Kategorier
Intervjuer Nyheter

Steve Vai – Går sine egne veier

De siste tretti år har Steve Vai bevist at han er en av planetens ypperste gitarister, og spilte sammen med både Frank Zappa, Whitesnake og David Lee Roth i starten av sin karriere. De siste to tiårene har han derimot vært soloartist, og vi tok en prat med trollmannen i turnebussen hans før konserten på Rockefeller i Oslo i sommer.

Steve Vai by Larry DiMarzio

De siste tretti år har Steve Vai bevist at han er en av planetens ypperste gitarister, og spilte sammen med både Frank Zappa, Whitesnake og David Lee Roth i starten av sin karriere. De siste to tiårene har han derimot vært soloartist, og vi tok en prat med trollmannen i turnébussen hans før konserten på Rockefeller i Oslo i 2016.

Tekst: Geir Amundsen
Sidekick: Ørjan Risa Svensen

– Velkommen tilbake til Norge! Det er gått cirka fire år siden du var her sist?

– Ja, jeg spilte samme sted her i Oslo på «The Story Of Light»-turneen i høsten 2012 – det husker jeg godt!
– Og nå kommer du rett fra Sverige hvor du spilte på Sweden Rock Festival i går – hvordan var det?
– Fantastisk! Jeg har aldri spilt der før, og i år var det visst festivalens 25-årsjubileum. Det var en vakker dag, sola skinte og publikum var tydeligvis der for å ha det hyggelig, så de var helt med.
– Traff du noen gamle kjente backstage? 

– Javisst! Jeg og Billy Sheehan hang mye sammen, for The Winery Dogs spilte også der samme dag. Og jeg fikk prata med min gode venn Eric Sardines.
– Vanligvis på festivaler er det vel bare rett inn, spille, og rett ut igjen? 

– Ja, vanligvis. Men vi hadde faktisk god tid i går og rakk å være der en stund. Vi kom tidlig, jeg spilte 16:00, og ruslet rundt resten av dagen og så på noen av de andre bandene. Sabaton var veldig bra! Masse pyro, og de kom på scenen i tanks! Og trommepodiet var en tank.

– På årets turne gjør du 1990-utgivelsen «Passion And Warfare» i sin helhet. Er dette noe du alltid har hatt lyst til, eller ble det foreslått fra managementet at ‘Dette vil nok fansen komme for å høre‘? 

– Det har vel ligget og murret i bakhodet mitt i årevis, men jeg har ikke helt turt å tenke tanken fullt ut, for det var litt skremmende.
– Fordi…?

– Fordi den skiva ble konstruert i studio. Med mange lag med gitarer, med mange intrikate deler, til meg å være. Og da jeg lagde den skiva, var jeg veldig vant til å ha en vokalist ved min side som frontet bandet – jeg trivdes best med å være sidemannen. Og jeg var veldig heldig da «Passion And Warfare» kom ut, for jeg fikk umiddelbar suksess. Men jeg turnerte aldri med den skiva, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, og ikke hadde jeg nok solomateriale til å kunne gjøre en hel konsert, følte jeg. Jeg kom opp med mange unnskyldninger for å ikke gjøre det, og i ettertid ville jeg nok gjort det annerledes. Og det er akkurat det jeg gjør nå! Men jeg elsker å turnere, så da 25-årsjubileet for «Passion And Warfare» nærmet seg, tenkte jeg at det hadde vært utrolig kult å spille den fra begynnelse til slutt – uten at jeg er spesielt opphengt i min egen musikalske arv.
– Det er noen låter på den skiva som du aldri hadde fremført på en scene før, ikke sant? 

