Kategorier
Intervjuer Nyheter

Steve Hackett – med Genesis på sengekanten

Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen.

Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen. I den andre enden sitter en opplagt og snakkesalig Steve Hackett som aller først vil vite hvordan jeg har det før vi går i gang å snakke om hans litterære bravader.

Tekst: Trond Gjellum
Foto: Lee Millward, Armando Gallo
, Anne-Marie Forker

– Hvordan har corona-pandemien påvirket deg og ditt?
– Den har endret på enormt mye – og kommer til å gjøre det i lang tid fremover. På grunn av alle restriksjonene har jeg brukt mer tid på innspilling og lite – eller det vil si ingen – tid på veien.
– Så du driver med innspilling av et nytt album?
– Ja, og jeg har faktisk kommet veldig langt i prosessen. Det er et album som i all hovedsak er akustisk og orkesterbasert, og vi er kun to låter unna å være ferdig innspilt. Det har gått bra, og jeg er veldig fornøyd. Alt tar sin tid, vet du, men det har gått overraskende fort, for Covid-situasjonen har gjort at man har sittet i studio uten avbrekk av turneer og konserter. Så det er aldri så galt at ikke det er godt for noe! Jeg jobber sammen med keyboardist Roger King, og der er også med noen gjester med. Det har alt i alt vært en spennende og fruktbar prosess.
– Du har spilt det inn i ditt eget hjemmestudio?
– Ja, jeg spiller inn hjemme på proft utstyr hjemme, og det har jeg gjort mye av de siste årene. Her får man solskinnet gjennom vinduet, og det blir nesten som en forlengelse av hjemmelivet.
Det hørtes jo nesten romantisk ut!
– Ja, det er veldig trivelig å måtte avbryte innspilling fordi naboen står på døra og lurer på om den kan få låne hageredskaper! Samtidig er det noe som gjør at plateinnspilling tar ganske lang tid i disse dager, nettopp fordi det kommer så mye annet i veien. Det er alltid hyggelig når noen kommer innom, men det spiser opp tid. Før måtte vi være kjappe i studio fordi det var så utrolig dyrt, og jeg skulle ønske jeg fikk til syttitallets kjapphet i innspillingsprosessen, men med nøyaktigheten som er mulig nå.
– Skriver du musikk hele tiden?
– Ja, mer eller mindre. Til og med i drømme skriver jeg musikk! Jeg kan våkne av at jeg synger på en melodi jeg aldri har hørt før! Hvis det er noe covid-pandemien ga meg mulighet til, var det å få gjort ferdig mange ideer jeg har hatt liggende en stund.

