Stone Temple Pilots | Stone Temple Pilots

Rhino

Stone Temple Pilots fra California har vært rammet av flere tragedier de siste par årene. På 90-tallet var de massive, med salg opp mot 8-10 millioner av hver av de to første skivene, Grammy-priser, utsolgte turneer og hitlåter som «Plush», «Sex Type Thing» og «Interstate Love Song». Men problemene med frontmann Scott Weiland bare tårnet seg opp, og ingen ble vel spesielt overrasket hverken da han fikk sparken (og i stedet dannet Velvet Revolver sammen med Slash & co, hvor han også fikk sparken) eller da han døde av overdose i 2015, etter et par havarerte gjenforeningsforsøk med STP. De fikk i stedet inn Linkin Parks Chester Bennington som ny vokalist i perioden 2013-15, og han begikk som kjent selvmord i fjor sommer.

Nå er bandet tilbake med sin første skive på åtte år (om man ser bort ifra EPen de lagde med Bennington i 2013), og i likhet med forgjengeren har også denne fått det fantasifulle navnet «Stone Temple Pilots». Det tok halvannet år å finne den nye og riktige sangeren, og Jeff Gutt, en kar som endte på andreplass i TV-showet «The X-Factor» i 2013, viser seg å passe som hånd i hanske. Joda, han er skummelt lik en ung Weiland i stemmen, men det høres naturlig ut – det virker ikke som om han bevisst prøver å høres ut som Weiland.

Åpningslåta «Middle Of Nowhere» er typisk STP, en dynamisk, intens og kjapp rocker som kunne gått rett inn på «Core» eller «Purple», og DeLeo-brødrene Dean og Robert på gitar og bass skaper et karakteristisk groove i samarbeid med sistemann i trioen som har vært med hele veien, trommis Eric Kretz. Men så dabber det kjapt av. Selv etter ti gjennomhøringer av denne skiva, er det veldig få låter som gjør seg bemerket – de glir over i hverandre og man merker knapt at en låt slutter og neste begynner, selv om ingen av låtene er direkte dårlige. Vi gir et pluss i margen til tøffe «Meadow», som også var fansens første smakebit av den nye vokalisten da den ble sluppet i november. Vi liker også «Thought She’d Be Mine», en balladeaktig sak med fine harmonier, og selv om den andre balladen «The Art Of Letting Go» er helt nydelig, så er det utvilsomt den mest atypiske Stone Temple Pilots-låta her.

De resterende låtene klarer dessverre ikke å gjøre inntrykk – kult nok når man hører på dem, men de går meg hus forbi og er glemt det øyeblikket låta er ferdig. Denne nye utgaven av Stone Temple Pilots kan derimot sikkert fungere ypperlig fra en scene, ispedd eldre klassikere som Gutt utvilsomt vil fikse meget bra, så vi krysser fingrene for at noen arrangører klarer å få bandet til Norge i løpet av året.

Vi jobber for øvrig med å få til et intervju med Stone Temple Pilots til vårnummeret vårt!

3/6 | Geir Amundsen 

Utgivelsesdato: 16.03.2018