Rett i etterkant av en suksessfull festivalrunde over Europa står en massiv USA-turné for døren for de maskerte herremennene. Midt under dette tok frontfigur Corey Taylor seg tid for en kjapp prat rundt hvordan ståa i det etterhvert så meget rutinerte nimanns-bandet er, samt noen ord om deres høyt etterlengtede album «We Are Not Your Kind». Take it away, Corey!
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Alexandria Crahan-Conway
– Gratulerer med nok et fantastisk albumslipp! Hvordan er følelsen?
– Helt rått. Vi har lagt hver eneste dråpe vi har i dette prosjektet, og følelsen av å endelig kunne ha den i hånd og høre på helheten har vært helt fantastisk. Og mottakelsen på de låtene vi har lagt ut har vært ut av en annen verden, så det føles bra. Det jeg har sett av anmeldelser som har begynt å dukke opp har også vært utelukkende bra. Vi gjør tydeligvis noe riktig. Det ser ut til at folk liker det, og det er fint. Vi lager jo i utgangspunktet musikk først og fremst for vår egen del, mens publikum kommer i andre hånd – men den hånden er selvsagt også meget viktig bare så det er sagt.
– Det er en meget variert skive dere tilbyr denne gangen, har dere noen form for musikalsk eller lyrisk tematikk denne gangen?
– Nei, ikke et tema i den forstand. Denne fungerte mer som et utløp for noen dårlige erfaringer jeg har måttet gå igjennom de siste årene, deriblant et rett ut giftig forhold. Jeg trengte å bli kvitt en hel del smerte og mørke jeg hadde i meg, men det er vel så langt det går å kalle det for tematikk tror jeg. Skivas forvirring, om du vil kalle det det er basert på musikken som er på som lener seg til alle mulige retninger underveis.
– Det har gått fem år siden siste skive «.5: The Gray Chapter», og den ventetiden ser ut til å ha blitt en slags trend og et varemerke. Er dette bevisst eller bare tilfeldig?
– Hverken eller egentlig, men flere av oss har andre ting vi gjør ved siden av Slipknot – jeg har Stone Sour med mer og Shawn (Crahan, perkusjonist journ.anm.) har flere filmprosjekter han produserer. Så vi tar våre pauser her og der, noe jeg tror er bare sunt for et band som skal holde på en stund. Men når vi først da møtes går det faktisk temmelig kjapt å komme igang igjen og lage musikk. Det er mer for å ta et naturlig skritt tilbake enn noe vi absolutt må gjøre for å lage musikk sammen.
– Kanskje det er nøkkelen for at dere har holdt sammen så lenge med tanke på at dere kjører ganske hardt og intenst når dere først gjør noe? – Ja, det kan tenkes. Jeg har egentlig ikke tenkt over det så mye, det er som det er. At det er hardt og intenst når vi setter igang stemmer bra, men vi er såpass vant til det så det er ikke noe spesielt for oss.
– Hvordan er da følelsen når dere først møtes igjen etter en liten pause etter å ha holdt på i alle disse årene? Har dere fortsatt den samme gode vibben?
– Helt klart, det føles like bra hver eneste gang. Samtidig må det sies at dette starter vanligvis når vi påbegynner låtskrivingen til neste skive – da samles vi, henger sammen og har en slags «rebonding» på gang. Og dette albumet var virkelig gøy å lage, jeg følte at vi var helt på nett fra start av og alt som skulle ha vært av spenning internt forsvant da vi fokuserte på musikken. Det føltes virkelig bra.
– Det er latterlige 20 år siden dere slapp debuten og filleristet verden. Hvordan føles det nå?
– Det har vært galskap. Det føles som jeg bare har snudd meg rundt også har det gått 20 år. Men det fine er at vi fortsatt er her, og vi gjør det fortsatt til et temmelig høyt nivå av kvalitet, intensitet og energi. Det som setter meg helt ut er at den er like populær i dag som da vi utga den for 20 år siden, og det er temmelig fett. Det sier noe, selv om det absolutt ikke var noe vi tenkte over da vi ga den ut. Til å være et heavy metal-band så er det ganske unikt, ihvertfall i disse dager. Det gir en bra følelse.
– En litt artig sammenlikning: Når Metallica var på dette punktet av sin karriere ga de ut «St. Anger»…
– Ja, riktig. Vi prøver alle forskjellige ting kan man vel si.
– Dere har en tradisjon med å forandre masker mellom hver utgivelse, er dette noe dere blir enige om eller er det opp til hvert enkelt medlem?
– Det er opp til oss alle. Det er en viktig del av den kreative prosessen; Å bringe noe nytt til bordet sammen med ny musikk, å få frem hver enkel individualitet inn i kreativiteten. Så kan man fort se at vi alle har vår måte å gjøre det på – jeg forandrer min drastisk fra gang til gang, mens for eksempel Mick (Thomson, gitar journ.anm.) liker sin såpass godt at han bare gjør små forskjeller. Men det er en virkelig morsom del av opplegget, og vi støtter hverandre fullt opp underveis.
– Singelen «All Out Life» ble utgitt rett før jul hvor deler av teksten faktisk navnga fullengderen, men den endte enda ikke opp på «We Are Not Your Kind». Var dette planlagt?
– Vi tenkte på det og snakket om det, og jeg tror det var meningen å ha den med opprinnelig. Men når den først ble utgitt på egen hånd såpass lang tid i forveien syntes vi det funket bra å la den forbli på egen hånd. Da fikk vi friere tøyler til å dra albumet i en litt annen retning, en litt mørkere retning. Jeg syntes det var den riktige tingen å gjøre, for den var allerede presentert til folk og istedet for å presentere den enda en gang når vi slipper «We Are Not Your Kind» kunne vi heller presentere en ny låt.
– Hvordan har det nye materialet blitt mottatt under festivalturnéen her i Europa?
– Over all forventning. Riktignok spilte vi kun to spor – nevnte «All Out Life» og singelen «Unsainted», men de ble like godt mottatt som eldre låtene våre så det betyr mye for oss. Spesielt med tanke på at vi har vært borte en stund. Det er som jeg var inne på tidligere; Du vil jo at publikum skal respondere til musikken på samme måte som du selv gjør, at de også lar musikken ta helt overhånd. Og det å se at dette fortsatt skjer på samme måte som da vi startet opp etter alle disse årene er rørende. Så følelsen under disse europeiske festivalene da publikum ikke bare sang med på de nye låtene, men sang med som om de har hørt de i årevis er overveldende. Det er en gave.
– Og nå har dere flyttet over til statene igjen før dere returnerer til Europa i 2020, deriblant Oslo. Vet du når datoene offentligjøres? (22.februar 2020, Telenor Arena!)
– Nei, jeg tror de slippes i etterkant av skiva. Akkurat i skrivende stund vet ikke vi selv enda, men det kommer veldig snart.
– Helt til slutt må jeg bare spørre om hvordan i huleste et band på ni stemmer og over 80 låter i katalogen blir enige om en setliste uten å ta livet av hverandre?
– Vet du, det pleier stort sett å gå ganske så smertefritt. Vi har en god del låter vi alle er enige om, også har vi helt klart alle våre personlige favoritter men løser det ofte etter hvordan vi vet at publikum reagerer på de forskjellige låtene. Så vi har egentlig det meste klart ganske så kjapt, deretter slenger vi bare idéer i lufta frem og tilbake til vi alle er enige om en liste som kommer til å ta livet av folk. Det er faktisk en ganske gøyal prosess.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019