– Over til selvbiografien “A Genesis In My Bed” som kommer ut i disse dager (– og anmeldes her). Aller først må jeg si gratulerer med en interessant og morsom bok.
– Tusen takk, og hyggelig at du liker den. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger, og det virker som om folk liker tilnærmingen min til å fortelle historien om meg.
– Hva slags reaksjoner har du fått?
– Du vet, de fleste rockeselvbiografier handler fort om sex, drugs og rock’n’roll, og jeg ville ikke falle for fristelsen å lage en tilsvarende fortelling. Mitt liv er ikke KUN sex, drugs og rock’n’roll, det er så mye mer enn det. Derfor ville jeg få frem andre sider ved meg selv, de åndelige sidene, interessen for musikk utenom rocken, og så videre. Du kan si jeg ville ta leseren med på min personlige reise. Jeg er jo ikke den samme personen som da jeg startet, så denne reisen og historien om de opplevelsene som endrer en, tror jeg kan være interessant for andre å lese om.
Ja, du forteller mye om endring, enten det gjelder samfunnet, musikkhistorien, eller ditt eget liv. Samtidig opplever jeg som leser at det går en tråd av nostalgi gjennom boka, der du med stor innlevelse gjenopplever minner fra barndommen, enten det er fra grøssergrotten i opplevelsesparken, eller å leke blant krigsruiner i Londons gater. Er fortiden fortsatt en del av deg som person?
– I høyeste grad. Jeg har en engelsk fortid som preger meg, og i arbeidet med boka ble jeg klar over hvor mye jeg er preget av stedet jeg vokste opp. Jeg forsto for eksempel ikke som barn at jeg vokste opp i et England preget av å ha vært i krig kun noen få år tidligere. Området i London som jeg vokste opp i hadde vært tungt bombet av tyskerne, og jeg undret meg som liten om hvorfor så mye rundt meg var i ruiner. Det å vokse opp i disse omgivelsene påvirket også sterkt de voksne rundt meg, de som hadde opplevd krigen og bombingen.
– På hvilken måte merket du det på de voksne rundt deg?
– Kanskje først og fremst i form av at mange av de voksne var frustrerte, mentalt slitne og ofte bar på angst og depresjoner vi unge ikke var klar over at de bar på. Som skoleelev opplevde jeg ofte at lærerne tok dette ut på oss elevene.
– Ja, i boka skildrer du en lærer som river i stykker en tegning du er stolt av …
– Det er dessverre kun et av mange eksempler. Jack Bruce (bassisten og vokalisten i legendariske Cream) fortalte i et intervju om det samme, da en musikklærer rev i stykker notene til strykekvartett Bruce hadde skrevet og kalte ham udugelig. Lærerne tok det i det hele tatt ofte ut på oss eller brakte videre negative tanker om håpløshet og ingen mulighet for at ting kunne bli bedre. Slikt former karakteren din, og du føler at du må gjøre noe som slår dem i trynet uten bokstavelig talt å slå dem. 
I sin selvbiografi “Thanks A Lot Mr Kibblewhite” forteller The Who-vokalisten Roger Daltrey om mye av det samme, og han har morsomt nok laget selvbiografien som en takk til hans tidligere rektor som mente Daltrey var ubrukelig, og derfor sparket han ut fra skolen. Da Daltrey gikk hen og ble et rockeikon, syntes han det var på sin plass å takke rektoren for at han sparket Daltrey ut i verden – bokstavelig talt. 
– Ja, nettopp, det har jeg faktisk ikke fått med meg! Interessant! Jeg har ikke lest biografien, men har jo snakket med Roger. Vi er jo begge fra London, litt forskjellige deler riktignok, men har hatt en del felles opplevelser, og det du forteller der, kunne like gjerne vært hentet fra livet mitt.
I boka beskriver du hvordan du drømte om å være superhelt og komme deg ut av hverdagen. Ble det å være proff musiker en slags superhelt som trakk det ut av hverdagen?
– I høyeste grad. Jeg husker hvordan en del av de musikerne som jeg så på sekstitallet, særlig Jimi Hendrix, lagde musikk som tok deg på en reise til et sted som ikke var av denne verden. I Genesis fikk jeg muligheten til selv å dyrke dette, og det å ta lytteren med ut av der vi er i nå, er stadig en drivkraft i det jeg driver med musikalsk.