– Riktig. Jeg hadde aldri spilt «The Riddle» før, eller «Alien Water Kiss», «Sisters», «Love Secrets»…fordi de er veldig produsert! Og jeg gjør noe nytt på denne turneen som jeg ikke har prøvd før, og som jeg liker veldig godt, og det er den store videoskjermen. I løpet av konserten dukker noen av mine gamle venner fra fortiden opp på skjermen, og jeg spiller sammen med de. Vi kjører også de originale musikkvideoene fra «Passion And Warfare» på storskjermen. Men for å få dette til å fungere, må trommisen spille til et klikk, så lyd og bilde synkroniseres. Det har vi aldri gjort før. Vi må også ha et lydspor på bånd i bakgrunnen, for vi er bare et firemannsband, og det er umulig for oss å gjenskape alle de gitarene og keyboardene du hører på skiva. Altså måtte vi enten supplere med et bakgrunnsspor, eller spille forenklede versjoner av låtene – noe vi ikke ville kompromittere – eller ha med oss flere ekstra musikere på turnè, men det ville antagelig blitt for kostbart til at vi kunne gjennomføre det.
– Bruker du det samme backingbandet som du hadde på forrige turné? 

– I hovedtrekk samme band som jeg har hatt i sytten år nå!
– Du vurderte ikke å dra inn Stu Hamm og Chris Frazier (som spiller bass og trommer på «Passion And Warfare») for akkurat denne turneen?
– Jo! Jeg vurderte faktisk det! Men det ville vært av rent nostalgiske grunner, og «Passion And Warfare» er bare en del av konserten – riktignok hoveddelen, men det er flere låter både før og etter. Jeg elsker Chris og Stu, men skiva er bare 54 minutter, og konserten varer over to timer. 
Jubileumsutgaven av «Passion And Primitive» kommer med en bonusdisc som heter «Modern Warfare» – som har blitt ei skikkelig kul Vai-skive!
– Og det er gamle låter?

– Ja. Etter at jeg hadde spilt inn min første soloskive «Flexable», som var veldig eksperimentell…

- Veldig Zappa-isj!
– Veldig! Da satte jeg sammen et band og begynte å skrive og spille inn ny musikk, men så begynte jeg i Alcatrazz, og så David Lee Roth, og deretter Whitesnake, så disse låtene ble lagt på hylla og glemt. Jeg begynte i stedet å jobbe med «Passion And Warfare»-låtene, men hvis du sammenligner «Flexable» og «Passion And Warfare», så skulle du ikke tro det var samme mann! Seks-syv av låtene på denne nye «Modern Primitive» ble faktisk innspilt for over tredve år siden, men de ble aldri gjort ferdige. Jeg hadde også noen låter som jeg skrev for bandet The Classified rundt 1984, og det besto av bl.a. Stu Hamm og Chris Frazier. Derfor samlet jeg det bandet igjen, for å gjøre ferdig det vi hadde påbegynt, og spille inn låtene som vi aldri hadde gjort i et studio. Det har blitt en veldig interessant skive, det er det manglende leddet mellom «Flaxable» og «Passion And Warfare». Det låter fortsatt svært Zappa-inspirert, men det er nok mer modent enn «Flexable».

– Om to år er det «Sex & Religion» som fyller 25 år. Kunne du forestille deg å få med Devin Townsend for en tilsvarende turne som denne? 

– Jeg kan lett forestille meg å jobbe sammen med Devin igjen, men ikke på noen «Sex & Religion»-jubileumsturne. Jeg tror ikke den skiva har noen større nostalgisk verdi for ham.

- Litt rart, for det var jo nesten det første han gjorde, han var helt ukjent da!
– Ja, han var tenåring! Og hvem skulle trodd den gang at han skulle bli det musikalske geniet som han er i dag!? Jeg visste han var en fantastisk vokalist, men jeg hadde full styring da. Jeg og Devin har samarbeidet et par ganger siden, og vi jobber mer effektivt sammen nå enn da. På «Modern Primitive» er det en låt som heter «The Lost Chord», som jeg pleide å synge selv. Men jeg likte ikke det jeg fikk til i studio, og trengte en annen vokalist – og Devin er min favorittsanger! Kanskje ved siden av Tom Waits! Så jeg ringte ham og spurte om han var interessert, og han sa ja med en gang. Og du kommer ikke til å tro dine egne ører når du får høre hva han har gjort! Han har drysset vokal magi over den låta, og resultatet er spektakulært! Så for å komme tilbake til spørsmålet ditt, så ja, jeg skulle mer enn gjerne samarbeidet med Devin om noe. Jeg blir stadig vekk spurt: ‘Hvis du kunne samarbeidet med hvem som helst, hvem ville du valgt?’, og jeg tenker stadig at det hadde vært interessant å jobbe med en særs kreativ person som ikke nødvendigvis er musiker! Men skal jeg velge en musiker, så ville jeg sagt Devin Townsend. Det ville blitt noe helt annet enn sist gang – det måtte isåfall ha vært en kreativ prosess hvor vi skaper noe sammen!


