Steve Vai @ Rockefeller, Oslo

Etter at pandemien gradvis har sluppet taket om verden, er det endelig mulig å få internasjonale artister tilbake på norske scener. En av de som har funnet veien hit, er Steve Vai. Vai har operert som soloartist i over tretti år, men før det hadde han gjort seg bemerket som gitarist i toppklasse sammen med artister og band som Frank Zappa, Whitesnake og David Lee Roth. For min egen del oppdaget jeg Vai gjennom Zappa, og selv om jeg ikke akkurat er en blodfan, har jeg alltid syntes hans komposisjoner og spillestil har skilt seg positivt ut fra andre supergitarister, så det skulle bli interessant å se hvordan dette fremsto live.

Jeg ankom et greit fullt Rockefeller rett før konsertstart, og etter en gitarstøy-intro entret Vai og kompani scenen og dro det hele i gang. I tillegg til Vai, besto bandet av gitarist/keyboardist Dave Weiner, bassist Philip Bynoe og trommeslager Jeremy Colson.  Denne gjengen har turnert sammen i flere år, og man kan trygt si at det var et velsmurt og presist maskineri som sto på scenen i kveld. Vai vet hva publikum vil ha, så her ble det gamle og nye låter som alle hadde det til felles at det var mye tyngde, ofte høyt tempo, og mye drama og dynamikk med uhorvelig mange noter pr. takt. Lyden var også akseptabel, så det det var relativt greit å få med seg hva som skjedde. Vi fikk soloer på trommer og bass også, og det var ikke tvil om at folk koste seg, for her var det høy luftgitaraktivitet med mye jubelrop under og mellom låtene. På backdropen var det mye aktivitet av ymse fantasifullt slag, men det var mer enn nok underholdning å bivåne det som foregikk på scenen.

Med ujevne mellomrom var det litt snakking fra scenen, og selv om det var helt klart at bandet koste seg, ble det lagt mest energi i fremførelsen og ikke så mye i mer eller mindre nødvendig publikumsfrieri. Det var Vai som sto i sentrum for oppmerksomheten og til tross for nylig fylte 62 var det ingenting å si på teknikken og stødigheten. Vai skiftet gitarer mellom alle låtene, og her rant det over av rare farger og fasonger, inkludert en med LED-lys på gitarhalsen. Gitarist Weiner fikk vist at han kunne opp og ned på gitarhalsen i en solospot, mens rytmeseksjon var råtight og hadde like mye kraft som et løpsk damplokomotiv. Med andre ord alt som skulle til for å underholde et publikum som ville se og høre oppvisningsrock på øverste ferdighetsnivå. Alt i alt virket band og publikum storfornøyd, og de som skal se han i løpet av den nærmeste tiden har en opplevelse å glede seg til.

5/6 | Trond Gjellum

Foto: Anne-Marie Forker

, , ,