Steve Vai – Krenkefri og turnéklar

Få gitarister har påvirket rock som Steve Vai har gjort. Ikke mange kan skilte med Frank Zappa og David Lee Roth, i tillegg til en enorm solokarriere på CV-en. Han har påvirket minst to generasjoner musikere, og må sies å være en av de fremste inspirasjonskildene for gitarister verden over. 28. februar er hans siste utgivelse klar for verden, med tittelen «Inviolate». Vi tok en prat med virtuosen på zoom, og møtte en blidspent og engasjert herremann i andre enden.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Anne-Marie Forker

– Hei, Steve. Fantastisk å se deg!
– Takk i like måte, og takk for intervjuet!
– Takk det samme, vi setter pris på at du tar deg tid til oss. Hvordan går det med armen?
– Om den blir bedre nå, kommer jeg til å eksplodere! Haha! Neida, alvorlig talt, det går virkelig bra!
– Det er virkelig godt å høre! Det har vært noen merkelige år for deg også, på mer enn én måte, antar jeg.
– Ja, du vet hvordan det går. Pandemien kom med noen utfordringer for folk, og spesielt for musikere, for vi lever jo av å reise rundt i verden på turné, og å møte mennesker. Heldigvis er musikere fleksible vesener, så vi finner en vei gjennom det. Det gjør vi alltid. Mye av det som har skjedd underveis for min del, har faktisk vært veldig bra. Jeg har fått jobbet med diverse prosjekter jeg burde ha jobbet med tidligere, og jeg har fått være hjemme sammen med familien min. Dessuten er vi flinke til å benytte oss av fordelene internett bringer med seg med tanke på musikalske samarbeid, så vi finner alltid løsninger. Heldigvis. På den nye plata mi, «Inviolate», sendte jeg for første gang låter rundt til folkene jeg har med på plata for dem å jobbe med, og resultatet ble virkelig bra.

Foto: Larry DiMarzio

– Spennende. Hva kan du fortelle om plata, og også om tittelen; jeg har latt meg fortelle at det er en historie bak den også?
– Vel, jo, det er jo et ord i ordboka, men jeg kom over det for en tid tilbake, og jeg oppdaget at det traff meg. I praksis så betyr det at man er fri for krenkelser eller å bli knust. Jeg valgte å tolke betydningen i bildet av den menneskelige ånd. Ingenting kan skade eller krenke den vi er. Så esoterisk kan altså Steve Vai være, hehe. Jeg liker ordet; det er kraftfullt og klart. Men for å starte med historien med plata, så begynte den før pandemien slo til. Jeg hadde egentlig planlagt noe helt annet; jeg skulle fullføre Del Tre i en trilogi jeg har kalt «Real Illusions», men det er et digert prosjekt som ville krevd store ressurser, så det føltes mest logisk å legge den på hylla enn så lenge. Mange musikere sendte livestreams da verden stengte ned, og jeg tenkte at dette var en passende anledning for meg å kommunisere med mine fans også, så jeg satte sammen en serie av livestreams der jeg pratet mye. Jeg hadde to kategorier, hvorav den ene het «Under It All», der jeg pratet mer om de esoteriske tingene jeg interesserer meg for, og den andre het «Alien Guitar Secrets», hvor jeg prater om musikk, gitarer og karriere. Jeg elsker å svare på spørsmål der jeg kan hjelpe folk som ikke har har den erfaringen jeg har opparbeidet meg. Det fungerte veldig fint, jeg gjorde vel rundt sju episoder av hver serie. Deretter begynte jeg å jobbe med noen teknikker på gitaren som jeg egentlig har tenkt på i mange år, men aldri har satt ut i spill, fordi de var veldig krevende for meg. Under nedstengningen fikk jeg den tida, og det første jeg gjorde, var låta «Candlepower». Opprinnelig hadde jeg tenkt å lage en tredelt greie, der én del skulle være med