Sons Of Apollo – Progmetallens nye flaggskip?

Fans av progmetal holdt pusten av forventninger da nyhetene sprakk om at de to ex-Dream Theater-karene Mike Portnoy og Derek Sherinian hadde startet et nytt band sammen, og lista ble ikke akkurat lagt lavere da vi fikk høre hvem som flankerte de – Jeff Scott Soto, Billy Sheehan og Ron ‘Bumblefoot’ Thal er ingen smågutter. Sherinian oppdaterte oss pr telefon om prosessen som kulminerte i debutskiva “Psychotic Symphony”.
 
Tekst Geir Amundsen | Foto William Hames
 
– Du ringer fra Norge, sier du? Jeg stortrives i Norge, jeg var der i sommer.
– Jaha? Hva gjorde du her?
– Jeg spilte sammen med Steve Vai på en festival i Trondheim. Vakkert land med fine folk!
– Ah, riktig riktig! Forresten, i løpet av de siste par årene har jeg gjort intervjuer med dine nye bandkolleger Mike Portnoy, Billy Sheehan og Jeff Scott Soto, så jeg er ganske fornøyd med at det var du som gjør intervjuene for Sons Of Apollo denne uka.
– Ja, det er min fornøyelse! Det er stort sett meg og Mike som har tatt det ansvaret for dette bandet.
– Gratulerer med ikke bare en, men to solide utgivelser med to forskjellige band denne høsten. Det er bare noen uker siden fjerdeskiva til Black Country Communion kom på markedet (og Norway Rock Magazine hadde intervju med Glenn Hughes i forrige nummer) og nå er du jaggu aktuell med debutskiva til nok en supergruppe – det er en betegnelse dere ikke slipper unna.
– Ja, det har vært et svært produktivt år, som har resultert i to skiver som jeg er veldig stolt over. Jeg er utrolig heldig som får sjansen til å spille med så sinnssykt talentfulle folk som Glenn Hughes, Joe Bonamassa, Jason Bonham og karene i Sons Of Apollo. Utrolig kult å omsider få samarbeide med min gamle kompis Mike Portnoy igjen. (Sherinian og Portnoy spilte sammen i Dream Theater fra 1994 til 1999 før Sherinian fikk fyken) Vi er veldig gira på «Psychotic Symphony» og Sons Of Apollo, og jeg vil gjøre det tindrende klart at dette ikke er et sideprosjekt for noen av oss. Det er et nytt fulltidsband, og vi har alle ryddet kalenderen for hele 2018 for å kunne vie oss fullt og helt til dette, uten å måtte ta hensyn til andre band med interessekonflikter på turnélista. Vi har planer om å turnere verden ikke bare en, men to ganger til neste år, og få musikken vår ut til folket. Vi føler at Sons Of Apollo har størst potensiale til å slå an av alle band som noen av oss noensinne har vært involvert i.
– Store ord – her snakker vi band som Guns N Roses (Bumblefoot), Dream Theater, Avenged Sevenfold, Flying Colors, Transatlantic (Portnoy), Mr Big, The Winery Dogs, David Lee Roth Band (Sheehan), Yngwie Malmsteens Rising Force, Talisman, W.E.T., Trans Siberian Orchestra og Journey (Soto) i tillegg til din egen supergruppe Black Country Communion. Og du har også spilt keyboards for Kiss, Alice Cooper og Billy Idol, må nevnes. Ikke små tulleband.
– Haha! Nei, men jeg mener det seriøst!
– Såvidt jeg skjønner, ble Sons Of Apollo dannet etter ditt initiativ mer enn noen andres?
– Vel, Mike og meg selv kom sammen i 2012 i et instrumentalt prosjekt kalt PSMS sammen med Tony MacAlpine og Billy Sheenan, og det var tydelig at vi hadde en kjemi sammen, både musikalsk og personlig. Allerede da foreslo jeg for Mike at vi skulle starte et nytt band sammen, men han hadde ikke tid og motivasjon for å sette igang med dette før i fjor. Billy Sheehan var vårt første og eneste valg på bass, og han og Mike kjenner hverandre godt fra The Winery Dogs. Og både Ron «Bumblefoot» Thal og Jeff Scott Soto har vært de ultimate valgene på henholdsvis gitar og vokal. Dette bandet er nesten som Marvel superhelter – alle bandmedlemmene er en stjerne på egen hånd med sin egen signaturstil på sine respektive instrumenter. Når vi kommer sammen, så spruter det gnister musikalsk – du hører på «Psychotic Symphony» at vi allerede har vår egen sound etter å ha lagd en skive sammen – forestill deg hvordan det kommer til å låte etter at vi har turnert verden og gjort noen hundre konserter sammen! Potensialet for dette bandet er enormt!
– Jeg er ikke overrasket over å se deg og Portnoy sammen i et band, men de andre tre kom som en overraskelse, mest fordi de her hovedsakelig spiller prog metal, noe de ikke har syslet mye med før. Sheehan har spilt en del fusion jazz, men både han og Jeff er mest kjent for mer melodiøs rock og AOR.
– Nei, men det er jo det interessante her – da jeg og Mike dro igang dette bandet, var planen på papiret at vi skulle spille prog metal. Men med en gang vi begynte å skrive musikken, og da vi fikk Bumblefoot inn i ligninga, så krøp påvirkningen fra hardrock og fra Classic Rock helt naturlig inn i miksen, og det aksepterte vi gladelig. Selv om det er musikalske virtuoser i bandet, og vi kunne ha kjørt instrumentalonani hele veien, så skal ikke det stå i veien for å skrive gode låter. Komposisjonene kommer først! Og vi var veldig klare på at vokalen skulle være rocka, mandig og tøff – vi ville for enhver pris ikke ha den typiske lyse klisjefylte progmetal-vokalen opp i falsetten – ‘Whaaaaa!‘. Vi ville ha det klassisk og røft, men i instrumentalpartiene er alt lov.
– Hvordan kom du overens med Bumblefoot?
– Han er av en annen verden, en naturkraft. Jeg hadde ikke møtt ham før vår første dag i studio, og det var som å treffe en bror jeg aldri hadde møtt, vi bondet fullstendig med en gang, og det var en fantastisk musikalsk opplevelse å få lov til å jobbe med den mannen.
– De fleste kjenner vel ham kun som Axl Roses sidemann i Guns N Roses de siste ti år, men han er et monster av en gitarist. Hvordan kom han inn i bildet?
– Mike Portnoy hadde jobbet med ham, og han insisterte tidlig på at dette var gitaristen vi burde få med på laget. Og med en gang jeg fikk hørt ham, så var jeg enig – Ron er på et helt eget nivå. Han kommer til å bli en av verdens mest kjente gitarhelter i løpet av 2018, bare vent!
– Når du snakker med ham, tiltaler du ham som Ron eller som Bumblefoot?
– Jeg kaller ham Ron. Det blir mest naturlig.
– Jeff Scott Soto er kanskje mest kjent for sin korte flørt med Journey, og for AOR, melodisk hard rock og til og med funk på soloskivene sine.

