InsideOut
Etter at Mike Portnoy forlot Dream Theater i 2010 har han ikke ligget på latsiden. Han har deltatt på utallige plater og holdt hundrevis av konserter. Men felles for alle var at det var band han ikke var i førersetet på. Og ingen var progmetall. Men ryktene begynte å gå på slutten av 2016, etter at Mike Portnoy begynte å hinte om et nytt progmetall-prosjekt han var involvert i. Få detaljer ble frigitt, men det kom etter hvert noen store hint på sosiale media: “Making History….and you?? #TheDelFuvioBros”.
For de med litt kunnskap om Dream Theaters historie, så var det åpenlyst at dette betydde at Derek Sherinian (Dream Theaters keyboardist på “A Change of Seasons”, “Falling Into Infinity” og “Once in a LIVEtime”) var involvert i prosjektet, da “DelFuvio Bros” var et kallenavn Mike og Derek hadde i Dream Theater. I forbindelse med dette ble det også lekket video fra studio som viste at ex-Guns N’ Roses-gitarist Ron “Bumblefoot” Thal var involvert i prosjektet, men det ble ikke bekreftet fra offisielt hold før i sommer. Da ble hele besetningen samt navn på prosjektet avslørt. Sons Of Apollo var navnet, med Mike Portnoy og Derek Sherinian gjenforent i et nytt progmetall-band med et nyskrevet album.
De brakte med seg Billy Sheehan, som har jobbet med Portnoy og Sherinian tidligere i live-prosjektet PSMS (sammen med Tony MacAlpine), og turnerte i 2012, men spilte aldri inn egen studioplate. Billy Sheehan jobbet så videre med Mike Portnoy i The Winery Dogs, som nå er lagt på is etter at Richie Kotzen bestemte seg for å fokusere på sin egen solokarriere. Billy Sheehan er kanskje mer kjent for å være bassisten i de tidlige soloalbumene til David Lee Roth, og også som bassisten i bandet Mr. Big.
På gitar trengte de en monstrøs musiker. Noen med evnen til å få til komplekse gitarstykker, tunge metallriff og samtidig være en gitarist med et visst renommé i bransjen. Valget falt på Ron “Bumblefoot” Thal, en gitarist mest kjent for å ha vært gitaristen i Guns N’ Roses fra 2006 til 2014, som spilte på platen “Chinese Democracy” og med omfattende turnering med GnR under beltet. Før dette var han mest kjent under Bumblefoot-navnet, hvor han ga ut flere album som er verdt å lytte på. Han er kanskje ikke spesielt kjent for å ha jobbet med progressiv metall, men man finner likevel mye bra metall på soloskivene iblandet en god dose Frank Zappa-lignende galskap, krydret med jazz- og avant garde-innflytelser innimellom tunge, drivende riff.
Vokalisten de valgte er ingen liten yngel heller. Jeff Scott Soto, vokalist på de to første platene til Yngwie Malmsteen, frontmann for bandet Talisman, tidligere turnerende medlem for Journey, vokalist for Trans Siberian Orchestra, og med en veldig aktiv solokarriere.
Dette er veldig tydelig Mike Portnoys og Dereks band. De produserte albumet sammen, under kallenavnet nevnt tidligere, “The Del Fuvio Brothers”. Mike Portnoy har erklært dette bandet som sitt nye band som han kan bestemme over. De har brukt mye av PR-tiden på å prøve å kreve tronen som konger innen progmetall, blant annet ved å snakke nedsettende om tidligere samarbeidspartnere. De vil gjerne virke tøffe og barske. Vi får se om de klarer det.
