Steel Panther – Legger lista enda lavere

LA-rockerne Steel Panther er ute med sitt fjerde studioalbum “Lower the Bar”. Gutta som er mer sleazy enn flisene på gulvet under et glory-hole, gønner på med enda en hyllest til Sunset Strips 80-tallets agurk-stappet-i-spandexbuksene glam-metal. Vi har tatt en prat med gitarist Satchel for å høre hvordan det står til med gutta nå i 2017.

Tekst: Tom Ostad
Foto: Anne-Marie Forker

For et par år siden sendte vi Tom Ostad (kjent som serietegner og hobbyhumorist i Pondus) til å intervjue metalverdens kanskje morsomste oneliner-maskin, Satchel fra Steel Panther. Resultatet ble et fantastisk gjørmebrytingsbasseng av et intervju, der gutta helt tydelig fant tonen, og filosoferte over alt fra intergalaktisk kjønnsdrift til analsex med Dronning Elisabeth. Blant annet. (Les det intervjuet her) Dermed var det enkelt å be Ostad om å forsøke å gjenskape magien sammen med Satchel, da Steel Panther var på promo-tur til Sverige for sin nyeste skive, ”Lower the Bar”. Hvordan gikk det? Vi lar Ostad selv fortelle:

Helt siden Steel Panther begynte å sprute sitt musikalske tapetklister utover et intetanende publikum med 2008-debuten «Feel the Steel» har jeg vært fan. Én ting er at musikken er like catchy som gonoré i en russebuss, men det faktum at «ekte rockere» (dvs. de kuule cred-gutta, som mener at musikk og underholdning ikke har noe med hverandre å gjøre) hater Steel Panther med tusen solers intense glød, gjør at jeg trykker musikken enda hardere til mitt bryst.
Dermed kilte det sitrende og spent i meg som hos førsteraden på en Marcus & Martinus-konsert, da jeg fikk vite at jeg nok en gang skulle få disponere 30 minutter av verdensstjernen Satchels tid her på planeten. Det er et ganske stort ansvar, når man tenker etter.

Resultatet ble kanskje ikke den mitraljøse-aktige vitsefesten man hadde regnet med. Misforstå meg rett, fyren er hysterisk morsom og vitsene satt løst som tequilashots under et utdrikningslag på Ayia Napa. Men etterhvert som praten tok form, ble det merkbart at Satchel-parykken gled litt på snei og at autopiloten ble skrudd av.

Resultatet ble dermed kanskje for første gang i Steel Panthers historie mer et intervju med mennesket Russ Parrish, mer enn med karikaturen Satchel. Ble det et bedre intervju? Det er opp til dere å bedømme.
Så uten ytterliger dick og darier; på telefon fra Sverige: Satchel!


– Hallai og takk for sist, Satchel! Så dere er i Sverige? Hva skjer?
– Sverige er et så bra land! Har du noen gang vært her? Jeg vet ikke hvorfor, men svenske damer er så lette å bænge!
– Eh heh… Det vet jeg ikke så mye om, fordi jeg er ikke en gigantisk rockestjerne som deg, Satchel.
– Nei, det har ikke noe med rockestjerne å gjøre. Det er fordi du er norsk. Svenske damer deler ut blåsa til alle, unntatt nordmenn. Fordi svensker hater nordmenn, ikke sant?
– Det forklarer mye… Men hva gjør dere på denne siden av dammen? Noen konserter på gang, eller er det kun for å snakke med nisser som meg?
– Snakke med nisser som deg, gjøre en TV-opptreden på ett eller annet talkshow. Og så skal Michael (Starr, vokalist) lage porno! Og vi snakker ikke om vanlig porno. Vi snakker om oldingporno! Husker du den sangen vi lagde ”Gangbang At The Old Folks Home?”
– Hvem kan vel glemme den?
– Det kommer til å bli sånn som det. Bare uten musikk. Masse grynting..
– …og knirking fra usmurte lemmer.
– Haha, ja! Det blir navnet på soloskiva til Michael «Unlubricated joints»