Genesis & Steve Hackett Wind & Wuthering tour 1977

– Boka heter “A Genesis In My Bed”, og din tid i bandet blir behørig dekket. Du forteller blant annet at da du fikk jobben som gitarist i bandet, følte du at du hadde fått en “ticket to Mars”, siden du ble medlem av et fremadstormende og innovativt band med gode fremtidsutsikter.
– Genesis var viktig for meg, for det var mitt første ordentlig proffe band. De var i en helt egen liga og et sted jeg utviklet meg mye som musiker og menneske de syv årene jeg var med. Derfor har jeg mye om Genesis i boka, fordi det mer enn noe annet jeg har opplevd, formet så mye om det jeg tenker om musikk, spille i band, komponere og organisere.
– Du beskriver også at du hadde en helt annen bakgrunn enn de fleste av de andre medlemmene i bandet. Påvirket din bakgrunn rollen i bandet og hvordan du interagerte med dem?
– Jeg – og i og for seg også Phil (Collins, trommer) –  hadde en annen bakgrunn enn Mike (Rutherford, gitar, bass), Peter (Gabriel, vokal) og Tony (Banks, keyboards). Mine besteforeldre var hardtarbeidende arbeiderklasse, og foreldre mine kom fra lavere middelklasse, noe som gjorde at jeg hadde opplevd mer av det å stå lenger ned på rangstigen i et veldig klassebevisst samfunn.
– Merket du noe til dette klasseskillet mens du spilte i bandet?
– På noen områder var det var et stort klasseskille som jeg noen ganger merket, ikke nødvendigvis gjennom negative erfaringer, det var heller opplevelser som fikk meg til å undres over ting var som det var. Peter, Mike og Tony kom fra overklassen med store hus, privatskoler, slekter med lang historie fra næringsliv og forsvar, og så videre. Men denne oppveksten var ikke bare lett, for de måtte gjennom et til tider veldig brutalt og undertrykkende privatskolesystem som skulle produsere byråkrater til en døende kolonimakt som Storbritannia var på slutten av sekstitallet. Vi hadde til felles at vi var en ny generasjon unge som ville ut av det som foreldrene våre hadde plassert oss i, men bortsett fra at de tre hadde langt hår, hadde vi ikke alltid like mye til felles når det kom til handlemåter og tenkemåter.
– Hvordan merket du dette?
– Kanskje først og fremst gjennom at det var veldig mye konkurranse mellom Peter, Mike og Tony på alle områder – de skulle alltid overgå hverandre og styre retningen. De satte pris på hverandre, men de var likefullt en form for konkurrenter. De var alle særdeles talentfulle, men det ble til tider litt mye konkurranse på bekostning av fellesskapet, og jeg følte noen ganger at det kom litt i veien for uttrykket til bandet. Altså alt som ble skrevet passerte gjennom bandet for innspill, men folk var noen ganger litt for opphengt i å få med sine ting heller enn å tenke om det var bra for helheten.
– Ja, det med konkurranse er vel en ikke ukjent problemstilling i de aller, aller fleste band … ?
– Ja, det har jeg skjønt i ettertid, men jeg ble litt tatt på sengen av det da jeg begynte i bandet. Jeg må innrømme at jeg ble litt fascinert av denne konkurransen, og siden de alle var veldig gode låtskrivere, var denne konkurransen på sitt beste noe som skapte musikk som brakte oss i helt i forkant av en bølge med band som ville utvide horisonten.

– Noe som kommer fram flere ganger i boka, er at du fikk mye frihet til å forme din plass med lyder, og du ble oppfordret til å si din mening og komme med innspill. Det er jo en drøm for en musiker som ikke skriver så mye musikk selv, slik du gjorde da, og jeg kan skjønne at du verdsatte det. Men hva var den største utfordringen med å spille i bandet?
– Kanskje først og fremst var det det å flytte hjemmefra og klare seg på egenhånd. Jeg var ingen mammadalt, men det var en overgang å klare alt det praktiske i livet tillegg til å jobbe med musikk. Da jeg ble med i bandet, hadde de spilt proffe gigger i over ett år, og hadde således en oppfatning av hva profesjonalisme var – selv om vi ikke alltid var enige i hva det egentlig innebar, haha! Det jeg ville jobbe med og fant i Genesis, var et band som hadde kontroll over lydbildet, hadde en tanke om et sceneshow, møtte opp på konserter forberedt, og ikke minst ga publikum en følelse av at de overvar noe helt spesielt. Det var faktisk ikke så vanlig på den tiden, og utrolig mange store band oppførte seg veldig uproft og gjorde ikke noe for å gi publikum en unik opplevelse som de følte var verdt billettpengene.
– Hvordan kom dette til uttrykk?
– Kanskje først og fremst gjennom at det ikke var noen orden på scenen, med kabler og instrumenter overalt, at man stilte skitten på scenen, ikke kommuniserte med publikum og så videre. Det var mye Peter som tok seg av det visuelle, mens jeg var en som ofte pushet på hvordan vi skulle låte på scenen. Mike og Tony la veldig mye tid og energi i komposisjon og arrangementer, men var i begynnelsen ikke like opptatt av hvordan det skulle presenteres på en scene. Det er viktig å få fram at jeg ikke pushet på ikke for kontrollere bandet, men å få det under kontroll. Alle var opptatt av det, men jeg tok ofte litt ekstra ansvar. Jeg ville at det skulle låte som et orkester, for det vi ville skape romantisk rock der vi blandet sjangre og så utover vante musikalske rammer.
– Hvilken låt med Genesis fra denne perioden føler du oppfyller det?
– Jeg vil si at tiden rundt “Selling England By The Pound” nailet vi dette perfekt, og “Dancing With The Moonlit Knight” er i mine ører perfekt Genesis, fordi det er en blanding av alt vi sto for: Nitten forskjellige sjangre på litt over seks minutter, sømløst skrudd sammen til noe som låt nytt og friskt.
– Hvilket forhold har du til den musikken nå?
– Det er veldig mye bra på de gamle skivene, noe av det er til og med nesten like godt som det jeg gjør nå, haha. Forholdet mellom nytt og gammelt er viktig for meg, og selv om alle musikerne sier at “hør på det nyeste fordi det er det beste vi har gjort”, gjorde vi på den tiden noe godt sammen som vi ikke har gjort bedre hver for oss senere. Det synes jeg er viktig å minnes uten at jeg skal undervurdere det vi driver med nå.