en klar gitarlyd, så som «Candlepower», den andre med den mer tradisjonelle vrengen, før den tredje plata skulle bli ugudelig tung, med en nykonstruert gitar og alt det der. Gitaren er jo bygd og alt var klart, men så skjedde andre ting. I tillegg til å lage «Candlepower», gjorde jeg noe som sjelden skjer for min del; eller – det er ikke sjelden, det er ikke-eksisterende; det var akustisk gitar og meg på vokal, på ei låt som heter «The Moon And I» (Fra «The Story Of Light», 2012). Jeg liker faktisk å gjøre det, men jeg gjør det aldri…offentlig. Enn det, hehe. Jeg har egentlig aldri sett på meg selv som den typen artist, men jeg har alltid følt en dragning mot å lage ei plate med akustisk gitar og min egen vokal. Det er en behagelig måte å jobbe på, og jeg liker å synge. Dessuten liker jeg stemmen min, den har sine klare begrensninger, men den låter fint i riktig kontekst, så jeg spilte den inn i studioet mitt og slapp den på YouTube-kanalen min, og responsen var svært oppløftende, så jeg tenkte; ‘Hvorfor ikke lage den akustiske plata nå?’. Jeg kom ganske langt ut i prosessen, før jeg fikk problemer med en skulder. Problemet hadde vært under oppseiling en tid, jeg hadde faktisk revet opp noen sener oppi der, og i tillegg hadde jeg en finger som ikke var helt med på notene, så det var på tide at Steve fikk noen kroppslige utfordringer. Jeg fikk ordna disse tingene for et drøyt år siden, og da var det en periode på rundt fire uker der jeg ikke kunne bruke høyrearmen til å spille med, men jeg gjorde det beste ut av situasjonen, og spilte inn ei låt som heter «Knappsack», ei låt jeg spiller utelukkende med venstrehånda. Tittelen kommer av navnet på kirurgen, som het Dr. Knapp. Jeg lasta den opp på YouTube, og det virket som at det var nok til å berolige de av fansen som var urolige, så plutselig hadde jeg flere låter, og måtte gjøre et valg for hvordan jeg skulle jobbe fremover. Jeg visste at jeg ikke ville gjøre ferdig den akustiske plata, for så å turnere med den, for det ville ikke akkurat…man skal aldri si aldri, men du ser ikke meg reise verden rundt med en akustisk gitar og vokal, alene på scenen, hehe. Jeg visste at jeg ville turnere snart, for jeg begynte å kjenne på et drag, en impuls, en følelse for at jeg måtte ut på turné snart. Den følelsen har jeg aldri kjent så tydelig som da, for jeg hadde aldri rukket å være hjemme så lenge som jeg har nå. Turnéer kan være vanskelige å sette sammen, man må komme i riktig modus, du vet; ‘Nå skal jeg på turné, jeg må komme meg i form’, den type tanker. Under pandemien begynte jeg virkelig å kjenne dragningen mot å reise igjen. Jeg elsker å turnere, og jeg elsker å reise, spesielt i Europa og Asia, men også Nord- og Sør-Amerika. Jeg elsker mangfoldet og kulturen, maten og menneskene, og dette var noe jeg ikke hadde oppdaget tidlig i karrieren; synet mitt var tåkete, på en måte. Jeg ville på turné, og jeg hadde tre låter klare, så jeg bestemte meg for å fullføre dette prosjektet, og jeg hadde dise tunge melodiske idéene, med nye elementer, ihvertfall for meg, så jeg skrev ferdig disse idéene, og er nå klar for å få ræva mi ut på turné, og derfor er «Inviolate» klar nå. (Smilet på skjermen går nå nesten fra øre til øre.)

– Jeg møtte deg et kort øyeblikk da du var på Starmus-festivalen i Trondheim i 2017, og jeg lot meg fascinere av diskrepansen mellom Steve Vai som person, og scenepersonligheten Steve Vai, for forskjellen mellom de to var påfallende. Gjør du dette med overlegg, eller er det en naturlig overgang som skjer når du henger på deg gitaren?
