Steven Wilson – Progrockens Steven Spielberg

Den moderne proggens gudfar er ute med sin nye soloskive «To The Bone», og vår utenrikskorrespondent i London fikk litt fakta på bordet om Steven Wilsons fremtidsplaner både i henhold til solokarrieren, Blackfield og Porcupine Tree.

Tekst Rich Harding & Geir Amundsen | Foto Lasse Hoile

– Jeg har hørt på «To The Bone» den siste uka. Du har byttet litt på personalet og endret retning siden skiver som «Grace For Drowning» og «Hand. Cannot. Erase».
– Ja, men det kan du bortimot si om hver eneste skive jeg har lagd, jeg er ikke typen som liker å gjenta meg selv. Hvert eneste album må ha en egen grunn til å eksistere. Det er ikke noe poeng i å lage en ny «Hand. Cannot. Erase» eller en ny «Raven…». Så ja, før jeg begynner å jobbe med en ny skive er det et bevisst valg jeg gjør om å gå i en ny retning. Jeg vet ikke alltid hvilken retning det er i starten, men denne gang ønsket jeg å ha mer fokus på komposisjonene. Det har jeg for såvidt alltid hatt, det er litt pop-preg over noe av det jeg har gjort, for jeg liker gode låter, sterke melodier og fengende refrenger. Men jeg har ikke lagd en skive som har fokusert på den delen av min personlighet på lenge – om noensinne! Og siden låtene her er mer direkte og rett-frem enn på lenge, så passet mitt eget gitarspill inn bedre enn de mer virtuose musikerne jeg har jobbet med de siste årene.
– Denne skiva er ikke så teknisk kompleks, nei.
– Jeg spiller gitaren som en låtskriver! Jeg spiller gitaren som en forlengelse av den vokale melodien. Jeg prøver ikke lage en imponerende solo. Og jeg synes det passet bedre på denne skiva, på disse låtene. Idiotvinklinga. Dette skal være mer lettfattelig og tilgjengelig enn de siste skivene. Men jeg føler jo likevel at jeg har et eget særpreg på mitt gitarspill, så det er fint å kunne holde det ved like.

– På konsertene har du ofte overlatt gitarsoloene til andre. Til og med på Porcupine Trees «The Incident»-turne lot du John Wesley spille mange av soloene som du spiller på skivene.
– Det kan godt hende, jeg husker ikke! Men man kan trygt si at jeg har aldri vært spesielt interessert i å være musiker. Da jeg ble bitt av basillen som tenåring, så var drømmen å bli låtskriver og plateprodusent. Jeg ville ikke være en sanger, jeg ville ikke være gitarhelt! Men ut av nødvendighet endte jeg opp som vokalist og gitarist, fordi jeg kjente ingen andre som ville spille den typen musikk som jeg ønsket å lage. Jeg lærte meg selv å spille gitar, keyboard, bass, programmene trommer, skrive tekster… alle aspekter av å lage musikk, så jeg ble en altmuligmann som var ok på det meste, uten å briljere i noe. Og denne starten la egentlig grunnlaget for min karriere. Å lage skiver hvor jeg gjorde nesten alt selv. De første Porcupine Tree-skivene var bare meg som hadde overdubbet meg selv – først senere ble det et band. Og etterhvert som det gradvis ble et band, så delegerte jeg mer og mer av gitarspillet til Wes. Fordi han var gitarist, og interessert i å spille mest mulig gitar, mens jeg kunne gå i et halvår mellom turneer uten å røre en gitar!
– Seriøst? Du skriver heller låter på keyboards?
– Ja, og jeg har ikke denne intense lidenskapen for gitaren som mange andre gitarister har! Du kjenner jo Steve Rothery (fra Marillion), han har et intenst forhold til alle gitarene sine! Han elsker hver og en av de! Hver gang jeg treffer han, så drar han frem den ene etter den andre for å vise meg denne pickup’en og denne duppeditten, og jeg stirrer bare blankt tilbake og tenker ‘Hva så? Det er en gitar! Whatever!‘ For meg er det bare et verktøy for å gjøre det jeg virkelig elsker, å lage skiver. Jeg er helt fornøyd med å bare sitte der og instruere andre musikere for å få det beste resultatet, det må på ingen måte være meg selv som lager de ulike lydene jeg spiller inn. Men på denne nyeste skiva, så følte jeg at det burde være mer av meg, en ekte soloskive. Jeg har endt opp med å spille det aller meste av gitar, bass og keyboards, og på grunn av det,  føles denne skiva mer naturlig, mer fokusert på låtene – fordi det er låtskriveren som spiller, og ikke de innleide, teknisk briljante musikerne.
– Ja, den høres veldig annerledes ut enn dine andre soloskiver i hvert fall!
– Ja, den skiva som den er nærmest, er kanskje «Insurgentes» (fra 2008), for der spilte jeg også nesten alle instrumentene selv, og den var også veldig sangbasert. På skivene imellom disse to, har jeg overlatt mye til andre musikere. Nå er jeg tilbake til min egen stil, og min måte å fremføre låtene på.

