Sparks @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 8. august 2017

Brødrene Ron og Russel Mael er ikke helt som alle andre brødre. I over 45 år har de stadig utfordret lytterne under navnet Sparks. Å gi en enkel beskrivelse av musikkstilen deres er litt som å beskrive hvordan fargen blå lukter. En kontinuerlig higen etter fornyelse har gjort at diskografien spenner over alt fra synthpop til glamrock og new wave. Sist gang brødrene gjestet Oslo var det kun de to på scenen på Parkteatret. Denne gang hadde de imidlertid med seg fullt band, noe som gjorde at de telte hele syv mann på scenen denne tirsdagskvelden.

Anledningen denne gang var bandets 25(!). studioalbum, «Hippopotamus» som kommer neste måned. I dagens musikkverden er det ganske uvant at et band kan dra på turne før selve albumet er sluppet, men Sparks har bygget seg opp en særdeles trofast fanskare, så slike konvensjoner er tydeligvis av mindre viktighet. Rockefeller er ikke utsolgt denne kvelden, og undertegnede er nok av de yngre i publikum med sine 35 vintre på nakken, uten at det ser ut til å gjøre noen forskjell. Blodfansen får nemlig billedlig blod på tann allerede på andre låt, da bandet fyrer opp klassiske «Propaganda» fra bandets tidligste periode. Vokalist Russel er lystig og scenevant som få, mens keyboardist Ron sitter og ser deadpan streng ut bak tangentene og ser ut til å være den som skal ha full kontroll med det som foregår. Visse låter får bedre respons enn andre av publikum, men det er i hovedsak bandets største hits som naturlig nok bringer frem noe annet enn vanlig applaus. Dette tar seg opp utover kvelden, om det er settets gode oppbygning eller om det er publikummets gjentatte barbesøk som får stemninga i taket er vanskelig å si. Oslo-fenomenet med å bruke konserten til å stå og skravle med sidemannen er i hvert fall på plass som aldri før. Man skulle tro at hendelser på jobben var noe man snakket om andre steder enn på rad seks midt under en konsert, men akk nei.

Rent lydmessig er det til tider vanskelig å få med seg synth-partiene da det i kveld er fullt band og fokus på rockebiten av Sparks’ lydbilde. Litt trist, da det er den enorme variasjonen som gjør bandet så spennende og unikt. Denne kvelden forsvinner detaljene ganske mye, og etterlater mange låter ganske likelydende. Kveldens høydepunkt for publikum er nok dermed utvilsomt når keyboardist Ron (etter å ha sittet pal bak keyboardet og sett ut som en streng musikklærer hele kvelden) mot slutten kaster jakka og forsvinner over scena i en innøvd dans som varer i kanskje et halvt minutt, før han setter seg resolutt ned igjen med sitt sedvanlige uttrykk. Herfra og ut er kvelden en ren triumfferd for bandet som gir oss alle sine største hits på tampen, deriblant «The Number One Song in Heaven» og «This Town Ain’t Big Enough For The Both Of Us».

Sparks leverer virkelig for fansen som går mette og fornøyde hjem, det er bare synd at variasjonen og utfordringene som bandets musikk byr på drukner litt innimellom gitarøset og trøkket denne gangen.

4/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Terje Embla