Burde du kjøpe platen til Sons Of Apollo? Du burde i alle fall gi den en sjanse. Det er et bra album. Det er flotte, sterke riff her, og med flere instrumentale partier med høy kompleksitetsfaktor. Mitt største aber er kanskje at det føles litt for trygt og kjent til tider. Selv om vi her sitter med en ny sammensetning av musikere som ikke har jobbet sammen som enhet tidligere, så merkes arven fra hvor de tidligere kommer fra, og antagelsen man har om hvordan bandet skulle høres ut når man hører hvem som er med, blir bekreftet ved at de leverer et album som høres ut akkurat slik som man forventer.
Det er et album solid festet i metallsiden av progressiv musikk. Ikke at det er en negativ greie, men det vil nok være en skuffelse for de som forventet et mer progressivt album etter Mike Portnoys senere eskapader innen metall og hardrock med både Adrenaline Mob, The Winery Dogs og Metal Allegiance. Men gitt behovet/ønsket om å holde albumet tungt så har det også gjort albumet noe endimensjonalt. Det er en time med sonisk angrep kun avbrutt med noen få stille partier her og der.
Det er også en god dose gjenkjennbarhet i måten låtene er strukturert og komponert – faktisk ville min beskrivelse av platen være ‘Bland sammen de tyngre partiene av “Falling Into Infinity”, “Systematic Chaos” og “Black Clouds And Silver Linings” fra Dream Theater med noe Adrenaline Mob og The Winery Dogs, men fremhev Derek’s knurrende orgeltoner gjennomgående, og hold vokalen dyp og rusten’. Men når det er sagt, så forventer jeg ikke at musikere i femtiårene skal være helt originale ved hver vending, og være nyskapende og unike. Albumet er bra for hva det er, og de trenger ikke late som – la de nye, friske progressive bandene takle nye ideer og tanker, de er bedre utstyrt til det. Sons Of Apollo holder seg godt inne i et nostalgisk spor, som vil stilne en kløe mange fans av de deltagende musikerne har.
“God of the Sun” åpner albumet, med en to minutter lang intro med tung inspirasjon fra orienten. Derfra beveger vi oss over i noen tunge, raske riff som leder oss inn i vers/refreng-strukturen av sangen. Trege og tunge riff gir rom for vokalen. Jeff Scott Soto synger kraftig, og det hele høres rått ut. Man får tilgi dem for noen småteite tekstvalg. Låten kan på dette punktet være en fjern fetter av noe av Ayreons greier, eller kanskje Symphony X. Ispedd tekstlinjene krydrer Derek med litt egyptisk miks. Dette rocker! Etter fem minutter blir låten nesten helt stille, og går over i et parti drevet kun av keyboard og vokal. Føler fortsatt en viss Ayreon-vibb. Men overgangen inn er litt rar, og det føles egentlig ikke som om vi hører på samme låt som vi har hørt på de første fem minuttene. Det føles faktisk litt som de samme problemene jeg hadde med de siste par albumene Mike Portnoy gjorde med Dream Theater – her har vi en mengde ubeslektede partier som er klippet og limt sammen til en litt usammenhengende helhet. Tilsvarende synes jeg overgangen fra det stille partiet over til det instrumentale partiet som nå følger også er litt merksnodig. Men det er en mindre greie å hakke på, og jeg er sikker på at de fleste ikke vil la det merkverdig påvirke lyttegleden.
Men instrumentalpartiet – wow. Det er ikke “sinnssyke solopartier” slik vi har blitt vant med fra Dream Theater, det er mer at det er mange ulike riff som beveger seg inn i hverandre. Taktskifter, raske noter, lag på lag, noen ganger unisont, noen ganger spørsmål og svar. Det er rett og slett kult. Dette pågår i noen minutter før vi vender tilbake til vers/refreng-strukturen fra begynnelsen av låten, som også avslutter den. En god start, en som vil glede mange av metallfansen av prog-fanskaren. Sannsynligvis den låten som stikker seg mest ut på platen.
