Slash featuring Myles Kennedy and the Conspirators | Living The Dream

Roadrunner

Det som opprinnelig var Slash’s soloprosjekt, har nå utviklet seg til å bli et band med verdens lengste bandnavn – et bandnavn som aldri kommer til å å runge taktfast i sin helhet over Wembley! Dette er solid håndverk, med en av bransjens aller beste vokalister, Myles Kennedy, i tospann med en av verdens mest karismatiske og beste gitarister, backet av et bunnsolid band på deres tredje felles skive. Lydmessig er dette helt ypperlig, med masse punch i bassen og et glassklart lydbilde – produsent Michael Baskette har gjort en knalljobb, og jobbet også på bandets forrige skive «World On Fire», samt at han har jobbet med Kennedy i Alter Bridge. Stilmessig fortsetter dette i samme stil som forgjengeren, det vil si klassisk hard bluesbasert rock med gitarene lengst frem, selv om Myles Kennedy også får godt spillerom på vers og refrenger.

Men så var det låtmaterialet da, som er det viktigste en ny skive skal ha å by på. Og Slash er først og fremst en glimrende gitarist – han er ikke en like glimrende låtskriver. For de fleste låtene her har riktignok høyoktan rocketrøkk, men de passerer hus forbi og er glemt i det øyeblikket neste låt begynner. Spesielt i starten av skiva er det lite gull å hente. Men det er 4-5 hederlige unntak, strålende låter som trekker karakteren godt opp. Først og fremst må vi hylle «Lost Inside The Girl» som en av de beste låtene Slash har lagd de siste 12-15 år – med sitt mørke, spiralriff og lavmælte vers pluss et fengende refreng og en klassisk Slash-solo. Og så har vi balladen «The One You Loved Is Gone»,  hvor Myles Kennedy leverer en av de beste tekstene jeg har hørt fra ham, og en høyst følelsesladd vokal før en ‘na-na-na’-avslutning som maner frem bilder av høyt hevede lightere på arenaer verden over.

Vi må også nevne den rocka og fengende førstesingelen «Driving Rain», den laidback bluesprega «The Great Pretender» som ikke ville vært malplassert på en Gary Moore-skive, og avsluttende og steintøffe «Boulevard Of Broken Hearts». Så joda, selv om denne skiva er hakket bedre enn forgjengeren, så er det fortsatt litt for mye likegyldige middelmådige låter, og bandet viser ikke stor utvikling – de har ikke tatt noen sjanser med denne, men holder seg til formulaen som fungerte greit på «Apocalyptic Love» og «World On Fire». Men likte du de to, er det ingen grunn til å ikke anskaffe seg «Living The Dream» også – bortsett fra det jævli stygge coveret da.

Hvis du er interessert i å lese hva Slash selv har å si om denne skiva (med mer), så skaffer du deg bare nyeste nummer av Norway Rock Magazine (det med Slash på coveret ja, riktig det!) og blar opp på sidene 31 til 33.

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 21.09.2018

,