Slash – Konspiratoriske drømmer

Det har gått fire år siden vi sist fikk høre ny musikk fra Saul Hudson, bedre kjent som Slash. Men han har ikke akkurat ligget på latsiden, han har hatt tross alt gjort drøye 150 konserter med et visst band ved navn Guns N Roses siden sist, en av dem i Oslo i juli. 
Da vi fikk beskjeden om at Slash gjerne ville snakke med oss om sitt kommende album med Myles Kennedy & The Conspirators, var vi ikke vonde å be, og en glovarm torsdagskveld ringte telefonen.Tekst og livefotos: Geir Amundsen
Promofoto: Gene Kirkland

– Hey Slash, er ikke du midt i en Guns-turné nå? Hvor befinner du deg?
– For øyeblikket sitter jeg på hotellrommet mitt i Moskva og titter ned på trafikken. I dag er spillefri, men vi har konsert her i morgen.
– Har du noengang spilt i Russland før med Guns N Roses?
– Nei, dette er første gang med Guns – vi fikk aldri lov til å spille her på 90-tallet, de trodde at det ville bli katastrofalt og at vi ville forderve ungdommen her, haha, så da ville vi aldri kommet ut av gulag’ene! Men jeg har vært et par konserter med The Conspirators i Russland i løpet av de siste årene.
– Merker du noen kulturforskjeller blant russiske fans, eller er det stort sett likt hvor enn dere spiller?
– Første gang jeg var her, visste jeg ikke helt hva vi kunne forvente, siden jeg aldri hadde vært her før. Men da skjedde det noe merkelig. Todd (Kerns, bass) skadet øyet sitt og dro i hui og hast hjem til Los Angeles for å få en operasjon. Så da sto vi der i Moskva uten bassist og med en konsert samme kveld. Kriseløsninga ble at Brent (Fitz, trommer) spilte bass den kvelden, mens hans trommetekniker overtok slagverket. På lydsjekken klarte vi å få sydd sammen en setliste som begge mente de kunne klare å spille. Dette var i 2010, så ingen visste særlig mye om bandet. Dermed spilte vi for smekkfullt hus foran 5-6000 fans med et bandbesetning som aldri hadde øvd sammen en gang, men publikum var helt fantastiske, og siden har det alltid vært litt spesielt å komme tilbake hit.

– Du kommer med ny skive med The Conspirators i september – har den fått en tittel?
– Ja, den skal hete «Living The Dream».
– En tanke mer optimistisk enn de foregående «World On Fire» og «Apocalyptic Love», eller drypper tittelen av sarkasme?
– Det er sarkastisk, selv om det lett kan oppfattes som positivt og optimistisk. Det er mer en kommentar til verdens tilstand for tiden, med et blikk på politikken i USA og Trump.
– Ja, det har vært to absurde år. Resten av verden sitter fortsatt småsjokka og lurer på hva i all verden amerikanske velgere tenkte på…
– Haha, forståelig!
– Så når fikk du tid til å skrive og spille inn denne skiva?
– De fleste låtene skrev vi mens vi var på turné for «World On Fire»…
– I 2014-15?
– Nettopp. Så hadde Guns N Roses en pause fra januar til mai i år, og da kom vi sammen for å jobbe med disse låtene, pluss at vi skrev et par nye, og spilte det inn på et par uker. 

– Mange band spiller inn skiver fra ulike studioer mens musikerne jobber separat, men dere var samlet?
– Ja, den er innspilt live i studio, mens vokalen og de fleste soloene er lagt på etterpå, om nødvendig! Det er slik vi klarer å være såpass effektive – vi møtes og spiller sammen, og arrangerer låtene fortløpende, så når vi går i studio, er det en smal sak å banke inn en låt per dag. Da er vi forberedte og alt er klart.
– Veldig bra lyd på denne skiva, hvor alle instrumenter høres klart og tydelig – spesielt basslyden er feit!
– Ja, jeg var bevisst på at jeg ville ha bassen høyere i mixen på denne skiva, så jeg er glad for å høre at du har registrert det! Trommene er innspilt i NRG, samme studio hvor vi lagde «World On Fire», men resten er spilt inn i mitt lille hjemmestudio. Og vi spilte det ikke inn på tape denne gang, men vi brukte ProTools, rett og slett fordi det ble billigere. Og resultatet ble, som du kan høre selv, veldig bra.
– Dere har brukt samme produsent som på forrige skive – Michael «Elvis» Baskette. Hvilken rolle har han hatt? Er han ren lydtekniker, eller tar han kontroll og gjør endringer der han synes det trengs?
– Vi er et såpass erfarent band at vi vet nøyaktig hvordan låtene skal låte, vi vet hvordan arrangementene skal være, så vi trenger Mike hovedsakelig som lydtekniker. Men han er en særs talentfull fyr, og kommer med enkelte forsalg her og der til små endringer som vi kanskje ikke har tenkt på. Men han er aldri påtrengende, det er alltid gode forslag, han prøver ikke å sette sitt eget preg på låtene bare for å markere seg. 