Vi beveger oss over til “Coming Home”, med Derek som riffer av gårde på keyboardet. Bandet sparker i gang, og vi blir presentert for en ganske rett frem metall-låt. Jeff Scott Soto skriker seg inn i sangen, og vi går over i et drivende riff. Låten i seg selv er kul. Masse bra koring fra resten av medlemmene, og Ron Thal får vist seg frem med små gitarkrydderier i versene. Og leverer en flammende solo. Det er ikke så veldig rart at de valgte denne låten til å presentere albumet med en video, den er fengende og tilgjengelig. Dog kanskje på grunn av det, så føles den noe trygg. Det er “tung metall” etter boken, og de låner tungt fra gigantene som alle gitarheltene står på skuldrene av.
Neste låt ut var første låt sluppet fra albumet, “Signs of the Time”. Billy Sheehan’s dype bass og Ron Thals tunge gitarer åpner låten. Jeff Scott Soto synger bra. Dette er for så vidt også en relativt rett frem låt, med vers/refreng-struktur. Det som skiller seg ut på denne låten er at krydderet nå kommer fra Portnoy, da bass og gitar er opptatt med å drive riff og rytme, mens Derek er opptatt med å leke spøkelse med synthen. Vi får en pen liten Derek-solo med hans signaturlyd, og vi går over i en seksjon som nok er inspirert av Allan Holdsworth. For Dream Theater-fans så vil dette minne litt om solopartiet i “Trial of Tears”, som også var tungt inspirert av Allan Holdsworths solo i “In the Dead of Night” av bandet U.K. Men hvor Petrucci prøvde å emulere Holdsworth så nært som mulig, så gjør Ron Thal sin egen vri, som får det til å føles like mye som en hyllest som en Ron Thal solo gjort i en lignende stil. Ganske kult. Og låten ender raskt etterpå.
“Labyrinth” er min favoritt fra platen. Låten starter med strykere (i synth-form), og Jeff Scott Soto synger et vers med gitarer som krydrer. Så kommer det plutselig et spøkelse igjen fra synthen. Trommer og bass kommer inn, og verset fortsetter. Det er enkelt, men effektivt, og det rocker. Refrenget er drevet av akkorder med åpne strenger, og det høres fantastisk ut. Skyll og gjenta, før vi plutselig beveger oss inn i… vent, 1985? 80-talls inspirert synth-lyder og akkordstrukturer som minner om Vince DiCola – aner vi at Portnoy har hentet litt inspirasjon fra sine venner i Haken her? Og vi beveger oss vekk fra det like raskt som det kom, og går inn i et parti som er drevet av ulike riff. Instrumental galskap. Vi tar et parti med effekter på vokalen, over trommer og bass. Høres fantastisk ut. Mer instrumental galskap, refreng og tilbake til instrumental galskap.
Og akkurat når man tror at det ikke kan bli villere, så motbeviser de det sterkt. Kompleks og komplett galskap. Hvert instrument får sin tid til å skinne. Derek med hans Hammond. Billy med et veldig spesielt bassriff. Ron med hans vanvittige shred-skills, som beveger seg opp og ned halsen i sinnssyk fart. Dette er den versjonen av Bumblefoot jeg hadde håpet å få høre mer av på platen. Og Mike skinner med velplasserte fills. Men, så tar låten en overgang som bare høres altfor kjent ut – et triks Dream Theater har gjort litt for mange ganger med å spille raske repeterende skalaer opp og ned før man går tilbake til en tidligere del av låten (vers/refreng), og så spiller de noe som høres veldig ut som Transatlantic. Dette tar meg dessverre litt ut av låten, men de hanker meg inn igjen med å gå tilbake til hovedriffet i låten, gjør ferdig refrenget, gjentar 80-talls-synthen og avslutter.
“Alive” er neste sang på tapetet, og det er en sterk power-ballade. Drivende tungrock med en klar balladestruktur. Mørkt og tungt, med et sterkt drivende riff som splitter vers og refreng. Stjernen på dette sporet er definitivt Jeff Scott Soto, resten av instrumentene er der for å støtte ham. Som seg hør og bør når man gjør en låt som dette. Og ikke for å glemme, det er en fantastisk jazzete låt fra Ron Thal her. Refrenget kommer til å bite seg fast i hodet ditt.