– Vi ville som nevnt ha en rocka, allsidig vokalist. En mandig stemme som også kvinner kunne like! Vi var enige om at Jeff var en sterk og kraftfull vokalist, og en frontmann som kan trollbinde et publikum. Og det var fint å kunne ha en sanger med variert bakgrunn til å synge låter som kom fra både prog, rock og metal – det gir oss et unikt lydbilde. Det finnes ikke et annet band i verden som har en slik samlet CV og erfaringsbakgrunn som det vi har. Jeg føler at vi har den perfekte miksen av virtuositet og rocka, avslappa kulhet som skiller oss ut ifra mengden.

– Du er ikke bekymra over at det blir for mange alfahanner i samme band? Mike har alltid hatt styringa i sine band, Jeff har vært soloartist med full artistisk kontroll over sin karriere, og jeg har alltid tenkt på Billy som den uoffisielle sjefen i Mr. Big.
– Vi har forlengst avklart hvordan organisasjonsstrukturen er i dette bandet. Mike er kapteinen, jeg er hans løytnant, og resten av bandet er fotsoldatene – men alle har like mye å si i den kreative prosessen, på det musikalske. Alle oppfordres til å komponere og bidra musikalsk, men når det skal tas avgjørelser om alt fra platecover, setlister og hvilke promobilder som skal brukes, så har Mike fått carte blanche fra oss andre. Demokrati er vel og bra, men alle trenger ikke være involvert på mikromanagement. Men hvis Billy Sheehan skulle komme opp med noe som kunne blitt bassens «Eruption», så havner det på skiva. Vi vil at Sons Of Apollo skal gnistre – Apollo er musikkens gud, så vi må jo spille som guder også, haha!
– Hvordan er den kreative prosessen i bandet? Hvordan har dere lagd låtene?
– Da Mike ga grønt lys for dette bandet, begynte jeg å skrive låter, det er omtrent ett år siden. Jeg spilte inn demoer og samlet så mange riff og låtidéer som mulig. En av de første låtene jeg sendte til Mike, var et 11-minutters epos ved navn «God Of The Sun». Han sa umiddelbart at ‘Dette er jo glimrende, vi trenger nesten ikke gjøre noe med denne demoen, dette blir åpningslåta på skiva!’ Jeg ble slått i bakken over hvor kjapt han visualiserte dette, og det inspirerte meg til å fortsette å skrive så bra som mulig. Jeg har ikke lagd en soloskive siden 2011, så endelig fikk all den oppsamla kreativiteten min et utløp! Da vi kom i studio, 1.mars i år, kom Bumblefoot også med en haug med idéer. Vi gikk igjennom alt sammen, og plukket de musikalske skissene som vi alle likte best. Billy Sheehan kom inn noen dager senere, og vi avsluttet dette som et band. På ti dager skapte vi en time med ganske kompleks musikk. Neste skritt var å få vokal oppå dette, og lista var lagt veldig høyt for Jeff til å levere like bra som musikken vi hadde skapt. Standarden var så høy at vi ville ikke nøyd oss med vokal som ikke også var av verdensklasse. Vi brukte lang tid på å lage melodilinjer, og der har nok jeg lagd brorparten, med endel innspill fra Mike, mens Jeff har skrevet de fleste tekstene. Jeff gjør også nesten alt av koringer, og for første gang hører vi Jeff Scott Soto på sitt ypperste, for nå har han et fantastisk band i ryggen.
– Men har dere alle fem faktisk spilt sammen, i samme rom?
