert Fripps gitarskole, men spiller også i Oak, og der er det ikke så mye plass til sanne ting, så dermed laga han sitt eget band for å få utspill for de greiene der. Jeg tror at når han skal i gang med noe nytt med Oak, så har han fått spilt ut prog-rollen sin nok til å slippe å brenne inne med masse kreative idéer. Det er som om jeg skulle holdt inne alle idéene jeg har til Suburban; jeg kan ikke la de muligheten gå fra meg bare fordi de ikke passer i Panzerpappa, så da lager man et nytt konsept, og bruker det der istedet.

– Du nevnte jo «Kore Wa!», og vi må prate litt om den språklige greia der. Hvordan endte dere opp med ei plate med japanske tekster??
– Der må jeg faktisk gi kred´en til Thomas Meidell, gitarist, keyboardist og altmuligmann i bandet. Det er kanskje et lite sidespor, men det vokser svært få av typer som ham på trær altså. Han er et stort musikalsk talent, og har en enorm spennvidde. Han kan høre ei låt på radio, for så å plukke opp gitaren og spille det. I tillegg så følger han med på alt, og får med seg det som er av thrash-kultur, manga og greier og greier. Nå har det seg sånn, at jeg har alltid vært glad i japansk prog, og tanken slo meg at det hadde vært jævlig kult å skrive en tekst på japansk, og jeg kjenner en kar som kan litt japansk, så han kom med noen bidrag, så ble det da «Kore Wa!», som betyr «Sånn det er!», noe som også gjenspeiler seg på plata; «Sånn er den». I en verden der alle kan gi ut musikk, må du gjøre noe som folk legger merke til. Det er en enkel tittel som er lett å huske, og det har vi gjort med art-work´en også; der er det kun tre farger. For å bruke Yes igjen da, så vet du hvilket band du får allerede på coveret, med logoen, og alle fargene. Sånn ville vi ha det også, dermed bruker vi en enkel og ren stil, og fuglen, for å ha en gjenkjennelsesfaktor der også. I tillegg ser det bra ut i et lite format, som når folk lytter til musikken på Spotify på mobilen, så ser coveret bra ut der også.

– Du er jo en kar som er forholdsvis belest når det gjelder musikk generelt, og prog-rock spesielt, og vi må innom Yes igjen, for du har jo gitt ut bok også. Du har tatt for deg hele katalogen til Yes i en e-bok som er ute nå. Hvordan gikk det til?
– For å gjøre en lang historie kort, noe som er umulig, så den blir sånn passelig lang, så har jeg en bror som hørte på alt mulig rart, som man gjerne gjorde før man oppdaget at det var noe som kalles sjangre. Det gikk i Whitesnake, Thin Lizzy, Sweet og alle de greiene der, men så hørte jeg «Owner Of A Lonely Heart», og jeg ble helt solgt, og syntes den skiva var helt sinnssykt fet, og gikk med den på øret i årevis. Dette var jo lenge før internett, så jeg oppdaga helt tilfeldig at de hadde jo faktisk gitt ut musikk før! Takk og lov så hadde broren min en kompis som lånte meg noen av skivene, og da var det gjort. Du kjenner den følelsen når musikk gir den en helt spesiell stemning i kroppen, som du ikke kan beskrive med ord, den følelsen får jeg av låta «Yours Is No Disgrace»  fra «The Yes Album». Da jeg hørte den, tenkte jeg bare, ’Herregud, hva er dette?’ Det er mange band som lagde mye mer kompleks musikk, men dette traff meg bare så innmari på de rette stedene, så i løpet av den sommeren kjøpte jeg alt jeg kom over på kassett, for det var greia den gangen, hehe. Jeg fikk jo ikke fullt utbytte av coverne før noen år senere, da jeg kjøpte de på vinyl, og oppdaget hvor stilige de faktisk var. Fra da av har Yes vært det bandet jeg alltid kommer tilbake til, for de gjør noe med meg, og det de gjorde, spesielt på 70-tallet, var det ingen som gjorde, for gutta i Yes kom fra en pop-bakgrunn. Squire og Anderson elska jo Simon & Garfunkel og Crosby, Stills & Nash og The Four Tops, altså sånne multivokal-ting og amerikansk solskinnspop, det var der de kom fra, men i tillegg var de skikkelige hippier og psykedelia-folk, med syre og røyking over hele linja. Midt inne i de sykeste greiene sine kunne det dukke opp ting som til og med mutter´n kunne høre på, og Genesis gjorde noe av det samme, men de var så erke-engelske. Jeg elsker Genesis, altså, men det er så lett å høre at de er engelske, mens Yes, de høres mer ut som musikk for universet. Herregud, nå høres jeg helt Jon Anderson ut, haha! Det startet rett og slett med at jeg skrev noen anmeldelser på Progheads-sida på Facebook. Jeg satt i Hellas og skrev, for det var sikkert 40 grader ute, så jeg orka ikke gjøre noe annet. Så var det en som foreslo at jeg bare skulle samle alt, og gi det ut, så jeg gjorde det. I fjor begynte jeg å samle det sammen, og nå har det blitt ei bok av det. (Les Tronds rangering av hele Yes-katalogen, fra verst til best, her!)

– Moro. Før vi avslutter; vi har vært innom Panzerpappa, men du har jo også et prosjekt du kaller Electrond. Det er mange knagger å henge deg på etterhvert, skjer det noe i den elektroniske Gjellum-verdenen?
– Joda. Akkurat som Suburban Savages, så er Electrond atter et forsøk på å forsøke å ikke presse musikk inn i Panzerpappa som ikke hører hjemme der eller i Suburban Savages. Da jeg vokste opp, hadde jeg noen kompiser som var fire-fem år eldre enn meg, og de hørte på musikk som Front 242, og den tunge, brutale elektroniske musikken, så som Nine Inch Nails og de greiene der, og det er også noe jeg alltid kunne tenkt meg å prøve. Når man blir eldre, og får litt bedre råd og behøver enda en hobby, så begynte jeg å kjøpe synther, og laga noen greier, og har gitt det ut elektronisk, men ikke noe mer. Med dette har jeg gjort noen jobber her i Oslo stort sett, men jeg har faktisk spilt i Hellas også, og Coronaen avlyste en spillejobb i Berlin, så interessen er der. Her forsøker jeg bare å lage dansbare greier som går i 7, haha. Strengt tatt kan du sikkert får folk til å danse til musikk som er polymetrisk, bare det er ei stampende basstromme i bånn, ikke sant. Med Electrond har jeg et par singelslipp nå, ei låt i april, og ei i mai. Sistnevnte er faktisk en cover av ei Cream-låt, «We´re Going Wrong», pluss at på albumet, som kommer i juni-ish, tenker jeg, har jeg en cover av The Who i elektronisk innpakning.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021