– Men når kan vi vente dere tilbake i Norge? Vi har jo mange tagbare damer her også…
– OMG! Norge er det beste landet for aldrende rockestjerner. Vi blir behandlet som yngre rockestjerner, det er helt fantastisk! Og jo eldre vi blir, jo yngre blir jentene. Forrige konsert var det ei dame backstage med smurfe-T-skjorte!
– Jaha..?
– Men vi spør ikke om en dames alder. Det er uhøflig.
– Og det er jo også uhøflig å svare med «mat i munnen»…
– Haha, ja! Og de har jo mat i munnen på backstagen vår. Pølse. Og med «pølse» mener jeg penisen min!
– Skjønner. Men seriøst … Hadde du noen gang regnet med at Steel Panther kom til å bli SÅ berømte?
– Vet du, jeg hadde faktisk regnet med at vi skulle bli mer berømte … Det var forresten Grammy’s i går, og vi ble ikke engang invitert! Hvem er de jævla folkene?
– Jeg skjønner hva du mener … Men drit og dra, sier jeg bare.
– Ja, det er nettopp det! Om man ikke har fått en nominasjon, eller blitt invitert til Grammy’s så må man se på det som en æresbevisning! Det betyr at du gjør noe riktig. For de som er ordentlig kule, de vet ikke engang at Grammy er på TV. JEG visste ikke det, for eksempel … Du vet Megadeth? De vant en Grammy og jeg så et opptak av da de skulle ta imot prisen …
– Og Dave Mustaine strålte av lykke, som vanlig?
– Haha, ja ikke sant! Han er jo alltid en gla’laks! Men altså, de skulle motta prisen, og salen var under halvfull, Det var så anti-klimatisk. De gutta har ventet i alle år på å vinne den prisen, og når de endelig vant, var halvparten ute for å pisse og resten var bare «Hvem faen er DE gutta?» Så da er det faktisk bedre å ikke bli invitert, ikke være en del av de greiene der.
– Nemlig. Men hvordan vil DU karakterisere suksess nå for tiden?
– Interessant spørsmål. Slik jeg ser det er suksess veldig individuelt. Tenk på pornostjern … nei, tenk på musikk-industrien, hvor mye den har forandret seg. For 20 år siden var det mulig å selge millioner av skiver og tjene millioner av kroner. Det går ikke lenger.
– Men NOEN tjener tydeligvis penger fortsatt? Hvordan klarer de det?
– Jeg kjenner ingen som tjener penger. Du vet disse store stjernene som sier at de selger så mye. De lyver. De brifer rundt i feite biler – som de har leid, for faen! Det er ikke penger i vår del av businessen lenger. Så man må se på suksess som en personlig greie. For min del, så lenge jeg får spille musikk og få meg litt mus, og så lenge bassisten ikke fucker opp sangene og vokalisten husker tekstene, så kaller jeg det suksess. Og ikke minst; vi i bandet kommer fortsatt overens. Ingen har prøvd å ta livet av hverandre ennå. Vi gir ut vårt fjerde album og vi har fortsatt helsa i behold. For meg er det suksess. I alle fall når man tenker på hvor mye knark og børst vi får i oss. Bare det å være i live er suksess for oss..

– Men si om femti år, når du tørker av deg etter nok en gangbang på gamlehjemmet, hva vil du se tilbake på som toppen av kransekaka? Jeg så et intervju med dere og Larry King (amerikansk talk-show-journalist), og for meg ville det vært et historisk øyeblikk.
– Ja, det var mektig kult. Det var sikkert da vi peaket. I det studioet som stinket møllkuler og whisky. Det var da vi peaket, og vi visste det ikke engang! Men det morsomme er at det skjer så mye rundt oss hele tiden og hver gang vi tror vi har nådd toppen, så viser det seg at det er mer i vente rundt neste sving. Yngre band tror det hele handler om å bli superberømt, «Jeg må få en Grammy og selge millioner av skiver, og da kommer jeg til å føle at jeg er fremme!». Men jo eldre man blir, jo mer innser man at suksess er det å stå opp om morgenen uten vondt i ryggen, gå på scenen med bestekompisene sine. Ta seg en øl. Få seg litt mus. De nære ting. Det er da jeg føler jeg har made it. Vet du… Fuck it, jeg vil dø i en helikopterulykke! Det er da man vet man har gjort det stort!
– Vakkert. Men dere har jo vært ute noen vinternetter, helt siden 80-tallet. Hva er den største forskjellen på da og nå?
– Vel, make-upen er bedre nå. Den er ikke testet på dyr, og du kan sove med den på uten at øynene renner. Kokainen er bedre, for den er syntetisk. Men seriøst, vi selger ikke så mange skiver, men internett kan eksponere deg til mange flere. Det er mange flere som hater oss. Det er også mange flere som vil ha meningsløs sex med oss og det er jo det viktigste.

– Mens vi er inne på det med hat. Hvor respekterte er dere i rocke-miljøet?
– Nei, som jeg sier, det er mange som hater oss, og jeg anser også det som en æresbevisning. Altså, hvis du ikke «tar» oss eller skjønner hva det er vi driver med, så er du som har et problem, ikke vi. Det er nok av folk som ikke har hørt oss, men som likevel finner det riktig å fortelle oss hvor mye de hater oss. Millioner av mennesker elsker Justin Bieber, jeg skjønner ikke det i det hele tatt. Men jeg må jo respektere det. Og jeg oppsøker ikke websiden hans og forteller ham hvor dårlig jeg synes han er. Så folk må gjerne hate, men gjør det inni dere, er vel det jeg sier. Uten at det strengt tatt bryr meg så jævlig.

– Nå om dagen har det jo blitt ett annet sosialt klima enn tidligere, der folk blir krenket over en lav sko. Får dere noe mer pes nå på grunn av tekster og innhold i sangene deres?
– Ja, det er jo noen som blir krenket og som er ganske høylytte på sosiale medier om det. Men det er jo en del av intensjonen med bandet, å støte så mange som mulig. Luke ut de som blir støtt. Du kan si at skivene våre er en public service for å eksponere samfunnet for tullinger.
– Er det noe som støter deg?
– Ingen verdens ting! Selv ikke den bløteste fisen fra en groupie etter at jeg trekker meg ut av henne sjokkerer meg.

