Steven Wilson | To The Bone

Caroline

For mange progrock-entusiaster har Steven Wilsons plater etter millenniumskiftet vært viktige holdepunkter. Ikke minst er dette fordi Wilson i motsetning til mange andre band og musikere innenfor den progressive rocketradisjonen, faktisk fra tid til annen har klart å uttrykke noe litt «eget». Leke med de store høvdingene har han også fått lov til; blant annet som studiotekniker hos Ian Anderson og i forbindelse med de restituerte utgavene av for eksempel «Aqualung» og «Thick As A Brick».

Hva de mange referansene, hentydningene og pastisjene i egne arbeider angår, har Wilson ofte vært skamløs. På lik linje med mange andre samtidige forvaltere av progrock-idiomet har praksisen hans i stor grad dreid seg om å sjonglere med pastisjer. Det «originale» hos Wilson har rett og slett vært hans perspektiv på den postprogressive sjangerhybriden, samt den popsensibiliteten som hele tiden har vært uttrykt i musikken hans. Det er denne (pop)sensibiliteten som står i sentrum også i år; faktisk er den enda tydeligere her enn på hans tidligere album.

Wilsons motiv har denne gangen vært å forvalte, for ikke å si hylle, de mange «progressive» pop-tendensene som dukket opp i Storbritannia og USA i 1980-årene (Tears For Fears, XTC, Kate Bush, Talk Talk og Depech Mode er navn som har dukket opp), noe som har gitt seg utslag i et poprock-album som spriker i alle retninger men som samtidig uttrykker enhet i kraft av de fengende melodiene, den gjennomførte produksjonen og den stusselige synginga. Med dette lykkes han i enkelte fort forbigående øyeblikk mens han andre ganger ikke finner det forløsende grepet.

«To The Bone» er slik ikke ulik hans arbeider etter 2013s «The Raven That Refused To Sing»; det er ujevnt men tidvis ganske fengslende, og det vitner like mye om talent og kreativitet som om idémangel og lettvinthet. En plate så velskrevet, velspilt, samlet og kontemporær som for eksempel «Fear Of A Blanc Planet» (2007) eller «Insurgentes» (2009) får vi neppe igjen fra Wilson. Men «To The Bone» er allikevel mye bedre enn den direkte uferdige forgjengeren «Hand. Cannot. Erase.» (2015). Fair enough.

3,5/6 | Bjørn David Dolmen 

Utgivelsesdato: 18.08.2017