– Du la merke til det ja…
– Ehm, ja…
– Vel, det er litt interessant, for jeg la merke til det selv da jeg lagde disse YouTube-videoene. De fremsto som annerledes, fordi tidligere var videoene jeg la ut live-opptredener, der jeg hadde flere sammen med meg på scenen, men disse videoene var annerledes, for jeg var alene, og dermed kunne jeg nærmest på rettsmedisinsk vis observere meg selv spille. Jeg lasta opp en one-take-video av «Bad Horsie», og jeg legger merke til disse… ja, på «The Moon And I» også, for den del. Du har den Steve Vai du prater med, så har du den personen som dukker opp når jeg entrer et annet sted inni meg selv, som jeg tror de fleste artister har når de går på scenen. Da er det en annen kraft som overtar. Alle har en kreativ evne, og når du virkelig er inne i den sonen, slipper du løs ditt virkelige jeg, da er du deg selv, så da jeg så disse videoene, så kunne jeg se når jeg gikk inn i sonen, og når jeg tenker på hva den sonen er, og hva den representerer fra mitt eget ståsted, så er det virkelig vakkert! Det er en helt spesiell tilstedeværelse. Helt nydelig, jeg elsker følelsen av musikken, og følelsen av at den flyter rundt i kroppen min, og jeg la merke til at jeg svaier, men jeg er ikke klar over at jeg gjør det, men jeg har forstått at det er dette folk har sett, og liker å erte meg for, hehe.
– Ja, akkurat den biten er en del av det jeg mener også, for det ser ut som at gitaren er en del av kroppen din, dere er nærmest som en symbiose å regne, noe jeg aldri har sett med noen annen artist noen gang.
– Det er interessant, for vi har alle våre særegenheter når vi spiller, dette er ikke noe unikt for meg. Du har sett Hendrix gjøre det, for eksempel, og selv så jeg Billy Joe Armstrong fra Green Day entre sonen, og hans måte var helt annerledes enn min, for mens jeg har en slags hengslete greie, har Billy Joe en slags stivhet som er skikkelig intens, så vi er alle forskjellige. Jeg syns for øvrig at vi skal slippe oss løs når vi spiller, og ikke legge bånd på oss selv. Jeg føler en naturlig trang til å entre den sonen, og hvorfor skal jeg hindre meg selv i å slippe ut den følelsen? Jeg gjorde et enormt feilgrep da jeg lot meg selv bli påvirket av andre folks meninger om at den slags fremtreden er for sær. Ansiktsuttrykkene, de rare fjesene jeg lager; jeg blokkerte disse tingene, og resulterte i at jeg blokkerte flyten i mange år. Jeg sto der og fokuserte på tanken ‘Ikke gjør det der, ikke gjør det der’, men til slutt henga jeg meg til den frie følelsen. Ved å tenke sånn, legger man bare bånd på seg selv, så det sluttet jeg med for mange år siden. Jeg henga meg selv til hva enn kroppen min ønsket å gjøre; rare fjes, merkelige klær, alt dette er elementer som inngår i det å være en gal utøver som kreerer noe interessant og unikt, og nå skal jeg fortelle deg noe interessant jeg har oppdaget gjennom årene; folk vil se deg! De vil at du skal være deg! Ikke alle, selvfølgelig, for det vil alltid finnes kritikere. Den eneste gangen du kommer til å føle ekte tilfredshet og oppfyllelse, er når du bestemmer deg for å være deg, fullstendig uten unnskyldninger! Jeg har nettopp gjort ferdig en helt enkel video for låta «Little Pretty», skodd på samme lest som «Candlepower» og «Knappsack», med bare meg i studioet, og der går det for seg, skal jeg si deg! Svaiing og hele greia, men det er skikkelig moro å se på det, det syns til og med jeg, hehe.
– Det er akkurat den Steve Vai jeg liker å se, og som jeg har blitt så begeistret for, nettopp fordi det ser så naturlig ut, det er ikke tilgjort. Det er leit å høre at folk faktisk gjør narr av sånt.