Vi våger oss videre på vår ferd gjennom albumet og kommer til “Lost in Oblivion”. Flysirener sparker i gang låten, med tunge og raske trommer, bass og gitar som driver låten. Vi er tilbake i ren metallmodus igjen. Jeff Scott Soto synger med overbevisning, på en monoton og truende måte. Denne låten er kanskje nærmest å sammenligne med stilen Adrenaline Mob har. Vi beveger oss inn i refrenget, som er langt mer melodiøst, men som fortsatt går lynkjapt fremover. Det høres flott ut. Ron Thal spiller noen fantastiske “licks” mellom vokalen. Etter en gjentagelse av vers og refreng går vi inn i et soloparti hvor Derek virkelig får briljere. Raske løp som ikke levner noen tvil om at Derek nok er noe undervurdert som keyboardist. Deretter er det et broparti med litt ispedd instrumental galskap, før vi vender tilbake til refrenget og avslutter låten. God låt, men dessverre mangler den det lille ekstra som får den til å feste seg for meg. Det vil være en låt som man ikke hopper over når man spiller hele albumet, men den vil nok neppe være med som et vilkårlig valgt spor på en spilleliste.
“Figaro’s Whore” – hva kan vi si om denne låten? Det er mer eller mindre en Derek solo på ett minutt, hvor Derek driver med instrumentronking på orgelet sitt. Men det er også kun det det er, og derfor vil nok ikke dette være et spor man vender tilbake til. Selv om Derek er en fantastisk keyboardspiller så har aldri en “shred”-solo på keyboard gjort noe for meg. Det er nesten like kjedelig som trommesoloer. Og tittelen er et åpenbart ordspill på klassisk musikk (Figaros Bryllup er en kjent opera fra Mozart). En åpenbar overgangslåt som fungerer mest som en intro for neste låt.
“Divine Addiction” er neste låt på spillelisten, og denne låten bærer sin inspirasjonskilde veldig synlig. Dette er Deep Purple fra “Burn”-epoken. Mid-tempo rockelåt med et tungt Jon Lord-inspirert Hammond-orgel som driver låten fremover, og Jeff Scott Soto gjør sin beste David Coverdale-imitasjon. Ved å bruke alle de beste klisjeene lyrisk og musikalsk, så er dette en god pastisj av de gamle Deep Purple-låtene gjort med et moderne lydbilde. Men samtidig føles det ikke som om denne låten passer inn blant resten av albumet. Den hadde vært en ypperlig B-side på en single i tiden som denne låten “hører til”, men som nest siste låt på denne platen (som har vært tungt drevet av et veldig spesifikt metall-lydbilde) så faller den litt flatt, selv med den utsøkte Hammond-soloen mot slutten. Flott låt som et enkeltstående spor, dog.
Så beveger vi oss over i siste spor. “Opus Maximus”. Tungt og mørkt, tregt og truende. Gitarer, synth og bass i mørk harmoni forteller deg at dette ikke er din fars instrumental. Denne introen er skremmende. Men det går over til et mer melodiøst parti etter det, med en fin og kompleks rytme bak. Et litt rolig soloparti i episk progrock-stil. Rolig før stormen, tenker jeg vi sier. Og rett får jeg i det, da vi avbrytes av et truende keyboardriff som leder oss inn i en berg-og-dalbane av instrumental galskap. Melodiøse og komplekse gitarsoloer. Komplekse unisone partier mellom gitar, keyboard og etter hvert også bass. Bass og trommer tar over litt, med keyboard som fylles med atmosfære. Det flyter bra sammen, og beveger seg fra parti til parti som smør. Akkurat her tror jeg vi finner det jeg antar fansen kanskje mest håpet på at denne platen skulle være. Synd det er begrenset til denne lille delen av albumet. Vi får flere vanvittige riff og skalalek, før vi går over til en mer treg bassdrevet rytme igjen. Det er tydelig hvem som er hovedmannen bak denne låten – den er gjennomsyret av Derek. Derfor passer det bra at han avslutter låten med en lang keyboardsolo og en episk klisjeslutt hvor vi ender med samme riff som låten startet på. Det ødelegger litt, men det er mange gode ideer i låten ellers som trekker opp.