– Det er enkelte låter her som har elementer av Porcupine Tree, og av låter du har skrevet for Blackfield.
– Joda, men det er jo ikke så rart, det er jo meg som lagd alle disse låtene. Så klart du kjenner igjen mitt musikalske vokabular. Det er ting som jeg hverken kan eller vil endre på.  Vi snakket om at denne skiva er annerledes enn mye annet jeg har gjort, men det eneste konstante her er meg! Og jeg har jo en distinkt og lett  gjenkjennelig musikalsk personlighet. Og det er jeg veldig glad for, det er noe folk kan identifisere seg med, gjennom hele min karriere. Samtidig utvikler jeg meg, og ingen av skivene jeg lager er likelydende. Men noen aspekter kommer jeg ikke unna. Stemmen min er ganske begrenset, for eksempel.
– Men den har definitivt utviklet seg siden starten.
– Jo, den har kanskje blitt sterkere, men jeg har innsett at jeg kommer aldri til å bli noen Marvin Gaye! Jeg må holde meg innenfor min rekkevidde, og da låter det familiært.

– Jeg så Porcupine Tree første gang i 1999, og utallige ganger siden med både det bandet og solo – og du har definitivt utviklet deg som frontmann også, spesielt på tidlig 2000-tall. Tidligere virket du direkte ukomfortabel og motvillig med å være midtpunktet. Var du det?
– Hele min karriere har vært en gradvis prosess med selvtillit og å føle seg vel på scenen, ja. Mitt største idol på 80-tallet var faktisk Prince, og uansett hvor mye jeg gjerne skulle vært en like flamboyant popstjerne som han, så visste jeg alltid at det kom aldri til å skje, for jeg var en sjenert gutt fra utkanten av London, en grå mus! Men gradvis, år for år… Det hjalp selvsagt å få fans foran scenen, et publikum som var på vår side og satte stor pris på det vi gjorde, og min drøm om å bli Prince virket etterhvert oppnåelig, haha! Men det å være en showmann var ikke noe som falt meg naturlig. Nå har jeg funnet min egen rolle, og trives faktisk på scenen nå.
– Prøver du bevisst å være en frontmann, eller er du ferdig med prosessen hvor du ikke lenger må prøve?
– Akkurat! I starten følte jeg det tyngende ansvaret om at det var forventet av meg at jeg skulle være en frontmann, og ha kontakten med publikum, men det falt meg ikke naturlig. Det har sikkert alt med selvtillit å gjøre, men i løpet av de siste 7-8 årene har jeg kommet til det stadiet hvor jeg faktisk trives med å være i begivenhetenes sentrum.

– Konsertene dine har jo siden «Deadwing»-epoken utviklet seg til å bli spektakulære begivenheter, med bakgrunnsfilmer på storskjerm. Var det først da at du hadde de økonomiske musklene til å gjøre slike show?
– Jeg har alltid pushet å ha mest mulig multimedia, fordi jeg har siden starten ønsket at et show skal være en visuell begivenhet for alle sansene i stedet for fire karer som står opp og ned på en scene og spiller instrumenter. En av grunnene til at jeg sluttet med å være en del av et band, var at jeg ikke kunne ta det noe lenger. Ingen andre ønsket å investere i det visuelle, det koster mye penger. Og det er ikke lett å gå til de andre bandmedlemmene og si at ‘Forresten karer, når vi nå snart skal ut på verdensturne, så vil jeg gjerne på forhånd bruke alle pengene som vi kommer til å tjene, og legge det i sceneproduksjonen‘. Det kommer ikke til å falle i god jord hos alle.
– ‘Men jeg har et husbanklån å betale!’
– Nettopp! Men som soloartist kan jeg gjøre det. Det er mitt valg, og jeg ønsker å fortsette med å legge lista stadig høyere. Nå investerer jeg i ny skjerm – en 3D holografisk skjerm denne gang – og ny film og visuelt innhold. Og det er helt herlig å stå i midten av alt dette som en sirkusdirektør. Dette er min visjon som realiseres, ved hjelp av noen særs dyktige folk, som musikerne, lyd- og lysfolkene, filmskaper Lasse Hoile og så videre. Og her er vi tilbake til det jeg sa i starten – da jeg ble hektet på musikk, så ville jeg bli skaperen og regissøren. Ikke vokalist, ikke gitarist, ikke engang låtskriver. Jeg ville være han fyren i midten som hadde kontrollen over det alle andre gjorde, og som skaper magi. Jeg har jobbet mot den drømmen i 25 år, og føler at jeg begynner å nærme meg nå!

– Når du nå skal turnere med disse enklere sangene som utgjør «To The Bone», kommer det til å utgjøre en kontrast kontra den kompliserte og blendende sceneproduksjonen og de eldre intrikate låtene?
– Ikke nødvendigvis, for tekstene er fortsatt ganske komplekse. Det er låter her om religiøse fundamentalister, om terrorister, og det er historier, ikke politiske slagord. Historier om mennesker som tilfeldigvis er religiøse fundamentalister, mennesker som har blitt terrorister eller flyktninger – så det er mer enn nok grunnlag for komplekst visuelt materiale her. Og selv om  låtene har en ganske enkel struktur, så har de mange lag, produksjonen er episk og musikken er massiv. Så jeg tror showet kommer til å bli spektakulært – de planene jeg har for turneen er i hvert fall det!
– Kommer du til å bruke de samme musikerne som du hadde på forrige turne?
– Hovedsakelig, men jeg har mistet gitaristen min til Roger Waters, så vi skal ha noen auditions til uka. Så Dave Kilminster er borte, men Nick (Beggs, bass), Craig (Blundell, trommer) og Adam (Holzman, keyboards) er fortsatt med.

– Har du tatt del i noen av konsertene på Blackfield-turneen som din kollega Aviv Geffen hadde nå i mai?
– Jeg kom på scenen og gjorde tre låter med ham i London, ja. Det ville ha vært ufint å ikke gjøre det.
– Men du var mer involvert i Blackfields «V»-album enn de to foregående?
– Ja, jeg bidro ikke mye på låtskrivingen, kun en låt, men jeg var veldig involvert i selve produksjonen og innspillingen. Jeg ville at den skulle låte så bra som mulig, og jeg er ganske stolt over resultatet, bra skive! Men jeg har ikke hatt tid til å gjøre noen turne for den.
– Hvor kom triphop-låta fra?
– «Lonely Soul»?
– Ja! Den skiller seg veldig ut, men herlig låt!

– Jeg aner ikke, det er en av Avivs låter, så det må du nesten spørre han om. Aviv har i likhet med meg en veldig eklektisk musikksmak og mange ulike  inspirasjonskilder. Jeg lagde bare en låt på den skiva, og det er kanskje den mest tradisjonelle av de alle.