– Vel, det er et fåtall. 90% av fansen liker det. Du vet, som entertainere, har vi en lei tendens til å fokusere på de som ikke burde ha tilgang til internett, og som lider av gudekomplekser.
– Derav tittelen på plata også, kanskje?
– Nettopp! Og som jeg har sagt i andre intervjuer, er at jeg assosierer ordet «Inviolate» med den menneskelige ånd, og dens kreative natur. Jeg vil si dette; og nå er vi inne på noe veldig interessant, at det faktum at jeg overgir meg til denne kreative impulsen, ikke bare gjelder meg. Alle har den, men de undertrykker den på grunn av redselen for å ikke bli godtatt for den de er. ‘Hvem er jeg til å innbille meg at jeg kan være meg selv?’ ‘Hvorfor innbiller jeg meg at jeg kan oppføre meg på en måte som føles komfortabel for meg?’
– Som trommeslager kjenner meg igjen i akkurat dette. ‘Ser jeg virkelig ut som dette?’
– Ikke sant. Overgi deg til det og omfavn det, min venn! Gi deg hen, nyt det, og se hva som skjer, det er mirakuløst! Du blir avslappet og komfortabel i ditt eget skinn, og det du gjør påvirker de som ser på deg. Om du skulle frafalle deg fra alt som binder deg, og ikke ta hensyn til hva andre måtte mene, vil du finne større nytelse i det du gjør, noe jeg er rimelig sikker på at du allerede har funnet ut. Jeg antar at dette er en evig søken for oss alle, for vi finner alltid nye veier dypere inn i oss selv, og jeg vil bare ha sagt at dette er en fantastisk greie, mann!


– Du har selvfølgelig helt rett! Men du; vi må prate litt mer om musikk, ikke bare grimaser og følelser, for tida flyr.
– Hehe, ja beklager det der, men dette temaet syns jeg er svært interessant.
– Jeg skulle gjerne pratet lenge og vel om dette, men det får vi ta ved neste korsveg. La oss prate litt om hvem du har med deg på plata, for det er noen kjente navn her.
– Hehe, ja det er noen fine navn der. Philip Bynoe (bass), Dave Weiner (gitar), og Jeremy Colson (trommer) er mine trofaste følgesvenner, og vi har turnert sammen i sannsynligvis mer enn 20 år nå, så de er naturlig nok med på plata. Ettersom jeg også var påvirket av lockdown, forsøkte jeg å gjøre ære på enkelte av låtene, ved å tenke over hvem som kunne gi de det lille ekstra. Mens jeg jobbet med «Candlepower», for eksempel, brukte jeg bare en trommemaskin, og lagde en enkel loop, men skjønte fort at jeg måtte ha en trommis på den, og begynte å fundere på hvem jeg kunne invitere til å bidra på den. Jeg lytta til den, og låta sa til meg at ‘Du må bare få med Terry Bozzio!’. Jeg trodde ikke at Terry ville spille på ei så tullete låt, men jeg sendte han en mail med låta, og han svarte ‘Klart!’, og det trommesporet er kanskje noe av det kuleste med hele plata! Terry er bare så… han er virkelig en fantastisk, artistisk musiker, han er ikke bare trommis, om du skjønner. Så har du «Apollo In Color». Det er sikkert mange trommiser som kunne gjort den aldeles strålende, men så har du Vinnie Colaiuta, da. Og på bass, jeg har fulgt Dirty Loops, og har latt meg fascinere av greia de holder på med, de må være romvesener. De, og Jacob Collier, de er så fantastisk spennende. Og Cory Wong, har du fått med deg han?
– Åjada, det spilles ja! Vulfpeck er jo tullete bra!
