Stylus / Ignition Records
Siden den knallsterke debuten «Word Gets Around» i 1997 har walisiske Stereophonics med Kelly Jones i spissen gitt ut ny skive nøyaktig annethvert år. Men etter den noe skuffende «Keep Calm And Carry On» fra 2009 har de denne gang brukt hele fire år på å koke ihop «Graffiti On The Train», og jaggu viser ikke resultatet seg å være det beste de har gjort siden 90-tallet. Oppskriften er fortsatt den samme, men det er et noe mer melankolsk Stereophonics vi møter denne gang. Åpningssporet «We Share The Same Sun» slår an tonen, med Jones’ sterke og karakteristiske stemme og Springsteen-inspirerte tekster de fleste kan kjenne seg i. Tittelsporet har kanskje en av de mest hverdagslige titlene noensinne, men musikalsk er dette noe av det mest grandiose og episke bandet har levert, komplett med dramatiske strykere mot klimakset. Første singel «Indian Summer» kunne likegjerne vært Magnum på sitt mest kommersielle (Ja, det var faktisk positivt ment!) mens mollstemte «Take Me» skiller seg ut med kvinnelig gjestevokal på annenhver linje. «Catacomb» er skivas hardeste rocker, mens vi er tilbake til det episk orkestrale med «Roll The Dice» og storslagne «Violins And Tambourines».
Det hele tas helt ned med en sløy blues på «Been Caught Cheating», og «In A Moment» er en av skivas tøffeste låter, med uvante rytmer fra Stereophonics, en suggerende sak med orientalske skalaer. «No-One’s Perfect» er en akkustisk nedstemt avslutning på en skive som står som en av bandets aller sterkeste, selv om det fortsatt er et stykke opp til Stereophonics to første og beste utgivelser.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 04.mars 2013