– Ja, det har vi. Tidligere i år var det en minnestund for vår falne bror, David Z, som spilte bass i Jeffs soloband. (Han ble drept i en bilulykke på veien med Adrenaline Mob i juli 2017.) Det var en spontan jam i Davids minne på The Whiskey A Go-Go i Los Angeles, hvor vi gikk på scenen og spilte «And The Cradle Will Rock» av Van Halen og «Burn» av Deep Purple. Det ligger på youtube om du vil se det. Da spilte vi ikke som Sons Of Apollo, vi ville ikke ta oppmerksomheten bort fra David Z. Men selv om dette var spontant, og det er coverlåter, så kan du likevel merke at det er utvilsomt en kjemi på scenen.
– Når og hvor finner den offisielle debutkonserten sted?
– Det blir på en cruisebåt i det Karibiske Hav, på Yes-cruiset «Cruise To The Edge» i starten av februar. Deretter begynner vi en USA-turné, og kommer til Europa i tide til sommerfestivalene.
– Har dere bestemt hva dere kommer til å spille på konsertene bortsett fra de ni låtene på skiva? Kan vi forvente alt fra «A Change Of Seasons» til «To Be With You» eller Malmsteen-låter?

– Nei, for min keyboardsolo er minst 40 minutter, og Mikes trommesolo bikker nok timen, så vi rekker ikke så mye mer enn det! Hahaha! Neida, vi kommer til å spille hele skiva, og så finner vi på noe lurt innen nå og februar, men det er jo logisk at det blir noe Dream Theater-materiale som jeg skrev sammen med Mike.

– Hadde du og Mike kontakt i de 11 årene som gikk fra du fikk fyken fra Dream Theater, og til han gikk samme vei?
– Joda, av og på. Han bor i New York og jeg bor i Los Angeles, så vi treffes ikke daglig hjemme hos hverandre, men vi har alltid hatt en fin tone. Og da han ringte meg i 2012 for å gjøre PSMS-prosjektet, så føltes det veldig naturlig.
– Nå har du et band med Mike Portnoy, og en periode rundt årtusenskiftet hadde du et band sammen med Dream Theater-bassist John Myung…
– Platypus, ja. (Med Winger-trommis Rod Morgenstein og Kings X-gitarist Ty Tabor! Sjekk det ut, folkens!)
– Så når skal du starte et band sammen med James LaBrie??
– Øøh…vet du hva… HAHAHA! Jeg kommer nok til å bli veldig, veldig opptatt med Sons Of Apollo hver eneste dag resten av livet, så det må nok dessverre utgå! Seriøst, det kommende året har vi planer nesten hver eneste dag, faktisk.
– Betyr det at vi bare kan glemme å se deg på en scene sammen med Black Country Communion i 2018? Jeg vet dere har et par konserter i England i januar, uten at det hjelper norske fans så mye.
– Vi har tre konserter neste år, to i England og en cruisebåt, og det er det. Jeg blir opptatt med Sons Of Apollo, Joe har solokarrieren sin, Glenn har masse greier på gang… men vi kan komme sammen og lage en knallskive på en uke. Og kjemien mellom oss er like levende. Jeg elsker det.
– Synd, jeg skulle gjerne sett dere igjen snart. Black Country Communions foreløbig siste konsert var faktisk her i Norge, på Notodden i 2011.
– Det husker jeg godt! Vet du, hver gang jeg er i Norge, uansett med hvilket band, så fletter jeg inn noen strofer av «Norwegian Wood» i soloen min, som en liten hyllest til dere!
– Et siste spørsmål: Vurderte Black Country Communion noen gang å fortsette uten Joe Bonamassa? Jeg har snakket med en meget kjent gitarist (og vokalist) som fortalte at han hadde blitt forespurt, men han ba meg ikke skrive det i intervjuet.
– Hmmm….skru av opptaket og fortell meg hvem, så skal jeg svare.
(KLIKK)

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #4/2017

, ,