– Er det en singel fra denne skiva – hva enn det betyr i disse dager?
– Den første låta vi slipper, som en smakebit på skiva, er en låt som heter «Driving Rain». Hva den neste blir, kan jeg ikke si enda.
– Har dere lagd en video til «Driving Rain»?
– Ikke enda, vi ser på saken for tiden!
– Musikkvideoer er nesten kun på youtube for tida uansett…
– Ja, jeg vet ikke helt hvor de skal vises, men youtube har blitt viktig. Det er vel et par TV-stasjoner som kan tenkes å vise den, vi har jo fortsatt MTV, men jeg aner ikke hvilken ukedag de kanskje viser rock’n’roll. Vi må bare innse at behovet for musikkvideoer ikke er i nærheten av det det var på 80- og 90-tallet, det har endret seg fullstendig. Jeg har aldri vært særlig opptatt av videoer heller, noe som kanskje er litt rart siden jeg er så filminteressert som jeg er. Jeg blir alltid litt disillusjonert når det er snakk om å lage en musikkvideo som skal portrettere en sang, men vi prøver altså å lage noe for «Driving Rain» nå. Vi får se hva det blir.
– La oss snakke litt om låtene på skiva. Jeg har hørt mye på «Lost Inside The Girl», som jeg anser som midtpunktet på hele skiva.
– Den later til å være den gjennomgående favoritten hos de få journalistene som jeg har snakket med denne uka, ja!
– Hva kan du si om låta? Den skiller seg kraftig ut ifra de andre låtene deres!
– Ja, Myles har en utrolig kul innfallsvinkel på «Lost Inside The Girl». Låta i seg selv er tilsynelatende veldig søt og romantisk, og det er den også på sitt eget forstyrrede sett, basert på en sann episode som Myles så på nyhetene en kveld. Det er skivas lange episke låt, som det ikke er for mange av på «Living The Dream».
– Jeg liker også balladeaktige «The One You Love» veldig godt.
– Den er basert på musikk som jeg opprinnelig skrev for tv-serien «The Walking Dead». Jeg er venn av noen av skuespillerne i serien, og de hadde egentlig ikke noe egen låt eller filmmusikk utenom kjenningsmelodien. Så jeg sa meg villig til å bidra til et visst låtrepertoire for serien.
– På samme måte som f.eks serien «Sons Of Anarchy» har sin helt særegne musikalske stil og tilhørende låter?
– Nettopp! Så jeg lagde noen låter, spilte det inn og sendte det til produksjonsselskapet, men de så ikke helt hvor dette skulle passe inn. Jeg likte derimot noen av ideene såpass godt at jeg satte Myles på saken, og «The One You Love» er sluttresultatet. Det er nok den låten på skiva som har de eldste røttene, den eldste ideen. Jeg tror den stammer fra starten av 2014.
– Bidrar du med ideer til tekster eller låttitler eller hva en låt burde handle om, eller overlater du alt det lyriske til Myles?
– Myles er så dyktig på dette at det er ingen vits at jeg skal legge meg bort i det. Jeg uttrykker meg best musikalsk, jeg har aldri vært komfortabel med å prøve skrive tekster, det faller meg ikke naturlig å uttrykke meg i ord. Men Myles liker det og gjør det storartet, så da er det logisk at jeg overlater det til ham. 


