Slowdive @ Rockefeller, Oslo

Onsdag 18. juli 2018

«Feels like all the days have gone». Om ikke alle dagene er gone, så er det hvertfall en liten menneskealder siden shoegazerne i Slowdive entret den kollektive bevisstheten vår i 1991 med debutalbumet «Just for a Day», for deretter å sementere seg som et av de store bandene fra 90-tallet med «Souvlaki»-albumet to år senere.

27 år senere står man og svaier drømmende til «Catch the Breeze» en julidag på Rockefeller, og det er som om tida har gjort det den ofte gjør, stått bom stille. Tekskriving 101 tilsier at konklusjoner skal komme på slutten av et stykke tekst, så en kan bare håpe at alle tidligere norsklærere ikke ser dette: FY flate så bra dette er. Bare wow.

Litt bakgrunn er på sin plass. Etter å ha gitt ut de ovennenvte sjangerdefinerende albumene, samt tredjealbumet «Pygmalion», var bandet oppløst i nesten 20 år før de fant tilbake i 2014. Noen av bandmedlemmene startet americana-bandet «Mojave 3», som kan forbigås i stillhet. Reunion-turneen i 2014 fikk skryt og ros i øst og vest, blant annet ryktes det om en ganske skjellsettende konsert på Øya i Oslo det samme året. I fjor kom da også det fjerde albumet, selvtitulerte «Slowdive», ut, til like mye skryt, ros og det som på godt norsk heter critical acclaim.

«Slowmo» starter kvelden litt prøvende, men et godt besøkt rockefeller blir snart varme i trøya da nevnte «Catch the Breeze» og «Crazy for you» følger tett bak. Det er vanskelig å beskrive Slowdives musikk uten å trekke frem ord som `drømmende`, `svevende` og (for den litt mer patosfylte av oss) `eterisk`, men det er akkurat det det er. En nerve og en balansegang mellom det svevende landskapet og de voldsomme veggene av gitarer er hele hovedessensen i en god shoegaze-låt, og Slowdive behersker dette til fingerspissene. Vokalen til Rachel Goswell er akkurat så forsiktigsterk som man hører på plate, samklangen med Neil Halsteads vokal ligger perfekt og nesten døsig over resten av lydbildet, men det føles aldri tafatt eller apatisk.

«Star Roving», førstesingelen fra comeback-albumet deres, viser seg å være som skapt for en live-setting. «Alison» skaper så mange smil og tusenmeter-blikk rundt der undertegnede står at den ikke trenger noen nærmere beskrivelse egentlig.

Når de første tonene til «When the sun hits» treffer er det vanskelig å si om det er 1993 eller 2018 igjen. Selv mobilkamera-føringen føles minimal denne kvelden, og det selv uten drakonske Maynard-fotoregler. Bassist Nick Chaplin har tydeligvis gått på Simon Gallup-skolen for bassister, Neil Halstead (med en overraskende kledelig Tom Selleck-bart) kverner og kverner på gitaren som om livet sto på spill, akkurat som han gjorde i `91, og alt bare stemmer og er helt riktig. «Golden Hair» avslutter hovedsettet og er akkurat så monumental i overgangene mellom voldsomhet og skjørhet at det nesten kan bli for mye for en stakkar. Makan!

Første ekstranummer er «Dagger», og selv om den er så stillfaren klarer den å få absolutt alle på Rockefeller til å holde helt kjeft (en ganske fantastisk prestasjon i seg selv). Dagger fyller rommet fullstendig med teksten om «the sunshine girl» og det må en annen klassiker fra «Souvlaki» til for å løfte oss opp igjen. «40 Days» avslutter en kveld hvor enkelte av fysikkens lover sliter med å følge med. Så varmt og så mye gåsehud på en gang bør nesten ikke gå an.

Det er ingenting å trekke her. Tida står fortsatt stille.

6/6 | Jarle Zachrisson

Foto: Geir Kihle Hanssen