Så holder albumet mål? For å være helt ærlig, som et første forsøk av et nytt band, så er det på ingen måte dårlig! Det er nok ikke den revolusjonen som Derek Sherinian har påstått at det skal være, og det har kanskje vært litt mye oppstyr rundt utgivelsen. Men de prøver jo tross alt å selge et album (eller rettere sagt et band – da albumet bare er et virkemiddel for å få oss til å komme på konsert), så det er nok ikke så rart at de prøver å skru opp forventningene så mye som mulig. Det er et bra progressivt metallalbum som (ganske naturlig) viser tydelig hvor de kommer fra. De lengre sangene kan føles litt oppstykket og usammenhengende, og de kortere kan føles litt for mye “etter boken”. Men riffene er sterke, og det er noen instrumentale partier som sparker skikkelig rompe. Det er ikke et fantastisk album, men det er et album som fungerer bra som det første albumet fra et band som fortsatt trenger å bli kjent med hverandre for å bli helt komfortable og varme i trøya. Det virker i alle fall lovende for hva som kan komme ut av dette bandet ved neste studiobesøk. Min anbefaling er at du sjekker ut albumet og gjør deg opp din egen mening om det.
Det jeg kanskje synes mangler litt er en sterk låtskriver. Alle i bandet er nok gode til å skrive riff, men de er kanskje ikke like kjente for å skrive fulle låter. Og det påvirker kvaliteten på låtene når man snakker om komposisjon. Det er mange gode ideer, men de ser ut til å være satt sammen noe hastig, og det får sangene til å føles usammenhengende. Jeg vet ikke om det er på grunn av stilen bandet har valgt å komponere låter i, eller om det er fordi de skrev raskt i studio på grunn av begrenset tid. Men platen kunne med fordel ha fått noen runder med polering, om enn ikke annet for å dytte det oppover til å være et førsteklasses album.
Vokalen og tekstene er kule nok, men jeg skulle ønske Jeff Scott Soto hadde blitt gitt litt mer frihet til å utforske og bruke sitt fulle spekter. Her er han på en måte fastlåst til en stil, men det funker for så vidt bra i sangene slik de er skrevet, da de er tunge og det passer bra med litt grovere vokal. Men jeg mener han er det medlemmet som ikke får vist seg fram for hva han faktisk er god for, mens alle andre får sin tur i rampelyset.
Albumet har en lydkvalitet styrt mot det veldig tunge. Men jeg vil si at det ofte blir litt gjørmete i de lavere frekvensene, fordi bass, gitar og keyboard ofte krangler om de samme frekvensområdene. Men det sparker ifra når man spiller det høyt. For dette er jo et tungt album som fortjener å bli avspilt med høyt volum, og de skrikende keyboard-soloene og svevende gitarsoloene vil gi deg en god lydopplevelse.
Vi ender på en litt streng firer, det er et album som innfrir forventningene, men uten å overraske oss spesielt i verken positiv eller negativ retning. Avslutningsvis vil jeg si; dette er låter som vil være flotte å oppleve på konsert. Jeg vil anbefale alle å se Sons Of Apollo om du skulle få muligheten (en Europa-turné ventes i 2018). Dette er et band som vil gi deg en opptreden du vil angre på å ha gått glipp av.
4/6 | Kim Arthur Sakariassen
Utgivelsesdato: 20.10.2017