– Fortell meg om ditt forhold til Myles. Hvordan møttes dere, og hvordan har det utviklet seg?
– Vi møttes da jeg lagde ei soloskive med mange forskjellige sangere, i 2010. Jeg plukket sangere for hver låt jeg hadde skrevet for den skiva, men det var to låter som jeg ikke helt klarte å forestille meg riktig vokalist til. På det tidspunktet hadde jeg aldri møtt Myles, eller hørt ham engang, men jeg hadde hørt om ham, og at han skulle være utrolig god. Så siden jeg ikke kom på noen andre passende sangere, ringte jeg Myles og forklarte situasjonen, og lurte på om han ville synge på en låt. Han sa ja, og jeg sendte ham en instrumental demo av en av låtene, uten tekst. Og det tok fem dager, så fikk jeg den i retur, nå med melodilinje og en tekst, og det ble «Starlight» på skiva. Da jeg fikk høre resultatet ble jeg helt forbløffet – det var perfekt levert, vi endret ikke på noe som helst til versjonen som havnet på skiva. Melodien og teksten var strålende. Så da fikk jeg ham til Los Angeles hvor vi spilte inn plateversjonen av «Starlight». Han viste seg også å være en veldig kul og trivelig fyr, mild og lavmælt og rund i kantene, veldig lett å ha med å gjøre. Det gikk så bra at jeg sendte ham en låt til, og det samme gjentok seg, denne gang med låta som ble «Back From Cali». På det tidspunktet hadde jeg begynt å tenke på hvordan jeg skulle gjøre en turné for denne skiva…
– Ja, det ville kanskje vært litt vrient å få Alice Cooper, Chris Cornell, Ian Astbury, Lemmy, Fergie, Dave Grohl, Adam Levine og Ozzy Osbourne med på en turné for å synge en låt hver pr kveld!?
– Haha, ja nettopp! Så jeg trengte en som kunne takle vokalen til alle disse.
– Og Axl Rose, og Weiland…
– Siden Myles hadde vist en slik spennvidde vokalt, at jeg innså kjapt at hvis én person kunne takle alle disse ulike stilartene, så var det Myles. Jeg spurte om han var interessert i å gjøre turnéen, og han ga et entusiastisk ja. Og som du sier, så er det ikke lett, for han skal ikke bare turnere ei skive som har 12-13 forskjellige vokalister, han må også takle noen låter med Guns N Roses, Velvet Revolver og Snakepit. Det er en massiv utfordring for en vokalist! Med vokalen på plass, fant jeg deretter Brent som var en ypperlig trommis, og han introduserte meg for Todd, og dermed var bandet komplett. Da vi begynte å spille konserter oppdaget vi kjapt at vi hadde en unik kjemi, så turnébandet ble dermed et slags permanent band som har holdt sammen siden.
– Jeg har hørt at Myles Kennedy også var aktuell for jobben i Velvet Revolver, stemmer det?
– Ja, men det var jeg ikke klar over, det var Myles som fortalte meg det! Vi mottok hundrevis av forslag på frontmann for Velvet Revolver, vi gikk sikkert i gjennom hundre demotaper i uka i ti måneder, men hadde ikke audition med fler enn en av hundre, vil jeg tippe. Det var Matt Sorum som foreslo Myles, som på det tidspunktet spilte i et band som het The Mayfield Four. Så jeg ringte Myles og snakket med ham, han virket tent, og vi sendte ham den samme tapen som vi sendte til alle potensielle vokalister. Det var meninga at han skulle møte oss for en prøvespilling i Los Angeles, men han dukket aldri opp, og vi hørte aldri noe mer fra ham, så da kokte det selvsagt bort. Han fortalte meg senere at han fikk kalde føtter og trakk seg fordi han sleit med tinnitus og var deprimert og usikker på om han kunne fortsette musikk. Så ja, det er interessant at vår felles historie strekker seg lenger tilbake enn jeg opprinnelig var klar over!
– Ja, det får en til å lure på hvordan ting hadde blitt om han faktisk hadde kommet på audition.
– Hadde han kommet, så ville han antagelig fått jobben! 
– Apropos Velvet Revolver, hva tenker du om Scott Weilands dødsfall i 2015?
-Det var utrolig tragisk og kom som et sjokk på meg.
– Som et sjokk?! De fleste fans var overrasket over at det ikke skjedde tidligere.
– Jeg skjønner det, og hadde det vært meg eller Myles eller Matt som hadde hatt slike stoffproblemer, så hadde vi nok vært begravd forlengst. Men i Scotts tilfelle, så hadde han vært så langt ute i mange år, og likevel alltid klart seg, så vi hadde fått et inntrykk av at han nærmest var immun og udødelig. Så derfor traff det meg ganske hardt da jeg fikk beskjeden om at han var død. 

– For et par år siden gjorde jeg et intervju med Beth Hart, og hun nevnte at hun hadde vært aktuell som vokalist i bandet ditt?
– Det var en periode hvor jeg vurderte alle mulige ting. Etter at Scott forsvant ut av Velvet Revolver, og vi bestemte oss for å ikke få inn en ny vokalist, så sto jeg helt på bar bakke med blanke ark og kunne gå i hvilken som helst retning. Beth var en av vokalistene jeg har samarbeidet med, og hun synger en av bonuslåtene på 2010-skiva mi. Hun er en helt rå sanger! Så ja, hun sto nok på en svært kort liste over hvem som potensielt kunne gjøre turnéen, og hun kan nok ha blitt spurt om hun var interessert, det er riktig. 