– Ja, ikke sant? Så jeg sjekka ut Henrik Linder, og denne fyren er en freakazoid! «Apollo In Color» nærmest ropte at jeg måtte hente inn Henrik, men jeg visste jo at han hadde mange baller i luften med både Dirty Loops og flere andre prosjekter, så jeg var usikker, men så var det en kompis som sa; ‘Du er Steve Vai – han kommer til å si ja’, så jeg bestemte meg for å prøve, og han svarte ‘Ja, selvfølgelig!’, og gjorde en fantastisk innsats!

– Nydelig line-up der. Jeg vil gjerne høre hva du har å si om en event som nesten hendte for et par år siden. Jeg tenker selvfølgelig på konserten med David Lee Roth som var under oppseiling, der dere nærmest sto på scenen, men det hele endte med endeløse køer, brannvesen og avlysing.
– Hehe, du aner ikke hvor nære det var! Jeg sto bokstavelig talt klar bak sceneteppet med gitaren på meg, med hendene klare til å slå an første tone på «Yankee Rose». Det var et konsertsted med 350 seter, der 1700 mennesker hadde trengt seg sammen. Jeg skulle akkurat til å slå an, når innehaveren kommer bort til meg og sier;
– ‘Steve, dere kan ikke spille! Brannsjefen sier at om dere spiller, kommer dere til å bli bøtelagt!’
– ‘Ja, hvor mye er bota på da?’
– ‘$5000’
– ‘Verdt det! Jeg betaler!’
– ‘Neineinei! Ventvent! La meg gå og sjekke!’
Vi står klare på scenen, mens Dave står bak og venter, og fyren kommer tilbake og forteller at stedet kommer til å bli stengt, og vi blir arrestert om vi spiller. Jeg var så gira at jeg bare tenkte; ‘Ok, det driter vi i, vi spiller uansett!’. Men han tryglet meg, ‘Neineinei! De kommer til å stenge sjappa for godt! Ikke bare i kveld!’ Vi var så jævla nære, og hadde jeg slått an den første tonen der, hadde det vært over, for da hadde vi ikke vært mulige å stoppe! *Hikst!* Dessverre hadde det påvirket for mange på en negativ måte, så dermed ble det ikke noe av.
– Det hadde blitt en konsert for historiebøkene!
– Absolutt!
– Med Dave i pensjonistenes rekker nå, så var vel dette siste mulighet for dere å spille sammen. Men nå forbereder du deg på en ny verdensturné igjen.
– Jepp. Jeg tror det blir rundt 250 jobber verden rundt. Jeg elsker å reise til fjerntliggende steder som sjelden får artister og band på besøk, så som Sibir, for eksempel, og Kina, alle disse stedene som ikke ser oss så ofte som de vestlige landene gjør. Jeg tror kanskje dette blir min siste store turné, der jeg er ute i halvannet år eller så, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan reise til, la oss si Ukraina, for eksempel. Jeg elsker å dra til slike steder, men det er utfordrende å komme seg dit.
– Vi er klare for å ta imot deg i Norge i hvert fall.
– Var du i Trondheim, sa du? Det er en nydelig by, jeg var jo der i flere dager på grunn av Starmus-festivalen. Det var en fantastisk opplevelse å være musikalsk leder for orkesteret der i noen dager, det var en stor opplevelse.
– Vi er klare for å ta imot deg i Trondheim igjen også, jeg skal høre med arrangørene her. Du nevnte jo at du hadde mange akustiske låter. Hva om du gjør som Joe Bonamassa, og gjør et nedstrippet sett først, og kjører fullt øs etter en pause?
– Jeg har jo gjort det tidligere. Ikke på «Passion And Warfare»-turnéen, men på noen av de foregående turnéene gjorde jeg det. Jeg liker å gjøre disse greiene. Akustiske instrumenter, jeg synger noen låter. Ikke akkurat sånn som Joe gjør det, men ikke langt unna, og jeg tenker å ha en sånn runde denne gangen også. Kort, men trivelig. Kom og se meg når vi kommer da.
– Kommer du i nærheten av meg, lover jeg å ta turen. Takk skal du ha, og lykke til med plateslippet!
– Takk skal du ha, håper vi sees!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022

, ,