Status Quo | Aquostic II – That’s a Fact

earMusic

Gutta bak Status Quo har rocket og rullet siden 1962 og kan trygt kalle seg for veteraner i bransjen. Riktignok opptrådte de under flere forskjellige navn før de endte opp som Status Quo, men likevel, erfaringen er solid.

For to år siden kom bandet ut med albumet ”Aquostic – Stripped Bare” og på Spotify ligger ”Aquostic – Live At The Roundhouse” som kom ut i fjor. Og nå, mine damer og herrer, har jaggu gamlekara sluppet ”Aquostic II – Thats’s a Fact”. En kan til nød gå, to er ille, tre er tragisk. Hva er dette for noe, har de gamle boogierockerne gått helt tom for ideer eller er det noen som har skrevet under på en eller annen snodig platekontrakt mens en eventuell snøstorm har herjet som verst, for dette, dette er et i overkant optimistisk prosjekt.

På live-plata funker det, og karene gir låtene helhjertet liv, men her virker veteranene uinspirert og slapp. Jeg mener, vi snakker tross alt om et band som i sine storhetsdager fikk hjernen til å starte en umiddelbar produksjon av endorfiner med sin fengende boogierock. Likevel, man skal jo behandle de gamle pent og med respekt. På det området skal jeg ikke være vanskelig, for respekt det har jeg. Muligens har de jo bare blitt litt overmodige i en mimrestund, så la oss se om vi finner noe positivt ved denne utgivelsen.

Den starter med en tam versjon av ”That’s A Fact”. Heldigvis blir innlevelsen til bandet bedre i neste låt ”Roll Over Lay Down”. Her jager en mektig kontrabass bandet lekende avgårde og gjør det hele til en fin kuriositet som faktisk passer til konseptet, og hadde den vært krydder på en ordinær utgivelse hadde jeg absolutt stått på første rad for å applaudere.

Dessverre er vi tilbake til livløst og uinspirert fremførelse på ”Dear John”. Stakkars John, han blir knust og revet i stykker mens bandet gjør narr av låten, hvis man sammenlikner den med originalen. Og sånn forsetter albumet, riktignok med noen få unntak. ”Backwater” er et av unntakene. Den er faktisk et frisk pust klemt innimellom de livløse og stakkarslige kadavrene som er igjen av de gamle slagerne.

”Ice In The Sun” er fra bandets psykedeliske periode på 60-tallet og har noe Beatlesk over seg. Den akustiske versjonen engelskmennene fremfører her har faktisk noe enda mer Beatlesk over seg, men det hjelper lite. Skal man sette ytterligere godvilje til er ”Jam Side Down” og ”Resurrection” to låter man også kan nevne som en positiv opplevelse. Hva med ”In The Army Now”, spurte jeg meg selv. Nei, funker ikke. Tam. Den mangler troverdighet og er flere lysår unna energien originalen har.

Hele albumet er som den irriterende kameraten din som insisterer på å sjarmere alle damene på nachspiel med kassegitar og gamle hits – mens alle andre må holde kjeft for ikke å forstyrre. Eller jeg vet ikke hva Status Quo insisterer på, og nå kan jeg skru av anlegget når jeg er lei. Ikke tror jeg at de sjarmerer damene heller med de fjorten låtene som vi finner på albumet. Dette er noe dere kan leke med i øvingslokalet uten at det må ut på plate, eller ta en og annen låt med dere opp på scenen som krydder, for da kan det faktisk bli kult. Vi andre, vi kan høre på Status Quo av god gammel årgang, for der er det mye gull.

Problemet med slike utgivelser er at om du virkelig er blodfan og faktisk skulle komme til å like plata etter en eller to gjennomhøringer, vil det trolig bli med det. Man blir bare så fryktelig fort lei av hele greia, for albumet endret seg ubønnhørlig til et irritasjonsmoment istedenfor til den nytelsen den er ment å være. Dårlig med freidig boogierock og en utgivelse for den balleknalleharde kjernen og familiemedlemmer.

1,5/6 I Freddy Ludvik Larsen

Utgivelsesdato: 21.10.2016