– Hva vil du si er den største forskjellen på dette bandet med Myles Kennedy & The Conspirators kontra Slash’s Snakepit som du hadde på 90-tallet? Begge var uansett basert rundt deg og dine låter.
– Snakepit var aldri hva du kan kalle et stabilt band, på mange måter, hehe. Og det var heller ikke noen av bandets medlemmer. Så det bandet var alltid på gyngende grunn, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle med det. Jeg følte ikke at det bandet hadde alle de nødvendige ingrediensene til å gjøre dette til noe langvarig. Jeg hadde kanskje en som jeg stolte helt på, og to andre som jeg var usikker på. Oftest er det vokalisten jeg ikke føler meg helt trygg på! Og jeg skal ikke skylde på alle andre, jeg var kanskje den mest ustabile av oss alle! Selv om jeg var fokusert på det musikalske, så hadde jeg litt for mye dritt i livet mitt på den tida, så Snakepit hadde ikke det beste utgangspunktet.
– Men nå er situasjonen en helt annen?
– Absolutt. Da jeg møtte Myles og det utviklet seg til å bli et fullblods band, så var det definitivt et mer skjerpa og fininnstilt apparat. Heldigvis er alle jeg jobber med nå veldig stabile karer som er sultne på å komme seg ut og spille mest mulig. Alle er dedikerte til musikken. Den kjemien vi har, kommer man ikke ut for veldig ofte. Alt klaffet denne gang, alle bitene falt på plass da jeg satte sammen et band for å turnere med den første soloskiva.
– Dere har blitt en kvintett også på bandbildene nå. Har Frank Sidoris fulltidsmedlem nå, eller er han kun turnégitarist?
– Han har vært med i fire år, siden rett etter at vi hadde spilt inn «World On Fire»-skiva, og han gjorde en strålende jobb uten at jeg kjente ham så godt på forhånd. Men da tiden var moden for å lage ei ny skive, falt det seg naturlig å bruke ham også under innspillingen som rytmegitarist.

- Jeg regner med at dere skal turnere denne skiva også?
– Ja, vi skal gjøre USA nå i september og oktober, og så kommer vi til Europa i februar og mars.
– Når du skal sette sammen en setliste for denne kommende turnéen, er det viktig å få med låter fra hele din karriere, eller vil du heller fokusere på dette bandet og skivene dere har lagd sammen?
– Nå som vi har lagd tre skiver sammen, så vil det nok bli flere låter fra disse, tidligere var vi nesten avhengige av å fylle ut settet med noen eldre låter også. Men det blir ikke eksklusivt nye låter, vi kommer ikke unna enkelte låter fra min fortid heller. Tidligere savnet jeg å spille Guns-låter, men de siste to årene har jeg turnert med Guns og spilt de låtene gang på gang, så jeg føler ikke lenger noe stort behov for å spille de med dette bandet også.
– Jeg registrerer at på årets turné med Guns spiller dere ikke bare fra «Appetite…» og «Use Your Illusion»-skivene, men også låter fra både Velvet Revolver og fra «Chinese Democracy»?
– Ja, selv om det er låter som dagens band ikke lagde sammen, synes vi at de hører hjemme i dagens sett, så det er kult.
– Og dere spiller til og med «Shadow Of Your Love», en låt som de fleste konsertgjengerne sikkert ikke har hørt engang, siden den ikke er på en offisiell studioskive?
– Nei, men den har økt voldsomt i popularitet på Spotify på grunn av det! Og nå er den jo med på den nye jubileumsutgaven av «Appetite For Destruction».
– Fikk du forresten mulighet til å se Axl Rose på scenen med AC/DC?
– Ja, jeg fikk sett de i London, og det låt jo helt killer! Jeg var virkelig imponert!
– Da jeg først hørte at Axl skulle vikariere i AC/DC, trodde jeg at det var en aprilspøk…
– Haha! Ja, jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg selv da jeg dro på konserten, men spesielt Bon Scott-låtene fikset han jo helt fantastisk. Det funka utrolig bra!
– Så bra at du synes de burde lage en ny AC/DC-skive sammen?
– Ah, det får bli helt opp til Angus og Axl, jeg har ikke lyst til å legge meg opp i det og si offentlig hva jeg synes de burde eller ikke burde gjøre. 

– Skjønner det. Hva med ny skive eller nye låter med Guns N Roses, er det på horisonten?
– Det er nok det spørsmålet jeg har fått oftest de siste par årene, og mitt beste svar til det er; vi har lyst, men vi får bare se hva som skjer!

 

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2018