Stage Dolls & Return @ Sentrum Scene, Oslo

Lørdag 10. desember 2016

Det var en mørk og stormfull aften da Oslo-folket med mer til samlet seg til den nåmer tradisjonsrike førjulskonserten der Stage Dolls og Return går sammen for å rocke julen inn. Undertegnede fikk til tidenes timing da introen til Stage Dolls ble satt i gang idet pilsen var trygt i hånd, kroppen på plass og pennen klar. Klar for norsk rockehistorie sammen med et meget godt befolket Sentrum Scene.

Jeg åpner med en fotballfan-frase til det norske publikum: Hold kjeft og syng! Makan til skravl-o-rama har jeg aldri før opplevd på en konsert; Jeg måtte faktisk flytte meg fra gulvet der jeg best liker å betrakte en konsert ifra på grunn av publikumsenergien, til galleriet fordi jeg slet med å høre bandet over skravlen. Hysj! Stage Dolls gjorde imidlertid så godt de kunne, og fikk det til langt på vei også som jeg kunne oppfatte, og de som fulgte mer med på scenen enn samtalen ved siden av virket bra entusiastiske. Den første overraskelsen kom da «Hard To Say Goodbye» ble levert meget tidlig i konserten, og der fikk vi også kveldens første rungende allsang. Jeg vil tippe basert på toneleiet på allsangen at andelen kvinner var i sterkt overtall denne mørke og stormfulle aftenen. Dessverre sleit sviskekongen Torstein Flakne en del med stemmen i løpet av den cirka timeslange konserten, kanskje han var forkjølet? Hvem vet. Vi fikk blant mange klassikere også presentert en ny liten perle, og den var slettest ikke så verst den heller. Jeg var helt sikker på at de skulle avrunde med «Love Don’t Bother Me», men joggu fikk vi ikke enda et knippe låter til før jobben var gjort. Kveldens andre aktør ble avslutningsvis invitert opp for å gjøre en slags band-duett til Bryan Adams sin «Christmas Time», passende nok. Alt i alt en grei kveld på jobb for trønderrockerne. 3,5/6

Så trultet da scenedokkene av scenen for å gi plass til bandet med verdens mest passende navn; Return. Anført som vanlig av Stjernekamp-Knut satte de i gang med «Change The Attitude», og publikum ble ikke mindre entusiastiske. Fra min plass på toppen av galleriet ble jeg først ganske så plaget av en ekstremt høy og skarp vokallyd som ødela en smule, men den bedret seg etter to-tre låter. Det bør nevnes at han også slet litt med vokalen i store deler av konserten, spesielt de høyere tonene. Det kom dog tydelig frem underveis at Return er ekstremt dyktige entertainere, og det er her bandets aller største fordel ligger. Akkurat passe deler fjas og humor, selv om hiphop-passiaren mot slutten bikka litt vel over for min del. Men, sur anmelder til tross, publikum, på mange måter den viktigste delen av en konsert tross alt, virka storfornøyde og sang velvillig med på det aller meste. «Sing Me A Song» midtveis for eksempel, sprengte nesten øregangene mine, og det smitta godt over på det meget rutinerte bandet på scenen. De avslutta med den obligatoriske trusefukter-avslutteren «Bye, Bye Johnny», og intet sete var tørt idet de forlot scenen. 4/6

Sven O. Skulbørstad

Foto: Tom L. Nilsen