Roadrunner Records
Jeg vil tro de aller fleste blodfans setter kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!
Vi har jo fått blitt kjent med «The Dying Song (Time To Sing)» en stund, og med tanke på at denne bryter med alle regler angående vers-refreng-vers-refreng så har vi en start på det album det må jobbes med – tross at denne allikevel låter Slipknot som vi er vant med. «The Chapeltown Rag» følger så i samme fotspor og rockefoten vil ingen ende ta da verdens beste metalcore band gjør sitt aller beste.
Jeg legger merke til underveis at Corey Taylor både kjører mer cleanvokal enn tidligere, samtidig som han høres ekstra frenetisk ut da han virkelig gønner på. En av de absolutt beste metallvokalister i vår tid, og på «The End, So Far» skinner han som han antageligvis ikke har gjort før. Og det sier ikke så rent lite.
For å nevne høydepunktene må «Hivemind», «Warranty» og «Heirloom» nevnes. Dette er Slipknot på sitt aller, aller beste og sender tankene tilbake til deres aller beste album «Vol. 3: The Subliminal Verses». Her fungerer alt så til de grader at det er smått utrolig at de kommer opp med sånt gull såpass mange år uti karrieren. De er ikke sinna tenåringer lenger, men godt voksne folk med suksessfulle karrierer som tydeligvis fortsatt vet hvordan å skrive god metall med bra tekstuelt innhold.
Et spor jeg bare er nødt til å skrive litt ekstra om er «Medicine For The Dead». Bandet har aldri vært mørkere, og det heller sier ikke rent lite. Når Corey vræler «drink me» under refrenget er ikke gåsehuden veldig langt unna. Innertier!
Dette er som nevnt en skive som må jobbes litt ekstra med enn hva vi er vant med fra den kanten, men når man først kommer under huden på den er det fullstendig verdt det. Ta bare avslutningen «Finale» som er en eneste lang oppbygning av den mørkere sorten rundt tekstlinja «but I like it here» som summerer opp skiva på en forbilledlig måte. Det er ikke Slipknot som vi er vant med, men det er et Slipknot som jeg veldig gjerne venner meg til.
Så får det være at det er flere subtile hint om dette kan være siste veikryss for denne gang, og hvis dette i såfall stemmer snakker vi om et band med en 20+ års lang karriere som til dags dato har til gode å utgi et eneste virkelig dårlig album. Det er virkelig ikke mange andre metalband forunt, men vi tar gjerne noen år til altså. (Intervju i neste nummer av Norway Rock Magazine! Abonner her da, for svingende!)
5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 30. september 2022