Baard Torstensen – Stort musikalsk følelsesregister

Intervjuet ble gjort i Arendal men vi stengte for ­anledningen ­sørlandsidyllen ute, ignorerte godværet, lot den daværende ­valgkampen være valgkamp og ­nærmest boltet igjen døra i kjellerstudioet til den ­langvarige ­Clawfinger-gitaristen Baard Torstensen.

Tekst Stig Myhre | Foto Trond Arne Hageland

For nå retter vi fokusen på hans nye og forhåpentligvis snart plateaktuelle soloprosjekt/band. Først kunne Baard fortelle oss hvordan det hele begynte.
– Etter å ha samla massevis av uutgitte låter over lang tid, kastet jeg alt materialet jeg ikke likte i mappen som ble hetende «dritt» og beholdt ­resten. Da jeg så treffer (tekstforfatter/­forfatter) Arne Birketveit på byen, sier jeg til Arne «kan ikke du skrive noen tekster fordi jeg holder på med et soloprosjekt og går med planer om plateutgivelse?». Han svarte bare «Jeg skriver alt» og har siden den gang vært en veldig god samarbeidspartner og produsent, og vi kjefter på hvarandre i forhold til tekster og musikk. Sammenlignet med Clawfinger, lager jeg jo de riffa som jeg gjør og du vil nok ­garantert kjenne deg igjen. Forskjellen ligger i at sangene har mye større fokus på gode ­melodier og jeg sitter ikke på de samme metall-genene til Jocke. Der Jocke og Zak tilførte den harde energien i Clawfinger, forblir jeg en sucker for melodier, skrev ofte mer iørefallende partier mellom all rappinga til Zak og tekstene er heller ikke så umetaforiske som Clawfinger. Som en konsevens av at Arne bruker langt flere metaforer i sangene, ble det bare naturlig at en del av pønk­energien til Zak forsvant og at melodiene tok over.

DSC_5009Etter å ha bladd gjennom platesamlingen hjemme hos Baard og funnet alt fra Napalm Death, Eagles til Jazzrock og ­deLillos-skiver, tyder mye på at mannen har et stort ­musikalsk følelsesregister. I så henseende er instrumental-­bandet Neonato, der også Tom Rudi fra Jim Stark og The Beat Tornados-­medlemmet Geir Emanuelsen bidrar med sitt, det nærmeste Torstensen kommer den (for noen) mer ­ultilnærmelige kunstrocken. – Neonato-konseptet live er at alle låtene skal ha hver sin film på lerretet. Filmregissøren Thomas Robsamn står for dette og spiller også keyboard. Han er lidenskapelig opptatt av musikk, og synes at det er dritmoro å spille i band igjen. For det har han ikke gjort siden han spilte i (postpunk/goth-bandet) White Lord Jesus. Sammen har vi spilt mye rundt omkring på skolekonserter via Fylkeskommunen.
– Er det noen stor risiko et elevene roper på «Nigger» og «Truth»?
– Det kan du bare glemme. Her er det langt mellom tonene, for å si det sånn…

Motstykket til Neonato i Baards musikalske univers, sett i forhold til dets noe høytsvevende og
ambisiøse utrykk, er vel nødt til å være orkesteret Melkesyra.
– Melkesyra ble konsekvensen av min liden­skapelige interesse for skøyter. Som 33-åring, bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før, kjøpte skøyte­trikot og begynte å trene. Av en eller annen grunn ble det snakket om å lage en sang til Norgescupen, på treninga. Han som skulle synge ville ikke gjøre det hvis jeg ikke sto ved siden av han og spilte gitar. Slik starta det hele og kombina­sjonen av musikere og skøyteentusiaster ble et band som ga ut plater. Alle tekstene handler om skøyteløp og vi har funnet en nisje. Norway Supporter Team inviterte oss til VM i Heerenveen (i Nederland) og vi reiser rundt og spiller i pausene etc på ulike stevner og den typen arrangement. Konseptet har litt tullebandfaktor over seg og det låter som dansebandscountry med korfimasjonstekster. Vi legger ikke mer energi i sangene enn det du bruker på å for eksempel skrive tekster til et bryllup…
For de som eventuelt savner Clawfinger, er det i skrivende stund, bortsett fra å gjøre enkelte festival­jobber, ingen konkrete planer nå framover. I dette bandet sto Erlend Ottem og Baard,
i kontrast til villmennene Zak Tell og Jocke Skog, som to bautaer på hver sin side av scenen. I den grad Baard var den noe mer joviale av de to i møte med publikum, var Erlend litt mer den iskalde drapsmaskinen av en gitarist rent visuelt. Siden Erlend også var tilstede under dette intervjuet, ble det fristende å spørre, nå som bandet er mer eller mindre historie, hva de to er mest stolt av når de ser tilbake på Clawfinger-årene i ettertid.
Baard: – Jeg er mest stolt av at vi fant vår egen stil. Selv om du hadde enkeltstående låter som «Bring The Noise» (Anthrax/Public Enemy) «Epic» (Faith No More) og «Walk This Way» (Aerosmith & Run Dmc), hadde ingen andre rendyrka rapmetall-stilen og laget en hel plate
i den sjangeren.
Erlend: – Clawfinger ble et forsøk på å gjøre noe eget, ja. Du kunne allerede høre vår sterke signatursound på de første demoene. Når vi så skulle i studio, var det meningen at vi skulle spille inn trommene live og gjøre alt på nytt. ­Resultatet ble helt jævlig og flatt, hørtes ut som et hvilket som helst rockeband og ­heldigvis sa produsenten at vi skulle gjøre det slik vi gjorde på demoene. Vi ville igjen gjøre noe helt annerledes og som sådan var det egentlig en motreaksjon på alt som skjedde på åttitallet. For min del ville jeg unngå bluesen, gitar­soloer og alle de jævla Whitesnake-­kopiene og såkalte ­virtuose sirkusband som det ikke gikk ann å høre på. Noe som en gang hadde vært bra og unikt, utviklet seg til å bli en slags kjip musikk-industri og masse­produksjon. I den grad jeg skulle starte et nytt band i dag, ville jeg bare snudd alt sammen opp ned igjen og på ingen måte gjenta det vi gjorde med ­Clawfinger.

Når Clawfinger hevder at de var såpass unike, er det akkurat som du hører hylekoret av kritikere som påstår at bandet henta vel mye inspirasjon fra Rage Against The Machine.
Erlend: – Det stemmer ikke. Vår debutLP var jo ferdig innspilt før den første Rage Against The Machine-LPen kom ut. Selv om den kunne ha vært utgitt i 1992, venta vi jo med å gi den ut til våren 1993. Musikalsk sett hadde vi også fint lite med hvarandre å gjøre. For Rage Against The Machine-låtene var stappfulle av bluesriff. Litt for mye blues for min del. Det er ikke like ille nå men jeg har vært blueshater veldig, v­­eldig lenge. Nå er jeg kanskje på vei til å slippe de barrierene og som alle andre gubbjævler ender vel også jeg opp i et jævla bluesband.