Steve Hackett & Mike Rutherford, Wind & Wuthering tour 1977

– Peter Gabriel ble etter hvert gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse og publikum, og det er godt kjent at en del av de andre medlemmene i bandet følte at de ble urettmessig dyttet i bakgrunnen. Slik jeg forstår det ut fra boka, hadde du ikke det samme problemet med dette?
– Nei, på ingen måte. Peter var perfekt for dette, og man kan ikke legge skjul på at han var stjerna som ga oss masse oppmerksomhet. Jeg hadde ikke problemer med det, for han var den som hadde scenetekke og gjorde at vi stakk oss ut blant andre band. Vi hadde en proff scene, lysshow, kulisser, backdrops og mellotron, men det hadde vært lite verdt uten Peters innsats på scenen.
– Ja, man kan trygt si at dere skilte dere ut.
– Ja, og det var et resultat av at vi fant ut at vi som band må spille på våre styrker. Pete hadde alltid vært glad i drama og teater, og var flink til å trekke dette inn på en måte som ingen andre band på den tiden gjorde. Selv om ikke det var lett å svelge det, skjønte de fleste av oss at dette kom bandet som en helhet til nytte. Da han tok på seg kostymer, brakte det oss på forsiden av alle musikkbladene, noe som ga oss god – og gratis – markedsføring. Det som er viktig å huske på, er at Pete hele tiden var ambisiøs på bandets vegne, og i mine øyne var han forsiktig med å dytte seg fram på bekostning av bandet. En annen side ved Peter som gjorde at det knaket litt i sammenføyningene, var at han hele tiden snakket mye om samarbeid med andre utenfor bandet, men det var ikke de andre – kanskje spesielt ikke Tony – opptatt av. Han mente at alt skulle gjøres av et lite team, eller “In-house” som vi sier i Storbritannia. Mike var litt som Tony, mens jeg var litt sånn i midten, den udefinerte. Du kan vel si at jeg ville gå i mange retninger – samtidig!