– Vi skifter spor, for å si det sånn. La oss snakke litt om det nye albumet «Lower the bar». Hva mener du selv er den største forskjellen på det og de forrige?
– Vel, åpenbart vil jo alle album man gjør være annerledes, så lenge du ikke spiller blues. Vårt mål var å lage en ny skive som var Steel Panther, men likevel såpass annerledes at det ikke føltes ut som forrige skiva. Det er ikke alltid like lett å få til, men jeg føler vi har klart det. Vi har mer organiske og grungy greier. Vi har Drop-D-greier som er mye mer heavy enn vi noen sinne har gjort, så det er en tydelig utvikling. Det er jo fortsatt sanger som handler om selskapeligheter og kjønnsorganer (party and pussy), men innpakningen er råere.

– Noe jeg merket meg var at der det tidligere har vært ganske enkelt å høre hvilke band dere har «parodiert» riffene til, var det ikke mulig å nå. Denne gangen har dere mer tatt vibben fra 80-tallet men laget deres egen tydelige stemme…
– Tusen takk for det! Det er en tydelig utvikling som jeg som låtskriver har jobbet med. På de tidligere skivene var det viktig for oss å være tydelig på hvilke band vi var inspirert av. Vi ville gi folk den nostalgiske 80-tallsfølelsen de fikk fra utvalgte sanger fra for eksempel Bon Jovi, Def Leppard og Dokken. Etterhvert som bandet har utviklet seg, har det føltes riktigere å sette vår egen tolkning av 80-tallet i høysetet, fremfor å bare gå for den overtydelige nostalgien.

– Jeg synes også det er interessant hvordan du har fått plass til mindre «mainstream» gitarsoloer på skiva. Det er flere genuine «hvordan i helvete gjorde han det?»-øyeblikk her enn tidligere.
– Takk skal du ha! Skal jeg være helt ærlig, er dette det gitararbeidet jeg har vært mest fornøyd med på en Steel Panther-skive. Det så mange forskjellige ting jeg eksperimenterer med her, både melodisk og utstyrsmessig, så det er skjult små øre-blowjobs over hele skiva.
– Jeg har en følelse av at det er mer keyboard på denne skiva?
– Tja… Det var ganske mye på førsteskiva…
– Jo, men dette føles ikke sånn 80-talls keyboard. Dette føles mer kontemporært, mer utviklet, i mangel av et bedre ord.
– Jo, men alt handler jo som sagt om å utvikle seg. Man kan ikke stå på stedet hvil. Men samtidig må man ikke miste det som er sitt eget særpreg. Vi har spilt sammen i bokstavelig talt flere tiår, og altfor mange band gir seg før de har funnet sin egen stemme. Jeg føler vi er på vei nå. Når jeg har laget en sang som jeg tar med på øving, så vet jeg at bandet vil gjøre den enda bedre. Michael synger som en gud, Stixx Zidynja spiller fantastisk trommer og Lexxi Foxx ser bra ut…

– Litt morsomt at dere har en cover-sang på siste skiva. «She’s tight» av Cheap Trick var et interessant valg og kanskje ikke det man ville forestilt seg. Kan du fortelle litt om det?
– Ja, vi har alltid likt Cheap Trick og når trommis Stixx kom med forslaget, og manageren vår sa at han kunne få vokalist Robin Zander til å være med å synge, så var det en no-brainer. Teksten er jo rett opp gata vår også.
Det var litt morsomt, for vi bare gjorde det som en flipp mens vi egentlig spilte inn trommene til en annen sang. Den er spilt inn så godt som live, nesten uten å øve på forhånd. Og det passet jo bra, for vi trengte å få ut en singel på høsten før plata ble sluppet i mars.

– Jeg så videoen for låta på Youtube, og dere klarte å lure inn et par pupper der! Hvordan klarte dere å snike det forbi sensorene på Youtube?
– Ja, du så det ja? Hehe, man vet aldri hva som slipper igjennom der i gården. Vi prøver alltid å snike inn et par pupper og se hva vi kan komme unna med. Og det oppsummerer vel egentlig hele Steel Panthers filosofi: Snik inn så mange pupper man kan og se hva man kommer unna med!

Og med disse ordene, som vil få selv den mest garvede zen-filosof til å nikke anerkjennende, var min halvtime ved mesterens føtter over.

Jeg vet ikke hva Satchel gjør nå. Jeg vet bare at jeg har blitt et bedre menneske.
Jeg skal forsøke å leve etter dette livsmottoet.
«Snik inn så mange pupper man klarer, og se hva man kommer unna med».
I mitt tilfelle er jeg redd det må bli et par halvkvapsete mannepupper. Men pupp er pupp, God dammit!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017