Steel Panther – Øl, fitte og hornmusikk!

Denne gangen har vi gjort noe litt annerledes. Vi tenkte det kunne være interessant å se hva humorist, Pondusredaktør og frontmann i hallingcorebandet Blodsmak, Tom Ostad ville få ut av en prat med en av rockens morsomste menn, Satchel fra Steel Panther. Resultatet ble… tja… omtrent som fryktet.

Tekst: Tom Ostad
Fotos:
Anne-Marie Forker, Arash Taheri

Mandag 17. Mars 2014. Plassen utenfor Sentrum Scene syder som Sunset Strip i LA en sommerdag i 1984. Fra forstedene har de kommet i flokk, herlig vampete og glam-skitne i all sin prakt. Peroksydbleket, kreppet hår og tights. Kajal og bandannas. Slitne Genser’n Roses T-skjorter og Ola-vester som stolt bærer sine Ratt og Poison-merker, er hentet frem fra bakerst i skapet. Det er sannelig rester av et par hockeysveiser å spore på de dristigste hodene.

Steel Panther er i byen, og mange av de som tilbrakte sin ungdomstid bak transformatoren ved blokka, med to lettøl og en C-90-kassett full av sleazy rock av tarveligste sort, har karret seg til byen for å gjenoppleve sine glansdager.

Hver mandag på LAs Sunset Strip har Steel Panther gjennom en årrekke trukket skuelystne, trofaste fans og stadig større gjesteartister til sine dekadente 80-tallshow. Etter hvert som 80-tallet har kommet tilbake (thank fucking god for that!), har bandet de senere årene klart å fylle konsertlokaler med sin nærmest pornografiske, men likevel ektefølte hyllest til 80-tallets hair metal. Fra å covre Van Halen og Bon Jovi, på mesterlig vis, har de klart å prestere tre album med hårmetall av mest plysjkledte sort. Med gigantisk trommelyd, halsbrekkende gitarer, vokal som gir David Lee Roth konglehud på testiklene og… vel… bass, gjør Steel Panther 80-tallsmetal bedre enn 80-tallsmetallen klarte selv.

Vi var så heldige å få 15 minutter med strengegud og sexmarodør Satchel, og la oss bare cum clean (heh heh) med en gang her:

Undertegnede HADDE gjort hjemmeleksen sin. Han hadde googlet Russ Parrish og hørt seg opp på sen Judas Priest, analysert soloer og hadde hodet full av velfunderte spørsmål om både stjernelivet og superstrengteori, låtskriving og livet på veien.

Men vel plassert foran dåreblikket og de solariumsbrune fleksemusklene til verdensstjernen Satchel, løsnet all hans journalistiske integritet som flass av en solbrent engelskmanns rygg, og alt som ble igjen, var ikke en herre i sin beste alder, men en fnisende skolejente som kjente niplene stivne for første gang.

Etter litt innledende smalltalk, der vi var innom temaer som alt fra brasilianske transvestitters evner til å gi blowjobs, til… tja… gloryholes med alt fra dronning Elizabeth, Tommy Lee og schäfere bak veggen, var det på tide å gå i gang med intervjuet på ordentlig. Eller bare la Satchel snakke på både inn- og utpust, som det i praksis gikk ut på.

– Velkommen til Norge, Satchel, dere har vært her før?
– Ja, vi har vært her før, og Norge er helt fantastisk, fordi damene har vagina her. De fleste i allefall.
– Jeg har sjekket litt i bakgrunnen deres og…
(Her kunne man se at Satchel ble litt mørk i blikket og ikke var klar for å diskutere noe som helst som kunne lukte noe annet enn hans rolle i Steel Panther. Journalisten i meg tenkte sitt. Hva hadde han å skjule? Noen arbeidsuhell med påfølgende farskapssak forrige gang han var i Oslo? Hvem vet… Klokelig lot jeg den ballen ligge, av redsel for at han ville forlate rommet.)
– Fant du ut at vi er det beste live heavy metal bandet i verden? At vi faktisk har vunnet en konkurranse to år på rad nå, som det beste heavy metalbandet i universet? Vi slo blant annet Metallica, Maiden og så vidt Halestorm…
– I universet?
– Javisst! Altså jeg vet jo ikke om det finnes liv der ute, men jeg antar at gjør det. Det finnes milliarder av stjerner der ute, og milliarder av planeter som antas beboelige, og jeg regner med at det finnes millioner av dem har bitchin’ bands. Og vi slo alle! Og kan du forestille deg alle de hotte groupisene der ute, med noen av universets vakreste vaginaer. De kan være selvlysende grønne med trippehull og plystrelyder, for alt jeg vet. Det triste er jo at vi aldri får se dem. Men man kan lukke øynene mens man boller en jordgroupie og fantasere om en vagina fra Alfa Centauri.
– Dere er kjent for et legendarisk liveshow, med ganske mye action, både på scenen og ikke minst i salen…
– Av en eller annen grunn, både på scenen og bak scenen så får jenter et behov for å vrenge av seg klærne og vise frem puppene og vaginaene, og også ting som ikke er vaginaer. Hva enn de er utstyrt med, så vil de vise det frem. Det er noe av Steel Panthers kraft. Det er ikke noe man kan lære. Man er født med det. Jeg debuterte seksuelt ganske sent… Som åtteåring, og etter det merket jeg at jeg hadde en mystisk evne til å få folk til å kle av seg bare ved å være til stede i rommet. Dette har jeg rendyrket og tatt videre med meg til Steel Panther, og det er det som gjør oss så awesome på scenen. Når panterene går på scenen, går BHene av damene. Slik at vi får se puppene. Og noen ganger vaginaene.