- Du kunne ikke tenke deg å gjøre som Joe Satriani – å ha et vokal-orientert bandprosjekt ved siden av din egen solokarriere? Du har helt sikkert fått tilbud! 

– Ja, månedlig, minst! Men nei, jeg er ikke så interessert i å prøve og gjenskape fortidens storhetsdager. Jeg har allerede gjort det, og jeg storkoste meg med både Roth og Whitesnake. Hvis jeg skulle gjort noe med de igjen, ville det blitt mer som en hyllest til fortiden. Jeg er ikke direkte avvisende til å delta i en ‘supergruppe’, men da måtte det ha vært noe helt spesielt. Det måtte ha vært noe helt annet enn folk forventer, det måtte vært noe intenst, noe musikalsk, og helt ukommersielt men likevel tilgjengelig. Og jeg har ikke hatt noen på radaren som har tilbudt noe slikt.

Foto: Warner Bros.
Foto: Warner Bros.

– Jeg snakket med Billy Sheehan i fjor, og han mente at det var bare et tidsspørsmål før bandet som spilte inn «Eat ‘Em And Smile» (med David Lee Roth, 1986) kommer sammen igjen og gjør et eller annet. 
(Les det intervjuet her.)
– Det er jeg bortimot enig i.

- Og det skjedde nesten i november?

– Det skjedde nesten, for et par låter i hvertfall. Det var på en liten klubb i Hollywood som har åpen scene på onsdager, og vi hadde blitt enige om å ta et par låter for moro skyld, uten å annonsere noe. Jeg hadde bedt Dave om å bli med, enda jeg ikke hadde trodd at han var interessert, men det var han! Men ryktet spredte seg, og de klarte å stappe 1700 mennesker inn i et lokale beregnet på 300 – køene var rundt hele kvartalet! Minuttet før vi skulle gå på scenen sto jeg der med gitaren og var klar til å slå an åpningsakkorden da innehaveren kom løpende bort til meg og sa at brannvesenet var her og nektet oss å spille. Jeg sa ‘Tuller du? Klart vi skal spille!‘ og han svarte ‘Nei, da blir dere bøtelagt!‘. Jeg sa ‘Greit, gi meg bota!‘ men han sa ‘Og så stenger de klubben!‘ – og da ga vi oss. Utenfor sto det brannbiler og karer med hjelmer og brannøkser… og de stengte likevel hele stedet – permanent! Det har enda ikke åpnet igjen. Vi har snakket om å gjøre dette skikkelig på et større sted, men det er vanskelig å finne tid når det er snakk om så travle musikere. Vi har hatt en åpen samtale og innsett potensialet. Alle har lyst, men vi er alle fullbookede med andre ting i lang, lang fremover – jeg booker mine aktiviteter minst ett år i forveien.

- Og så skal dine ledige dager klaffe med The Winery Dogs og Mr.Big og…
– …og Van Halen og Ringo Starr, for det er Gregg (Bissonnette, trommer) sin greie.
– Gregg spiller trommer i bandet til verdens mest berømte trommis? 

– Ja, han har spilt med Ringo i årevis. Han og Steve Lukather og Gregg Rolie. Så vi får se hva som skjer! Det blir spennende for oss alle, men hvem vet?
– Billy sa også at han ikke kunne fordra «Skyscraper» – og det var grunnen til at han slutta i bandet. Hva tenker du om de to skivene dere gjorde sammen med David Lee Roth? 

