Sólstafir @ Vulkan Arena, Oslo

Fredag 30.november 2018

Norgesvenner. Ordet i seg selv oser av Smokie, Bonnie Tyler og terteskjell foran Momarkedet på tv-en en gang på slutten av 80-tallet. Ingen utpreget hedersbetegnelse er nok de fleste enige i. Allikevel sniker ordet seg inn i tankestrømmen der man er på vei til Vulkan for å se Solstafir for tredje gang i Oslo på under ett år. Det har dog vært trivelig hver gang, så spørsmålet var om Oslofolket nærmet seg metningspunktet for islandsk post-metal/post-rock, eller om mye faktisk vil ha mer.

Vulkan Arena er ikke utsolgt denne fredagskvelden, og det er greit med ledig plass ytterst på sidene av salen, men med tanke på hvor mye som skjedde andre steder i byen samtidig kan man ikke klage på oppmøtet. Den islandske kvartetten pluss live-keyboardist presterer faktisk kunststykket å gå på scenen en god stund før annonsert tid, noe som bekrefter hypotesen om at det alltid er lurt å komme tidlig for å se oppvarmingsbandet. Det er gått halvannet år siden siste album, «Berdreyminn» ble sluppet, og omkvedet i forkant av denne europaturneen var at settlistene denne gang skulle gjøres helt om fra album-turneen i fjor. Og det starter friskt med den instrumentale åpningslåta «78 days in the desert» fra 2009-albumet «Köld». En over åtte minutter lang sak som får en til å føle som om konserten allerede har pågått en god stund og at alle er godt varme i trøya nå.

Åpningen følges nydelig opp med tittelsporet fra den samme skiva, en låt som bandet midtveis drar helt ned til bare vokalen gjenstår, før den stiger igjen og ender i et crescendo som lener seg på bandets metal-fortid samtidig som det er et erketypisk postrock-virkemiddel. Det er nesten så en blir rent svett av åpningen, virkelig noe å skrive hjem om. En helt ny (eller omarrangert) og ukjent intro leder oss inn i «Silfur-Refur» fra fjorårets album, som for øvrig har vokst veldig siden første gjennomhøring. «Isafold» sitter som støpt, før gitarist Sæþor Sæþthorsson bytter ut gitaren med en banjo for å sette i gang «Otta». Vanligvis betyr en banjo på scena at man som publikum er på helt feil sted til feil tid, men som det meste annet behersker Solstafir dette utmerket.

Showmessig er det lite å utsette, vokalist Addi Tryggvason flyr V-gitaren sin høyt og lavt uten at det blir overdådig harry. Live-keyboardisten skal også ha ros for sin originale tolkning av konseptet headbanging. Alt virker tight og velspilt, selv om visse partier av konserten føles litt for planlagt og utstudert ut, så småting som forklaringen Addi gir om låta «Bláfjall» før den starter er langt fra så spontan som det er meningen at den skal fremstå. Men det er ingen skam i å bruke velkjente formler så lenge det hele henger sammen. «Svartir Sandir» blir også tatt inn i varmen igjen til stor begeistring hos et ellers litt småslapt publikum.

De naturligvis godt planlagte ekstranumrene starter bombesikkert med den største hiten de har, «Fjara», etterfulgt av nevnte «Bláfjall» før det blir et overraskende skifte i gir. Oppvarmerne i Árstíðir (som mange sikkert husker fra den virale videoen der de sang en eldgammel islandsk hymne på en tyske togstasjon for noen år siden) kommer inn igjen og sammen med Solstafir fremfører en à Cappella versjon av Crosby, Stills & Nash sin «Find the Cost of Freedom». Akkurat da tanken om forutsigbarhet hadde begynt å slå litt rot kom det noe uventa. Kvelden avsluttes (som alltid) med en skikkelig utblåsning i form av «Goddess of the Ages».

Selv om en liten følelse av transportetappe sneik seg inn et par ganger underveis er det bare småpirk sett under ett. Solstafir er rett og slett et veldig, veldig bra band og de er fortsatt langt unna å nå et metningspunkt av noe slag.  5/6

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker