Slayer – thrashens gudfedre fra verst til best

30. november 2019 holdt thrashlegendene Slayer sin aller siste konsert. Begivenheten ble avholdt i The Forum i Inglewood i hjembyen Los Angeles. «The Final World Tour» besto av 147 konserter og inkluderte et besøk på fjorårets Tons Of Rock i Oslo. Vi feirer denne kanskje noe vemodige ettårsdagen med å rangere bandets tolv studioplater.

Tekst: Ronny Østli

Det å rangere Slayers diskografi er egentlig ikke enkelt. På flere måter er dette for meg todelt. Det første er at toppen og bunnen er grei. Det vil si, hele toppsjiktet og den absolutte bunnen. De fem første platene definerer min barndom. Jeg husker ikke helt når jeg fikk «Show No Mercy» på opptak, men i årskiftet 85-86 vil jeg anta. Vi snakker da et klassisk opptak av typen kassettspiller mot kassettspiller. Dette gjorde uansett inntrykk på en 10-11 åring, og var med å forme meg til den thrash metal-fanatikeren jeg fremdeles er. Samtlige plater de ga ut i denne perioden er gode, og en rangering fører til drastisk kritikk av mye godt materiale. Skivene som kom etter jeg ble «voksen» er like jevnt ujevne. Og her må en være like kritisk når det kommer til å se etter hva som virkelig er fett og om i det hele tatt noe kan måle seg med favorittene. Jada, noe kan jo det, men det er omtrent samme prosentmengde på flere av skivene. Jeg tar for meg studioplatene, men liveskivene «Live Undead» og «Decade Of Aggression» er absolutt å anbefale. For ikke å snakke om enkelte DVD’er. Og da skal du notere deg intervjuer med fansen, fremfor hovedmaterialet. Herre min hatt for et utvalg de har greid å få på film. Men det viser at Slayer engasjerer.

12. Undisputed Attitude (1996)

Cover- og liveskiver er vanligvis utelukket i disse rangeringene. Likevel regnes denne som en ordinær plate. Grunnen til at jeg tar den med er at det finnes tre spor som er signert bandets medlemmer. Utover dette finner vi elleve coverlåter av ganske kjappe og tøffe punk og hardcoreband som TSOL, Verbal Abuse, Minor Threat og D.R.I blant annet. Verdt å merke seg er omdøpingen av The Stooges låta «I’m Gonna Be Your God». Nå gjør ikke Slayer noe feil med disse låtene. Det går unna og de får det til å låte Slayer. Likevel er de egne låtene det er verdt å skrive litt om. Uten å påstå at de har endret musikkverden. «Can’t Stand You» og «Ddamm» er skrevet av Jeff Hannemann for det kortlivede punkprosjektet Pap Smear han hadde med Dave Lombardo og Rocky George (Suicidal Tendencies, Cro-Mags). Greie låter som ikke står noe tilbake for det øvrige materialet på plata. «Gemini» er skrevet av Kerry King og Tom Araya og er en tyngre sak som definitivt skiller seg ut på plata. Det er mye trommer på låta og jeg synes Paul Bostaph spiller jævlig kult på denne låta. Denne plata sjekket jeg ut da den kom ut, uten at jeg slo stiften. Med andre ord er det andre gangen jeg hører disse låtene nå da jeg skal skrive denne artikkelen. Heller ikke denne gangen blir det innkjøp av «Undisputed Attitude». Jeg er i utgangspunktet ikke noe begeistret for coverskiver, og kjøper svært sjelden dette. Derfor var bandets svakeste skive et enkelt valg.

11. Christ Illusion (2006)

Dave Lombardo er tilbake og den klassiske line-up’en som avsluttet et kapittel med «Seasons In The Abyss» er atter samlet. Skiva sparker i gang som man ønsker Slayer skal gjøre med heftig kjapp thrash. Alt virker lovende. Nå er det riktignok slik at Lombardo alene ikke genererer gode låter og at Slayer ikke har levert terningkast seks skiver på rundt tjue år. «Flesh Storm», som åpningslåta heter, sparker som nevnt bra fra seg. God gammel thrash med vass riffing og typiske hammer on riff vi kjenner fra thrashen. Men, er det egentlig bra? Tøft med en gang, og en tenker at endelig er Slayer tilbake der de hører hjemme. Men dette er jo bare gjenbruk og grunnen til at skiva havner i bunnen av det jeg vil kalle de ordinære platene, er at denne låta er umulig å huske. Slayer har alltid hatt åpningslåter man husker, men den som på stående fot kan nynne «Flesh Storm» for meg skal få en klem når Covid-hysteriet demper seg. Og da tenker jeg ikke på partiet mot slutten av låta som trekker klare melodiske referanser til «South Of Heaven». «Cataclyst» er neste spor ut og også den sparker godt fra seg i høyt tempo. Også her blir det for anonymt. Deretter faller vi tilbake til denne rytmiske groove metallen de har gitt oss i senere tid, med spor som «Skeleton Christ» «Eyes Of The Insane» og »Jihad». Fete riff og melodier uteblir mot en monoton dur som hopper moderne avgårde. På et eller annet tidspunkt rundt denne eller «God Hates Us All» uttalte bandet de oppfant Nu-metal. Det kunne de spart seg for. Og i hvert fall spare seg for å skulle henge seg på stilen når den for lengst var død. «Consfearacy» er derimot en liten opptur, med eminent basstrommearbeid fra Lombardo. Så må jeg komme med liten innrømmelse, «Catatonic», som er en tung sludge groove låt, har et eller annet som tiltaler meg. Singelen “Cult” er vel eneste spor jeg vil påstå virker litt «påkostet» og velkomponert. Som nest siste låt nå man dermed vente altfor lenge på konfekten. Skiva avslutter med den kjappe «Supremist» hvor det nærmest blastes. Basstrommene går i hvert fall unna, og låta er egentlig ikke så ille. Men igjen, dette er heller ikke noe man husker noe særlig av når skiva er ferdig. Lydmessig synes jeg Slayer låter klassisk og organisk, men det skorter altså på låtene.

10. God Hates Us All (2001)

Svanesangen for første runde line-up med Paul Bostaph lover godt i introen. Her er det noe snakking med fet thrash i bakgrunnen. Første spor, «Disciple» har vært åpningslåta på svært mange konserter etter denne utgivelsen og er for så vidt en ålreit låt. Kanskje mer på det nivået at man har vent seg til den, fremfor at den i utgangspunktet er fet. «God Send Death» følger litt i samme spor, kjapp så vel som rytmisk og tung. Så får vi «New Faith» og «Cast Down”. Uptempo og klassisk I rytme, og man hører det aller verste av hopperytmer fra «Diabolus In Musica» er borte. Likevel er disse låtene så anonyme og blasse at det virker helt meningsløst. Joda, det riffes, men hvor er de fete forseggjorte riffene? Dette låter som det er sydd sammen på den tida det tar å spille gjennom låtene. De som hoppet på Slayertoget på forrige plate får også sitt. «Threshold» hopper og spretter og «Seven Faces» er noe slags sludgy alternative metal. Skal jeg si noe positivt her blir det at Araya synger bedre på denne. Intens thrash får vi også. «Exile» og «Deviance» sparer ikke på kruttet, men det blir for mye av det gode. Det blir bare masete. Spesielt vokalen til Araya er bare ropende og slitsom. «Bloodline» er langt mer akseptabel. Den er tyngre, mer rocka og catchy og kan dra tankene tilbake til «Seasons In The Abyss». Plata avslutter med «Payback», som er en kjapp thrasher uten å være bare mas. Dette virker med komponert og balansert, og jeg lurer på hvorfor ikke mer av skiva er sånn. For malen på denne er ikke altfor langt unna nevnte «Exile» og «Deviance». Alt i alt er dette en rimelig uinteressant plate.

9. Diabolus In Musica (1998)

På mange måter sidestiller jeg dette albumet og «God Hates Us All». Det finnes elementer av gode gamle dager, men dessverre like mye intetsigende ræl. Og her legges det mer fokus på groove og suggerende hakking på gitarene, fremfor de fete riffene vi finner på de fem første platene. Som så ofte ellers er det fet et knallfett åpningsspor. «Bitter Peace» liker jeg godt, og jeg husker jeg guffa opp skiva og virkelig hadde trua på en knallskive, da jeg aldri ble kjempekompis med «Divine Intervention». Så feil skulle man altså ta. Allerede i spor to «Death’s Head” grooves det og lefles med moderne hopperytmer. Og Tom Araya får jeg inntrykk av bare roper uten mål og mening. Og dessverre skal denne monotone ropingen dominere mye av det vi får servert av utgivelser fremover. «Stain Of Mind» starter tøft, men veksler det tøffe med moderne takter og det hele bare ramler ned i søpledunken. De tyngre «Overt Enemy» og «Desire», samt kjappere «Perversion Of Mind» er ikke helt håpløse, men jeg kan ikke påstå de er videre minneverdige heller. Slayer skal faktisk ha for at de ikke går over i hypermoderne produksjon, men holder seg til det klassiske og organiske.

8. Divine Intervention (1994)

Jeg ble aldri helt god venn med denne plata. Og det til tross for at jeg hørte mye på den siden dette var første gang jeg så Slayer live. Paul Bostaph er ny trommis, og både lydmessig og spillemessig låter det Slayer og han kommer ut av det med æren i behold. Ridespillingen på «Fictional Reality» vitner om en trommis som gjerne ønsker å låte som sin forgjenger. Dessverre er dette starten på en epoke med svakere låter. Det starter med tyngre og rytmiske «Killing Fields», og selv om den åpner tøft og teknisk så får jeg ikke helt foten. «Sex.Murder.Art» og «Mind Control» er helt ålreite typiske Slayer-låter, men man jo være kritisk og si man har hørt det bedre på de fem foregående. «Dittohead» har en punk og hardcore attitudes om gjør det svært forståelig at neste plata er en coverskive med låter innen denne sjangere. Det varierte tittelkuttet og mer melodiske «213» viser at all komposisjonskunst ikke er helt borte, men derimot dukker opp i sjeldnere grad herfra og ut karrieren. Her får vi ti låter på trettiseks minutter, så de skal ha for å ikke kaste bort tiden med å trekke ut låtene. Med andre ord er det kort og konsist, og det er langt unna dritt. Bare et Slayer som ikke er helt der oppe som vi er blitt bortskjemt med.

7. Repentless (2015)

Her har vi det som viser seg å bli svanesangen til det som kanskje mange vi si er halve Slayer. Det vil si Tom Araya og Kerry King, med veteraninnhopper Paul Bostaph på trommer og fast vikar etter Jeff Hannemanns bortgang, Gary Holt, på gitar. Man kan mene hva man vil om besetningen, men jeg synes bandet låter frempå og sultent og jeg liker denne plata veldig godt. Materialet er gjennomgående tyngre, men for all del, tempoet får vi så definitivt også. Tolv låter på førti to minutter gir et gjennomsnitt på tre og et halvt minutt, og viser et Slayer som bruker tiden godt. Her er det kompakt, rett på sak og lite rom for unødvendig fyllstoff. Det starter med introen «Delusions Of Saviour» som bygger opp til tittelkuttet, som åpnet bandets siste turne. La gå at det kommer en del spor her, som «Take Control», «Vices» og «Cast The First Stone» som du kanskje ikke nynner på når skiva er ferdig, men det er en energi og friskhet i dette jeg fryder meg over. Jeg liker også vokalen til Tom Araya denne gangen. Variert og ikke bare roping. «Chasing Death», «Piano Wire»og starten på «Implode» har dette groovet jeg liker med Slayer, og som jeg har savnet på flere utgivelser. Sistnevnte går over i fet thrash og dette øset fortsetter i «Atrocity Vendor» og «You Against You» som har blitt en av mine favoritter på skiva. «Repentless» avslutter med «Pride In Prejudice» som får meg til å tenke på «Monotheist» av Celtic Frost. Soloene til Holt er av mer melodisk og balansert art enn både King og forgjengeren Hannemann, og også dette bidrar til noe nytt og friskt. Det blir ikke feil å si at Slayer gir seg mens leken er god.

6. World Painted Blood (2009)

Thrashbandet Slayer er tilbake. Groovemetal og moderne hopp og sprett og tjo og hei er borte vekk. Dessverre skal dette også bli Jeff Hannemanns siste skive med bandet. Han går bort 2.mai 2013. Tittelkuttet åpner og er en låt som har vært med i livesettet store deler etter dette. Jeg noterer meg at Tom Araya synger mer enn han roper, og her florerer riktig så mange fete riff. Sjekk «Psychopahty Red», som var første singel fra skiva. Hva i all verden, var min første tanke da jeg hørte denne. Dette er knallfet thrash. Og for en desperat vokal på slutten av låta. Låter som «Human Strain» og «Playing With Dolls» får meg til å tro vi er tilbake til de seneste skivene, men også disse overrasker meg. Sistnevnte drar tankene mer i retning «Seasons In The Abyss». «Public Display Of Dismemberment» høres det ut som det går over stokk og stein med blasting, og er langt mer rølpa og skitten, med sine sylskarpe riff, enn hva vi har hørt fra Slayer de siste tjue årene. Denne, «Unit 731» og «Snuff» viser at bandet koser seg med kjappe riff igjen. «Americon» er en litt mer rocka snodig sak, men jeg synes den sklir fint inn i sammenhengen og lager et dynamisk og fett Slayer-album.

5. Show No Mercy (1983)

En ny sjanger har begynt å ta form. I juli 1983 slippes «Kill ‘Em All». I det vi entrer desember kommer nok en brutalitet fra Los Angeles. Slayer har brukt åtte timer en novembernatt i Track Studio på å spille inn og mikse ti låter, som får navnet «Show No Mercy». Det låter rått og slemt, men likevel tøft og velspilt spilt og er en plata som sterkt i dag, nesten førti år senere. Klassikere som «The Antichrist» og «Black Magic», og okkulte symboler viser et langt ondere band enn sine LA-kollegaer i Metallica. Så var vel Slayer litt mer punka i utrykket, mens Metallica helte mer mot NWOBHM. Uansett har begge disse skivene vært med på å skape en sjanger, og må anses som like betydningsfulle. «Evil Has No Boundaries» blir for mange det første møtet med Slayer. Denne går kjapt over i «The Antichrist» og videre til «Die By The Sword». En rimelig heftig rad av klassiske thrashperler. Tom Arayas hyl i «The Final Command” må også nevnes. Det er tydelig Schmier lot seg inspirere av dette da Destruction debuterte året etter. Jeg hadde tidlig denne skiva på opptakskassett og har alltid vært stor fan av denne. Grunnen til at den likevel bare kommer litt over midten er at låter som «Metal Storm/Face The Slayer», «Tormentor» og «Crionics» er i dag langt unna hva jeg vil kalle Slayer på sitt beste. Jeg liker det rått og spontant, samt naiviteten i debutplater. Men Slayer utviklet seg, og selv om det begynte bra ble det bare enda bedre.

4. South Of Heaven (1988)

Dette er første plata til Slayer jeg gledet meg til. «Reign In Blood» hadde gått jevnt et års tid på gutterommet og man var klar for noe nytt. På denne tiden fantes det flere metalprogrammer på radio i Osloområdet og både tittelkuttet, som åpner plata, og «Mandatory Suicide» fikk spilletid og fikk raskt statuser som «hits». Dette er fortsatt noen av de sterkeste låtene bandet har skrevet. Den seigere siste låta «Spill The Blood» og den kjappe «Silent Scream» liker jeg fortsatt godt, men jeg er litt usikker på eldre favoritter som «Behind The Crooked Cross» og «Ghosts Of War» har holdt seg like godt. Plata er mer midtempo enn forgjengeren, men det er likvel intenst og lite fyllmasse. Ti låter på tretti seks minutter tilsier lite prog. Også her er det lite, om noe, mellom låtene. Her får vi vårt første møte med coverlåter i Slayers verden. Judas Priests «Dissident Aggressor» blir slayifisert og bandet kommer ut av det med æren i behold. Før jeg tok fatt på denne artikkelen så jeg for meg denne som den nest beste skiva, men ved gjennomhøringen er det noen skiver som for meg står helhetlig sterkere. Likevel finnes altså noen av bandets beste enkeltlåter på plata, som har en tørr og organisk lyd, og fantastiske hyl fra Araya. Dette trøkker og buldrer slik Slayer skal gjøre.

3. Seasons In The Abyss (1990)

Slayer går inn i et nytt tiår, og Kerry Kings panne blir høyere og høyere. Dette er det siste albumet for denne gang med den klassiske besetningen Tom Araya, Kerry King , Jeff Hannemann og Dave Lombardo. Sistnevnte forlot skuta to år etter denne utgivelsen. Plata starter med «War Ensemble», som sammen med roligere og melodiske «Dead Skin Mask» har vært med på de fleste Slayerkonserter jeg har sett. Rick Rubin sitter fortsatt i produsentstolen, og jeg hadde glemt hvor fet denne plata er. Denne kommer egentlig langt høyere opp enn jeg først trodde. «Expendable Youth» «Hallowed Point» og «Born Of Fire» er jo knalltøffe. Hadde de enda holdt seg til den typen groove vi finner i «Temptation», og ikke skulle låte altfor moderne, kunne kanskje enkelte av de senere skivene kommet mye høyere opp. Tittelkuttet avslutter og må jo i Slayersammenheng kunne kalles episk. Som «Reign In Blood» er det ikke mye pause mellom låtene, selv om intensiteten ikke er på samme nivå. Dette gjør at en låt som «Skeletons Of Society», som kanskje alene ikke er den beste i diskografien, fint glir inn og lager en variert og tøff helhet.