– La oss snakke litt om det nye albumet.
– … Ja!
– Ja?
– Det er awesome!
– Takk, det er egentlig alt jeg trenger å vite…

Og der kunne egentlig hele diskusjonen om albumet vært over, men en god journalist kommer med oppfølgingsspørsmål. Det har jeg lært.

– Så lenge det er nærmest identisk med de to første, så er jeg happy. Er det likt?
– Hey, hvis du likte de to første albuene, så er dette albumet for deg, mann. Jeg vet ikke hvordan vi har gjort det, men vi har fanget essensen av de to første albumene våre, «Feel the Steel» og «Balls Out» og destillert det til denne skiva, så du får den gode gamle Steel Panther-metallen. Men i tillegg til det har vi klart å bevege oss inn i fremtiden av heavy metal, og utforske temaer som aldri har vært tatt opp i sanger før. Som for eksempel i låta «Gangbang At The Old Folks Home». En riktig headbanger som gir deg lyst til å dra på gamlehjemmet og organisere en orgie. Fordi er det noe de gamle ønsker, så er det nettopp det.
– Vet du, den får fremtiden til å virke lysere for oss alle…
– Hahaha! Takk, det er jo det vi i Steel Panther gjør. Vi gir trøst til de som er engstelige for fremtiden. Steel Panther er der for å si «Hei! Slapp av. Det er ikke farlig.» De gamle er minst like kåte som de som er unge. Og fordelen er at de gamle svina har vært ute en vinternatt før, så erfaringen de bringer med seg er helt awesome. De drar ut gebissene og gir de blauteste blowjobene. Vaginaenes er kanskje litt mer slufsete, men det de mangler på spenst og fitness, tar de igjen på årevis med erfaring. Pluss at de har kanskje ikke sex så ofte, så de er superklare for å være skikkelig dirty. Det må jo være helt fantastisk!

Akkurat her ble det en kontemplativ pause, der vi begge ble sittende å stirre ut i luften, med et lite smil lekende rundt munnen. Men jeg snapper fort tilbake til virkeligheten.

– Vet du, jeg hadde noen flere spørsmål, men jeg har faktisk glemt dem…
– Hahaha! Du ble sittende og tenke på sex med gamle kjerringer, du. Busted! Men vi har flere sanger som får deg til å tenke. Som for eksempel «She’s On The Rag», som handler om damer, som har menstruasjon, altså som blør ut av sine vaginaer en gang i måneden, og hvordan det er å ha sex med dem. Og hvordan det da blir blod over alt når du har sex med dem, fordi de ikke har sagt fra at de har mensen. Men jeg sier at dersom du vemmes over litt blod, da har du ingen rett til å ha sex i utgangspunktet!
– La meg bare si det: Steel Panther er perfekt musikk å kjøre brannbil til, mann!
– Tusen takk for det! *fistbump*

Og med dette var vår tid sammen over. Noen avsluttende høflighetsfraser ble det tid til i det Satchel ble geleidet ut for å gjøre det gitarguder gjør før man går på scenen. Selv ble jeg sittende i en lett sitrende afterglow og kjenne hvordan hormonene krasjet i hverandre som blinde rugbyspillere.

I ettertid har jeg lurt på hva som skjedde med meg. Hvorfor klarte jeg ikke en gang å fiske opp mobilen min og ta en selfie av oss?
Er det dette som kalles å være starstruck? Ja, det er nok det.

Og ville jeg latt Satchel slippe til i min vagina om jeg hadde vært kvinne?

Sannsynligvis.

Også om jeg hadde hatt mensen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014