– Opp gjennom årene har du samarbeidet med uhyre mange artister, som produsent og musiker, og du har remixet og remastret flere klassiske progalbum. Hvilke av alle disse har vært din favoritt?
– Oh, det er nesten umulig å trekke frem en favoritt, fordi alle har vært interessante på hvert sitt vis, ellers ville jeg ikke blitt involvert! Det har vært utrolig lærerikt. Å kunne rekonstruere låter som jeg har hørt på i 30 år, som King Crimson, Yes, Gentle Giant, Emerson Lake & Palmer, Caravan og Jethro Tull… det har vært en etterutdannelse verdt gull for meg som produsent.
– Og det må ha vært uhyre interessant som fan å lytte på orginalopptakene og høre hva som ble tatt med, og hva som ble utelatt?
– Ja, absolutt – man oppdager hvilke beslutninger som ble tatt om hva som skal brukes, og som oftest har jeg skjønt årsakene. Den aller beste 5.1-mixen som jeg har gjort er ikke utgitt enda – og det er «The Seeds Of Love» med Tears For Fears. Jeg har alltid syntes at det er en av de skivene med best lyd uansett, den låter helt fantastisk. Så det var tøft å skulle tukle med den. De fleste skivene jeg har remixet ble innspilt på ni spor for 45 år siden, så det har vært ganske enkelt. Men «The Seeds Of Love» er innspilt på 72 spor – tre 24-sporsmaskiner kjørt simultant. Og her snakker vi tape. De brukte tre år på å lage den skiva. Bare det å grave frem orginaltapene her fikk meg til å føle ærefrykt. Jeg brukte ett år på å finne frem akkurat det jeg trengte fra vrimmelen av opptak og spor. Flere ganger var jeg på nippet til å ringe plateselskapet og si at jeg ga opp, at dette var for komplekst, men jeg er utrolig glad for at jeg holdt ut og fullførte jobben. Nå kommer den omsider ut senere i år.

– Hvis du ikke hadde jobbet med musikk, hva hadde du gjort da?
– Da jeg var yngre, var jeg minst like opphengt i film og kino som jeg var i musikk, så det hadde vært fantastisk å jobbe med film. Og på en måte gjør jeg jo det også, for via musikken jobber jeg med filmskapere som Lasse Holie, som jeg setter meg ned med og forklarer hva jeg ser for meg, og de realiserer mine visjoner på skjermen, som et visuelt supplement til min musikk. Dermed har jeg jo fått oppfylt drømmen om å jobbe i filmindustrien også, på et vis. Jeg har aldri vært interessert i å gjøre noe som ikke var kreativt. Men jeg er ganske sikker på at jeg valgte riktig yrkesretning. Man kan ikke være verdensmester i alt man gjør.
– Du startet med å finne en gammel gitar på loftet, lagde dine egne kassettopptak og ender opp med å jobbe med å remastre de klassiske skivene til dine egne favorittband, som King Crimson.
– Ja, jeg har vært utrolig heldig. Mitt favorittband gjennom alle tider er XTC, og nå har jeg jobbet sammen med vokalist/gitarist Andy Partridge på de gamle skivene deres mens jeg har tenkt ‘Dette er bare helt vilt! Her sitter jeg og remixer XTC-skiver sammen med selveste Andy Partridge!!!’ Og vi har nå blitt gode venner, han har til og med hjulpet meg å skrive tekster på den nye skiva mi. Jeg har ankommet til et sted hvor jeg aldri i min villeste drømmer hadde innbilt meg at jeg skulle komme til. Men det har tatt meg 25-30 år, det har ikke skjedd over natten. Hadde du sagt til meg som 14-åring at jeg en dag skulle sitte sammen med Andy Partridge og remixe hans skiver, ville jeg trodd du var klin sprø. Den største æren for meg er ikke bare å møte mine musikalske helter og forbilder, men å vite at de ser på meg som en likemann som har noe verdifullt å bidra med til deres musikk, at de stoler såpass på meg at de overlater arvesølvet sitt til meg, og tror at jeg kan gjøre det bedre. Det er den største gaven jeg har fått.