Sólstafir | Berdreyminn

Season of Mist

«Å hoppe etter Wirkola» er en så forslitt klisjé at den egentlig bør forbys alle andre steder enn i norskstiler på ungdomsskolen. Likevel er det uttrykket det første som slår en da de islandske cowboyene i Sólstafir annonserer et nytt album. Bandet har virkelig ikke gjort det lett for seg selv, «Svartir Sandar» fra 2011 og ikke minst «Otta» fra 2014 står som påler i den nære musikkhistorien.

Overgangen fra black metal til et atmosfærisk rock/postrock-lydbilde har virkelig tatt Sólstafir opp fra undergrunnen og gjort dem tilgjengelig for et mye større publikum. Låta «Fjara» fra nevnte «Svartir Sandar» endte sågar opp på førsteplass på den nasjonale islandske singellista da den kom ut. «Otta» var et aldri så lite mesterverk av et album, det var som om selve essensen av det forblåste, kalde og værbitte Island ble tappet og omgjort til et album. Spørsmålet som melder seg blir da: Har de malt seg inn i et musikalsk hjørne? Får vi «Otta» versjon 2, eller blir det en helt annen vei som tas?

«Berdreyminn» betyr noe sånt som ‘En drømmer av fremtidige hendelser’ (islandsktalende lesere må gjerne korrigere dette om nødvendig), og som på de siste utgivelsene er alle tekster utelukkende på islandsk. Den nesten western-pregede «Silfur-Refur» åpner ballet, og det blir ganske raskt tydelig at Sólstafir ikke hviler på laurbærene og lager en «Otta 2» stilmessig. 80-tallselementene og bruk av synther er noe nytt i den fra før ganske vide paletten bandet bruker. Fields of the Nephilim-inspirasjonene er nesten påfallende tydelige, bandet har da også tidligere fortalt om sin forkjærlighet for blant annet gothrock fra 80-tallet.

«Isafold» er neste låt, og det er et overraskende spinkelt lydbilde vi får servert i starten av låta. Progresjonen er derimot formidabel, her skjer det veldig mye i løpet av snaue fem minutter. Igjen får man en litt støvete western-følelse underveis, men den sedvanlige Sólstafir-nerven og melodien ligger godt i bunnen. Et veldig interessant og overraskende spor. «Hula» drar tempoet helt ned igjen etter dette. Stillferdig og innadvendt nesten helt pianodrevet frem til en smått gåsehudfremkallende koring bryter opp og vokalist Adalbjörns innstendige stemme kommer virkelig til rette. «Nárós» byr på et overraskende temposkifte underveis, men blir ikke mer enn en ok rockelåt som går fort i glemmeboka. «Hvit sæng» åpner som de to foregående sporene veldig rolig og lavmælt. Atmosfæren er tilstede her også, men igjen sitter man igjen med at det virker litt tynt. Crescendoet er der, men de mangler noe ekstra som gjorde «Fjara» og «Lagnætti» til moderne klassikere.

«Dỷrafjörður» fortsetter også den i et veldig rolig tempo og lenge er den også pianodrevet. For de som hadde håpet på at Sólstafir skulle dra inn mer metall i miksen igjen er det tydelig at de nå helt har forlatt metallen 100%. En veldig post-rock’ete oppbygning drar derimot denne inn i et felt som minner om det mer kjente Sólstafir. «Ambàtt» kommer aldri skikkelig ut av startgropa før den er over. Sistesporet «Blafjàll» (uten nisser) vekker lytteren derimot til live igjen. Nok en gang er Fields of the Nephilim-inspirasjonen nesten overtydelig i begynnelsen, men denne gangen tar bandet omtrent alle sider ved seg og hiver dem oppi kjelen samtidig. Det er progressivt, stemningsfullt og Solstafir på sitt aller beste. Punka trommer og litt Neue Deutsche Härte-riffing kommer nesten ut av det blå (kanskje derav låttittel?), dette har vært savnet tidligere på albumet. En skikkelig wow-opplevelse av en låt.

«Berdreyminn» kommer også i en deluxe-utgave med to bonusspor. «Svart bloð» følger i «Blàfjall» sine fotspor og er en befriende utblåsing med tunge 80-tallselementer også her. «Samband i Berlin» er en cover av Utangarðsmenn, et punk/new wave-band som hadde stor suksess hjemme på Island på 80-tallet. Et valg av coverlåt som virker veldig naturlig når man har hørt gjennom skiva.

Så har Sólstafir lyktes i å fornye seg? Utviklingen har alltid føltes naturlig når det kommer til dette bandet, og helt isolert sett er «Berdreyminn» et solid album. På tross av dette er det en snikende følelse av ‘Var dette alt?’ som brer seg etter en del gjennomhøringer. Sólstafir har satt lista så høyt med tidligere utgivelser at de sliter med å komme opp på gammelt nivå denne gang.

4/6 | Jarle Zachrisson

Utgivelsesdato: 26.05.2017