– Vel. «Eat ‘Em And Smile» var en kanonskive som du virkelig kjenner i magen. Den ble produsert av (Van Halens faste produsent) Ted Templeman, og var intens og fri og vital – en av 80-årenes beste rockeskiver. Da vi skulle lage «Skyscraper», sendte alle inn demoteiper med sine innspill og låtidéer. Dave ville denne gang i en annen musikalsk retning, noe som for så vidt ikke er uvanlig for artister. Dermed ble det mer struktur, og mer synthesizere. Jeg er selv særdeles strukturert, og produserte skiva sammen med Dave, selv om det aldri var meningen, men vi hengte oss helt opp i demoene. Det ble ganske eksperimentelt, i den grad Dave kunne bli det. Men det er noe meget bra musikk på den skiva, selv om det også er låter der som jeg ikke liker noe særlig – låter som jeg ikke skrev og som jeg ikke ville ha med på skiva. Turnéen var riktignok en kjempesuksess, men jeg skjønner Billys synspunkter. «Skyscraper» var en mer klinisk og poppa skive enn den intense og spontante «Eat ‘Em And Smile».
– Billy ville heller lage en organisk rockeskive?
– Ja, tror nok det. Noen fans forteller meg at «Skyscraper» er deres favorittskive som jeg spiller på, mens andre sier «Sex & Religion», som også var veldig forskjellig fra hva folk forventet seg fra meg. Den fikk dermed ikke like bra mottagelse som «Passion And Warfare», men i ettertid har trendene nådd den igjen, og det er nå en av de bestselgende skivene i katalogen min! Men jeg må si at jeg virkelig koste meg i de årene jeg spilte med Dave Roth, på begge turneene. Ting begynte å endre seg mot slutten av den andre turneen, og jeg følte en artistisk dragning til mitt solomateriale.

Picture by Norman Ferianto
Picture by Norman Ferianto


- Tilbake til «Passion And Warfare» – hva har den betydd for din solokarriere, og er det noe ved den du ville gjort annerledes i dag?

– Jeg ville ikke gjort noe annerledes. Jeg ville ikke forandret en note! Men jeg ville egentlig ikke endret noe på noen av skivene mine. Eller joda, selvsagt hører jeg ting og tenker at jeg ville ha gjort det på en annen måte nå – men jeg ville ikke gjort det på en annen måte da, ellers hadde jeg jo gjort det! Men hvis en artist er heldig, så klarer han å lage ett karrieredefinerende album, hvor alle elementene klaffer, og den skiva blir et øyeblikksportrett av den artisten på høyden, der og da. For min del er det «Passion And Warfare» – den skiva ga meg en solokarriere, og den er helt klart den viktigste på min solo-CV.
– Du fikk også muligheten til å promotere den skiva mens du var på turné med Whitesnake. Det hjalp vel på!
– Ja, David Coverdale var ekstremt sjenerøs sånn sett. Jeg var på turné med Whitesnake da skiva mi ble sluppet, og han ga meg et langt solonummer hvor jeg spilte et par av låtene fra skiva. Det var ganske spesielt at han faktisk tillot det!

– Du har blitt en av de mest innflytelsesrike gitaristene i verden, men hvem ble du selv inspirert av i starten? 

– Jimmy Page. Han var den største for meg.

- Det kan man virkelig ikke høre i spillinga di!

– Nei, men hvem kan du høre i spillinga mi?! Haha! Men joda, det er litt Jimmy Page-innflytelse der, det er litt Jeff Beck, litt Joe Satriani som var min instruktør, litt Brian May, Ritchie Blackmore, Allan Holdsworth, Al DiMeola, McLaughlin, Santana… noen nyere gitarister har også hatt innflytelse på gitarspillet mitt. Da jeg var ung, var jeg veldig interessert i musikk og komponering, så jeg lærte meg på et tidlig stadium å skrive låter. Jeg var bergtatt av gitaren, men det virket alltid uoppnåelig å mestre og spille på en gitar! Det var for de aller kuleste – og jeg følte meg ikke kul nok til å engang tenke på å spille gitar selv! Men da jeg var 12 år gammel, kom min søster hjem med Led Zeppelins «II» – og da jeg fikk høre den, gikk det et lys opp for meg – jeg visste der og da hva jeg ville bruke mitt liv til. Jeg ville spille gitar!

- Var du Zappa-fan før du begynte å spille med han? 

– Ja, jeg var massiv Zappa-fan! I Franks gitarspill falt alle bitene på plass. Da jeg hørte ham, ble han en viktig inspirator, for han gjorde full pakke! Han komponerte, han var morsom, han spilte gitar på en ny og sprø måte, han hadde alt! Men da jeg vokste opp og hørte på Jimmy Page og blues og jazz, følte jeg aldri at jeg var god nok til å bli som de. Da jeg spilte til gamle bluesskiver, prøvde jeg heller ikke å spille som orginalen, fordi a) jeg kunne aldri bli så god at jeg kunne kopiere det eksakt! Og b) hvorfor skulle jeg kopiere det de gjorde – de gjorde jo dette allerede på en optimal måte! Derfor ga det aldri mening for meg å prøve å spille nøyaktig som Jimmy Page. Skal du være som Jimmy Page, må du finne din egen stil, for det er akkurat det han gjorde. Så selv om jeg hadde en skokk av gitarister som inspirerte meg, og jeg lærte meg å spille låtene deres, så var jeg mer interessert i å komme opp med egne originale ideer – til og med da jeg var tolv, tretten år, alderen når man er på sitt mest påvirkelige. Jeg skjønte ikke da at jeg var i ferd med å utvikle min egen identitet som gitarist – jeg tenkte ‘Jeg er ikke god nok til å spille ditt, men jeg kan spille datt ganske bra!’. Og grunnen til at du i det hele tatt er interessert i å prate med meg i dag, er sikkert at jeg allerede da hadde entusiasmen for å finne noe nytt og originalt innen meg selv. Uansett om det var en greie med vibb-armen eller en melodi – det ble jeg oppriktig oppglødd over.

Steve Vai i turnebussen i Oslo. Foto: Geir Amundsen


- Så hvordan taklet du å erstatte Yngwie Malmsteen i Alcatrazz, og måtte lære deg å spille hans låter, riff og soloer?
– Jeg trengte ikke å takle det – jeg bare gjorde det. Jeg mener, da Yngwie kom til California og begynte å spille, så var det et sjokk for oss alle – vi tenkte bare ‘Hva i helvete er det den fyren gjør!?‘. Vi trodde ikke det var teknisk mulig! Tonen, vibratoen, intonasjonen, tempoet… han var som en eksplosjon av frihet! Så han hadde en stor innflytelse på meg, han og Edward (Van Halen) – for jeg hørte på de, og sammenlignet med mitt eget gitarspill, og tenkte på samme måte; jeg kommer aldri til å bli like god som disse karene! Jeg må heller prøve å være så god som jeg kan bli! Det viktigste jeg plukket opp fra Yngwie, var nok å gjøre tonen min renere – jeg hadde ikke noe interesse av å spille akkurat som han, men hans gitarspill var veldig fascinerende og inspirerende! Det er han fortsatt, og jeg har jo i praksis bodd sammen med mannen i halvannen måned ganske nylig!

- Ja, du har turnert med ham og Nuno Bettencourt?
– Yngwie, Nuno, Zakk Wylde og Tosin Abasi. Fantastisk turné!
– Jeg kjenner ikke til han siste…Abasi? 

– Tosin Abasi er et supertalent av den nye generasjonen gitarister som du garantert kommer til å høre mye om i tiden fremover! Han har et band som heter Animals As Leaders. Men tilbake til ditt spørsmål om å erstatte Yngwie i Alcatrazz. Jeg ble med i bandet på særdeles kort varsel etter at de sparket Yngwie, og hadde bare ett døgn på meg til å lære alle låtene før den første konserten! Og den ble jo ganske spesiell, for mesteparten av publikum var der for å høre Yngwie, og var ikke engang klar over at han ikke var med lenger. De sto og ropte Yngwies navn taktfast før bandet gikk på scenen, og ble totalforvirret da de fikk se meg der i stedet, haha! Men jeg måtte bare se an situasjonen. Jeg ville ikke engang prøve å låte som Yngwie og spille på samme måte, for det kunne jeg ikke. Jeg måtte bare gjøre det på min egen måte, og det gjorde jeg. Akkurat det samme som da jeg ble med i Daves band og måtte spille masse Van Halen-låter. Jeg prøvde aldri å kopiere det den forrige gitaristen gjorde – og jeg ville hørtes ut som en idiot om jeg prøvde!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016