2. Hell Awaits (1985)

Slayer har besøkt Metal Blades husprodusent Bill Metoyer og leverer det jeg vet er en favoritt hos flere. Det låter fortsatt rått og sultent, og mye av debutens naivitet er byttet ut med en del lengre og velarrangerte komposisjoner. Side en består av tre later hvorav tittelkuttet og «At Dawn They Sleep» er over seks minutter. I mellom her finner vi «Kill Again». Tittelkuttet er en av bandets store klassikere som stadig dukker opp på konserter. Disse tre låtene varierer mellom høy hastighet, tyngde og melodi. Hele veien ført an av heftige riff. «At Dawn They Sleep» har alltid hatt en høy stjerne hos meg. Den er godt arrangert og ganske så teknisk sett i lys av hvilken sjanger og periode vi befinner oss i. En sak har alltid to sider, også «Hell Awaits», og side 2 inneholder fire låter som ikke har fått samme klassikerstatus som de allerede nevnte. Det betyr ikke at man sovner av å høre på disse. I det stiften treffer vinylen får vi «Praise Of Death», som sammen med neste, «Necrophiliac» er gode kjappe låter. I motsetning til det kjappe materialet på de nyeste skivene er dette catchy og mulig å nynne på. Spesielt «Necrophiliac» må få merkelappen melodiøs. «Crypts Of Eternity» er nok en “progger” på nærmere syv minutter. Og prog er ikke tatt ut fra intet. Dette er teknisk og veldig variert og god skrevet. En sterkt undervurdert låt. Sinnataggen «Hardening Of The Arteries» avslutter dette verket. Kanskje ikke en låt jeg vil trekke frem som noen favoritt, men etter «Crypts…» passer det fint med litt tempo og at låta avslutter med åpningsteamet fra «Hell Awaits» gjør dette til en velarrangert helhet.

 1. Reign In Blood (1986)

Året er altså 1986. Selvfølgelig. Thrashens gullår. Vi har tidligere dette året fått «Master Of Puppets», «Eternal Devastation», «Peace Sells…», «Obsessed By Cruelty» og flere andre thrash metal klassikere. Jeg var elleve år og fikk en sjelden gang lov til å bestille et par plater fra Sverige, og da gjerne Skivor & Band. Det var julaften hver gang hovedkatalogen derfra kom. Men sammen med den kom gjerne en tynnere månedsoppdatering. Jeg husker fortsatt dette nyhetsskrivet. ‘Stop press! Slayer! Nytt album!’ sto det. Med uthevet skrift. Som tidligere nevnt hadde jeg et opptak av «Show No Mercy», men husker jeg syntes at en sånn uthevet nyhet måtte bety noe stort. Både «Jesus Saves» Og «Angel Of Death» ble spilt i Rockbox på svensk P3, som var kilden til ny musikk den gangen. Og herre min hatt. For noen låter. Plata slippes 7.oktober og selv anskaffer jeg plata på korpstur i London sommeren etter. Nuvel. Jeg kan selvsagt ikke fortelle noe nytt om «Reign In Blood» og svært mange er enige og fortstår hvorfor denne har den statusen den har. Og ikke minst står plata fjellstøtt trettifire år senere. Selvsagt har det kommet mer brutal musikk etter denne. Teknikk innen lyd har utviklet seg og det finnes musikere som briljerer og spiller kjappere enn dette. Men har noen gitt ut et hardere album? Et album du kan guffe på full guffe og virkelig kjenne trøkket? Ja, sier du kanskje. Kanskje det finnes. Men så har du riffene og låtene i tillegg. Er du like sikker på at det finnes noe tilsvarende da? Plata starter med Jeff Hannemanns komposisjon «Angel of Death». Herregud for et riff å starte en plate med. Så kommer trommene og skriket til Tom Araya, og det er umulig å ikke bli solgt. Hannemanns låt om Josef Mengele er platas lengste med sine snaue fem minutter. Det klassiske tittelkuttet er noen sekunder kortere. På seks av platas ti spor ser man 2-tallet i minutter, så her går det unna. Det er knapt med mellomrom mellom låtene, så her føles «Piece By Piece», «Necrophopic», «Altar Of Sacrifice» og plata ut som partier i en tjueåtte minutter lang låt. Og alle disse «partiene» er enestående klassikere uten svakheter. Dette er så intenst, kvasst og hardt at jeg påstår det ikke er blitt laget noe lignende i ettertid. Det sies plata var skrevet saktere, men at produsent Rick Rubin beordret bandet til å spille fortere, og derfor plata ikke er mer enn 28 minutter. Jeg er glad denne plata holder tempoet og intensiteten og ikke har mer fyll for å nå førti minutter. Dette er så perfekt som det kan få blitt.

Forøvrig har vi intervjuer med Kerry King her og med Paul Bostaph her!