Starbreaker | Dysphoria

Frontiers

Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Det føles ikke lenge siden farsen om TNT og hans relativt plutselige avskjed fant sted. Et kapittel vi nok aldri får vite den fulle og hele sannheten om. Men Tony Harnell er ikke tapt bak en dør og med Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.

Så hvordan låter så dette? Slett ikke ueffent, men veldig sprikende. TNT-fansen vil antagelig omfavne dette i større grad enn fjorårets diskutable verk “XIII”, som uten å overdrive fikk blandede mottakelser og fikk deler av TNT-fansen til å rive seg i håret og lete etter nærmeste togskinne. Nok om det. Supergitaristen Karlsson setter sin signatur på skiva så det holder. Og det er ikke negativt. Han leverer noen grisefete riff og soloer. Harnell har fortsatt deler av stemmeregisteret intakt, og selv om han naturlig nok ikke briljerer som i glansdagene holder det høy kvalitet stemmemessig. Om det vil holde live gjenstår riktignok å bevitne…

Så til det essensielle, nemlig låtene. Her får du servert et knippe melodiøse hard rock låter med små-aggressive tilsnitt samt et liten dose med følelsesladde og pompøse ballader. Noe for enhver smak med andre ord. Selv sliter jeg med spriket i låtene, og hadde foretrukket langt mer pondus og trøkk jevnt over slik som på “Pure Evil”, “Fire Away” og tittelsporet. De roligere låtene slik som for eksempel “My Heart Belongs To You” gir meg absolutt ingenting, og uten at jeg skal legge for mye vekt på det lyriske, så er det en og annen tekstlinje her som kan få enhver til å rødme av skam. Her er det hverken mye dybde eller substans å spore i tekstene. Men hvem bryr seg vel om det?

Produksjonsmessig låter dette veldig bra. Harnell og Karlsson har gjort en god jobb i studio, og det er ingen tvil om at dette er et fruktbart samarbeid. Albumet trenger noe tid, og vil nok ikke overbevise alle umiddelbart og heller kanskje aldri, men det er som nevnt flere sterke låter og høydepunkter her. Det absolutte høydepunktet for min del er en strålende cover av den gamle Judas Priest-klassikeren “Starbreaker” som er skiva’s siste spor. Alene nok til å gi en halv karakter høyere. Denne perlen fra “Sin after Sin” er en av metallgudene sine mest undervurderte låter. Og at den blir trukket opp fra den støvete skattekista og presentert i en slik innpakning fortjener honnør.

Slett ingen lett skive å gi en rettferdig karakter, mye på grunn av den høyst variable låtkvaliteten. “Dysphoria” vil neppe gå inn i historiebøkene eller toppe så mange lister når status for 2019 skal gjøres opp, men vil sannsynligvis tekke Harnell-fansen og for de som ble skuffet over hans tidligere band i fjor vil dette bli en real opptur. Balansen mellom objektivitet og subjektivitet her gjør at selv om det ikke er yatzy, blir det over middels på terningen for min del, og da har jeg utelukket de to låtene som virkelig trekker ned helhetsinntrykket…Hvilke det er hører du fort sjæl! (Forøvrig gjør vi intervju med Tony i helgen – resultatet kan du lese i neste nummer av NRM!)

4/6 | Pål J Silihagen

Utgivelsesdato 25.01.2019

,