– Selv om du er kjent som gitarist, kommer det i fram i boka at det faktisk var munnspillet som var ditt første instrument, og du beskriver gleden over å oppdage det og utforske det. Har du fortsatt et varmt forhold til munnspill som instrument?
– Jeg elsker det! Faktisk vurderer jeg å lage et munnspill-album bare for moro skyld slik jeg gjorde et bluesalbum for noen år tilbake. Noen “seriøse” musikere vil kalle mitt forhold til munnspill for en “guilty pleasure”, noe man liker, men ikke vil fortelle om. Progfolket skjønner det heller ikke: Hvorfor skal en el-gitarist som har brukt mellotron være glad i et så enkelt instrument? Det de ikke skjønner er at det handler om følelser og det å kunne spille på et instrument som ligger mer opp mot det den menneskelige stemme kan gjøre. Gjennom å spille munnspill lærte jeg å kontrollere tonen gjennom hvor hardt jeg blåste, jeg lærte meg hvordan man kunne bende noter, og ikke minst elsker jeg klangen av det. Hvis du vil oppdage hva man faktisk kan gjøre på et munnspill, må du sjekke ut Larry Adlers tolking av “Rhapsody In Blue” for piano og munnspill. Han var et enormt talent, og her får han fram alle de mulighetene som ligger i et munnspill. For meg er dette noe av det ypperste jeg kan tenke meg av instrumentprestasjoner.
– Hvordan påvirket bakgrunnen fra å spille munnspil gitarspillet ditt?
– Tydeligvis mer enn jeg var klar over. På “The Lamb Lies Down On Broadway” er det en låt som heter “The Light Dies Down On Broadway”, der jeg bruker noen helt spesielle bendeteknikker som Pete sa låt som om jeg skulle spilt det på munnspill!
– Gitarspillet ditt har ofte vært preget av det å jobbe med litt utydelig anslag og mye sustain. Kommer det fra din bakgrunn i munnspill?
– Godt observert! Jeg er veldig fascinert av lyden som kommer fra sustainen, det som kommer etter anslaget, og hvordan den kan formes. Jeg prøver få denne tonen til å låte som alt mulig annet rart, være seg blås eller stryk. Gitaren er i utgangspunktet et veldig analogt instrument, og det at lyden kan formes så mye etter at man har slått an noten, gir det noen unike muligheter. Jeg har aldri vært så glad i det tørre, honkey soundet som preget gitarspillet i min oppvekst, du vet Duane Eddy, «Theme From Bonanza» og slikt. Det er et fint sound til sitt bruk, men da jeg hørte legatospill i hendene på Jeff Beck og Eric Clapton, med masse feedback og fingervibrato, skjønte jeg at gitaren kunne gjøre mye mer enn jeg var klar over. Gitarlyden ble mer som en stemme og langt unna surf og cowboy. Det appellerte til meg.
– Så gitaren er fortsatt din store kjærlighet?
– Gitaren slutter aldri å forundre meg. Det er en enorm verden av lyder og muligheter, enten man spille klassisk akustisk eller elektrisk. Gitaren kan morfe mellom alle mulige lyder. Den kan være hard og perkussiv, men også myk. For ikke så lenge siden gjorde jeg noe spennende: Jeg spilte inn elgitar uten å plugge den inn i noen forsterker eller lydkort, men heller å sette oppe en mikrofon ved der jeg slår an tonene, akkurat som jeg ville tatt opp en akustisk gitar. Jeg spilte så noe i flamencostil, og det låt veldig annerledes og fint, og elgitaren ble nesten som et nytt instrument, med en udefinerbar, østlig klang. Slikt er morsomt å oppleve etter å ha spilt dette instrumentet i over femti år.

– I skrivende stund er musikkmediene fulle av oppslag om den forestående Genesis-reunionen mot slutten av 2020. Hva er dine tanker om den?
– La meg si det sånn: De vil feire 80-tallet da de solgte enorme mengder hitsingles, så det hadde vært lite plass for meg. Jeg respekterer – og liker – det de gjorde da, men jeg ville heller feiret det klassiske Genesis fra den tiden vi spilte sammen på syttitallet. Det atmosfæriske, det som noen ganger lød som et soundtrack, andre ganger klassisk. Det bandet som ga instrumentalister tid til å uttrykke seg og ikke tenke på lengden på låtene. Du kan vel si at Genesis fra den perioden er progekvivalenten til Cream: Musikk som dukker opp mange år etterpå og fortsatt vekker følelser hos de som husker det og nysgjerrighet hos de som hører det for første gang. Jeg vet at dette høres klisjé ut, men jeg opplever at noe av den musikken vi lagde på syttitallet er i ferd med å bli en slags klassisk musikk.
– Morsomt at du nevner det, for da du sist gang spilte i Oslo i mai 2019, overhørte jeg under fremførelsen av “Firth Of Fifth” en ung gutt si til faren sin at dette nesten var som å høre klassisk musikk.
– Det var veldig hyggelig å høre. Jeg har jo selv sett på dette som en slags form for klassisk musikk med elektriske instrumenter.
– Elektrisk klassisk kan man kanskje kalle det?
– Absolutt! Det kan være en sjangerbetegnelse jeg kan leve godt med!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020